You said things like "unhealthy"…

Jeg er sliten. Dagen idag har vært hard og slitsom. Kalde, harde fakta som faktisk gjør inntrykk når jeg får det fortalt ansikt til ansikt, når noen forteller meg det og sier “det er deg det gjelder“. Når noen understreker at det ikke lenger er på generelt grunnlag, en faktor som kan surre i bakhodet fordi det står på lista over negative bivirkninger for kropp og sjel av å ha en spiseforstyrrelse.

Det har vært triste beskjeder etter hverandre i en slags kronologisk rekkefølge. Deretter, deretter, og så, også videre. Mamma kjørte meg til legetimen idag. Hun hadde tatt med post og jeg kastet et blikk over konvoluttene og øynene mine falt umiddelbart på brevet med logoen til sykehuset på. Noe inni meg tenkte “hva er dette?” mens noe annet visste umiddelbart hva det gjaldt.

Jeg åpnet brevet og leste side to. “Diagnose: ” sto det og jeg kjente at jeg ble kald inni meg. Fakta. Sort på hvitt. Noe inni meg vil helst ikke tro på sannheten selv om det står der, sort på hvitt i uthevet, tykk skrift. Det er bare viktige ord som blir markert med uthevet skrift. Jeg brettet brevet i fire og la det i lomma. Når frk.fastlege ringe og sa at hun var klar trasket jeg inn på kontoret hennes, la brevet på bordet og sa “forklar.” Som om jeg ikke riktig greide å se eller tro på det som sto der. Inni meg trengte jeg en muntlig bekreftelse på at det ikke var en feil eller noe jeg bare kunne brette sammen, legge i ei hylle og glemme.

Osteoporose. Jeg trodde spiseforstyrrelsen skulle bli litt lykkelig av å høre det men min personlige skuffelse var gjennomtrengende. Såvidt men likevel nok til å få diagnosen sort på hvitt. For meg ble det med ett veldig synlig at kroppen min lider, selv om det ikke er sykelig visuelt eller åpenbart for andre som måtte se meg i virkeligheten.

Mindre hyggelige beskjeder sto i kø idag. Flere uhyggelige overraskelser. Vit at jeg ikke skriver dette for sympati eller fordi jeg ønsker oppmerksomhet eller at noen skal synes synd i meg. I så tilfelle hadde jeg ikke lukket kommentarfeltet. En del av meg føler at jeg ikke fortjener å si noe om det som går galt og jeg skrev en halv avhandling om hvorfor her om dagen, men jeg har ikke kommet så langt som at jeg kan publisere det enda. Kanskje tør jeg senere, eller en annen dag.

Blodtrykk; lavt. Puls; høy. Hjertet jobber hardt for å få ting til å gå rundt, for å holde meg oppegående selv om jeg inni meg er utrolig sliten men helst ikke vil hverken innrømme eller kjenne på det.

En del av meg kan ikke fordra fakta fordi det lett kan brukes som skremselspropaganda. Om noen hadde fortalt meg om at det dreide seg om noen andre, et annet tilfelle, så hadde jeg tenkt “det hender ikke meg.” Who am I kidding? Akkurat det tenkte jeg om magesår og epilepsi også. And here I am.

Noen uker“. Det var det hun sa. Hun ga meg noen uker. Å trekke dette ut, samme kjøret som jeg er på nå, noen uker, så er det over. Over i den forstand at kroppen kommer til å streike, over i den forstand at det kan gå så langt som intravenøs-ditt og sonde-datt. “Dette er ikke det du vil“. Nei, det er sant. Jeg kan selvsagt fortsette å tenke “neida, hun tar feil, dette går så fiiint så.” Mens noe annet i meg får meg til å bøye hodet, si okei og love dyrt og hellig at jeg skal slutte å løpe i skogen på natta og innta flere kalorier enn akkurat hva den siste uka har inneholdt.

For én uke siden var ikke xxxx noe problem men deretter gikk det bare nedover. Inntaket ble lett halvvert og plutselig virket det ufattelig vanskelig å skulle endre på det. “Hvorfor drikke en næringsdrikk med 300 kalorier når jeg kan spise en yougurt med 42 kalorier?” Fordi jeg trenger det mer enn jeg aner.

Andre fakta, som dalende verdier i blodprøver, det går nedover med sånn og slik og lite blod i kroppen og omtrentlig null jern.

Jeg føler meg så forbanna delt i to. Kløfta inni meg blir større og større mens tomrommet vokser i takt. Delt i to fordi den ene delen sier “hell no, du vil faen ikke havne på noe jævla sykehus og du vet det” mens den andre delen vil si “fuck it, så lenge vekta går mer ned så…

Nok en gang får jeg høre om hjertet. Plutselig en dag stopper det. Før du aner det. Ditt hjerte kan stoppe. Plutselig. Plutselig, plutselig. Hvorfor er det så vanskelig å innse alvoret i sin egen situasjon? Jeg burde vært livredd. Hadde jeg lest dette på noen andre sin blogg hadde jeg blitt dødsbekymret. Når jeg skriver mine egne ord tenker jeg halvveis “jaja”, men noe inni meg tenker også hardt på disse 300 kaloriene ekstra jeg har lovet å innta.

Selv om det frister veldig å tenke “ikke idag, tar det imorgen, næh, det hender sikkert ikke meg” så må jeg prøve å snu her. Må snu nå. Idag. Ikke imorgen. Eller neste uke, nå. 300 kalorier til. Ingen løping. How hard can it be?

Advertisements

0 Responses to “You said things like "unhealthy"…”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: