Tanker om (ingen)ting.

Jeg har mange halve innlegg liggende i kladdeboksen min. 3. oktober. Tiende, ellevte, tolvte, femtende, sekstende, attende, nittende, og dette. Men dette skal jeg publisere. Tanker og formidlinger jeg vil beskrive og sette ord på men jeg finner ingen konklusjoner å trekke, har lyst til å avslutte setningene med store spørsmålstegn fordi jeg ikke vet. Jeg hater å ikke bli klok på meg selv, hva er dette, hva er nå? Hvordan skrive det fornuftig? Hvordan velge mine ord med omhu for å få fram poenget uten å få det til å høres ut som en triggende suppe som kanskje ikke burde leses av andre?

Jeg vet ikke. Skrive om hverdagen? Hva er det egentlig å skrive om? Den inneholder svært lite spennende og av og til lurer jeg på om jeg kjeder meg ihjel eller bare forsøker å drepe tid for å få den til å gå fortere. En udefinerbar tomhet som jeg ikke får til å beskrive. Dette? Hva er dette og hvor er jeg nå? Kanskje fordi hverdagen min er svært annerledes enn den har vært på flere år. Det dreier seg ikke om handlelister, elendig kokkelering, glupsk overspisning eller ydmykende oppkast. Dét er unormalt i min verden. All tiden jeg brukte på nettopp dette klassifiseres herved som “fritid”, eller dødtid er et ord jeg synes passer bedre, tid jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal fylle. Jeg føler meg handlingslammet.

Tanker som “du burde lese en bok, du har lyst til å tegne, du burde sånn og slik“, også kommer jeg ingen vei med noe? Det er frustrerende. Akkurat nå sitter jeg i mørket med fyr i ovnen, har for en gangs skyld tatt initiativ til å gjøre noe; skal gå en tur i sosialt samvær om noen timer, og det er da noe.

Hvis du spør meg hva jeg gjorde på tirsdag eller igår får jeg nesten forklaringsproblemer fordi alle dagene glir over i hverandre fordi de inneholder de samme meningsløse, repeterende momentene og tankene. Spise, ikke spise, kutte kalorier, ikke, trene, ikke trene, gå, hvor mye?

Tirsdag var forresten en fin dag. For én gangs skyld takket jeg ja til spontaniteten etter først å ha hylt ut “nei” fordi det slettes ikke var noe jeg så komme. “Hvorfor sier du ikke ja og hopper i det? Livet består av impulser som denne, kanskje blir det fint“. Ønsket om å føle noe annet fikk meg til å gjøre det likevel. Dessuten var jeg inderlig lei av å føle at jeg ble brisen bare jeg åpnet kjøleskapdøra fordi kjøleskapet enda inneholdt mengder med jellyshots, sprit.

Så det var fint å le. Herregud jeg savner å le, jeg burde le hver dag men det er ikke så lett å få til. Når jeg hadde TV var jeg nødt til å se Ellen DeGeneres show hver dag – bare for å huske på å le av noe. Jeg ler av Zahra da, hun er søt, alltid. Men det blir ensforming det og. Men tirsdag var fin. Lettere beruset, latterkrampe og lignende. Jeg følte meg levende og det var en god følelse. Når jeg la meg føltes det uvirkelig, men det var virkelig når jeg våknet dagen etterpå, ikke det at jeg var i dårlig form – men det var fint likevel.

Onsdag ringer ingen bjeller. Ingen. På torsdag var jeg innom hos nevrologen, alt var okei og i orden, igjen beskjed om å føre en anfallskalender noe jeg har unngått å gjøre med vilje fordi noe inni meg vil ikke vite. Ikke minnes på dette, bare glemme og fortrenge. Det er visstnok ikke noe jeg kan flykte fra, men jeg håper ikke jeg trenger å føre opp noen dager.

Igår hadde jeg min første time med frk.psykolog, noe som gikk fint. Første time med DBT, men vi er vel strengt tatt litt på bli kjent stadiet, noe som ikke er så fryktelig rart. Jeg er også takknemlig for at frk.psykolog har fulgt bloggen min mye lenger enn jeg hadde visst, det sparer meg for en hel masse forklaringsproblemer når hun kjenner tankene mine og mønster fra før, selv om hun enda ikke kjenner meg så godt personlig og ikke bare ord skrevet bak skjermen.

Følelsene inni meg er til stadighet motstridende og det tar lang tid å overbevise seg selv om selv de minste ting. Kalorier for eksempel og hvorvidt det er trygt eller utrygt. Det er utrygt, men jeg vet jeg må, det er bare ikke så lett alltid. Jeg våkner om morgenen og tenker “idag skal du greie det, dit du skal være” og ettersom timene går, går jeg i fella hvor jeg utsetter og utsetter måltidene til det blir altfor sent å trykke i seg “så mange” kalorier på én gang at det bare blir logisk å utelate noen – for å være på den sikre siden.

Noe inni meg har lyst til å ta avstand fra det aller meste, ikke ta stilling til – fordi det virker enkelt. For eksempel her om dagen når jeg passet på å endre bursdagen min på facebook til en dag som er forbi, sånn at jeg skulle slippe unna gratulasjoner. Hvorfor det? Jeg vet ikke riktig og jeg forsøker å overbevise meg selv om å endre datoen tilbake, hva er galt med å ha bursdag?

Men denne tomheten er vanskelig. Spørsmål som “hva ønsker du deg i bursdagsgave” og det beste jeg kommer opp med er “ingenting” fordi jeg ikke greier å tenke ut noe jeg vil ha eller noe jeg trenger. “Hva skal vi gjøre på bursdagen din?” og jeg vil si ingenting. For å være ærlig er jeg livende redd familiære kaffeselskaper slik familien min bruker å ha i anledning noens fødselsdag. Bestemors bursdag henger enda igjen. Overspisningen uten oppkast, noe så grusomt, alle følelsene som hang igjen i dagevis med den gnagende samvittigheten og selvforakten som gjorde det grusomt å puste. JEG overspiser aldri uten å kaste opp – bortsett fra akkurat den dagen. Jeg er bare så, så utrolig redd for å miste kontrollen og rase inn i en felle som får meg til å miste enda mer kontroll. Men på den andre siden blir det ikke riktig å ikke dukke opp til sin egen feiring, blir det vel?

En tomhet jeg ikke kan beskrive, en likegyldighet som jeg ikke en gang greier å bry meg om. En fase? En overgang? En hvafornoe? Gi det litt tid. Hvor mange andre valg har jeg, jeg vet at jeg ikke vil tilbake til spising og spying, selv ikke for å få tiden til å gå. Hva er det forslags hobby, egentlig?

Jeg priser meg lykkelig over at jeg kan gå igjen, for noe skjedde me ankelen min på søndag og det tok tre dager før det ble okei igjen. Det er lettere å forsøke å innta flere kalorier når jeg med sikkerhet vet at kroppen trenger mer enn den får for øyeblikket. Men sulten er skremmende fordi jeg enda assosierer den med vanvittig kontrolltap.

Fortsatt svært uinspirert. Dårlig med bilder, får heller oppsummere bilder når jeg faktisk er bittelitt mer inspirert. Klokka er litt over 1800, jeg tror fortsatt at jeg kan nå opp idag, i kalorier altså, jeg lovet meg tross alt det igår? Kanskje går det fint. Jeg skal i alle fall forsøke å tvinge meg selv til å lese ei bok, alle sier den er vanvittig bra men hittil har jeg lest omtrentlig seks linjer. Kanskje det vekker interesse og gir meg noe mer meningsfylt å gjøre enn “ingenting“.

Advertisements

0 Responses to “Tanker om (ingen)ting.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: