Meningsløs mestring.

Innlegget jeg egentlig skulle skrive idag ble ikke riktig uansett. Det skulle handle om mestring og noe jeg føler vet at jeg har gjort riktig, men ordene manglet sjel og innlevelse. Tomme ord, en slags dokumentasjon men ikke noe mer. Flatt og meningsløst. Jeg poster det likevel men lar kommentarfeltet være lukket fra og med nå. Gamle innlegg er det fortsatt mulig å kommentere.

Det er 17 døgn siden sist jeg kastet opp. I dag er dag 18. Dette er det lengste jeg har greid alene, uten noen, uten hjelp med alle muligheter for feilsteg åpne. Lengste jeg har greid alene siden 2008 eller kanskje enda lener. Jeg har lovet meg selv å ikke kaste opp i leiligheta noe jeg heller ikke har gjort, det var noe jeg håpet å oppnå og så langt strekker jeg til.

Det føles fint. Det føles greit selv om jeg av og til kjeder meg fordi dagene blir skrekkelig lange når jeg ikke kan ruse bort tiden med sukker og oppkast. Det som overrasker meg mest er hvor “enkelt” det føles nå sammenlignet med alle de andre gangene. De gangene jeg har fantasert om mat i det uendelige og ligget i fosterstilling i senga fordi suget har vært uutholdelig og for mye å bære.

Denne gang har jeg ikke fantasert om noe spesielt. Jeg har ikke skrevet handlelister jeg har drømt om. Jeg har ikke ønsket at angsten var mindre slik at jeg kunne gått på butikken når som helst og ødelegge for meg selv. Tanken på å få noen andre til å handle for meg har heller ikke streifet meg.

Det har hendt at trangen har dukket opp, det har hendt at jeg har åpnet kjøleskapsdøra og kikket inn, som om det plutselig skulle være noe der, men det er det ikke. Jeg har ikke triggere i leiligheta i det hele tatt. Det er tryggest. Jeg kan ikke se på tv, for når har du noensinne sett på tv uten å se en eller annen reklame for mat. Det trigger.

Jeg føler meg bare ferdig. Det er tomt når spiseforstyrrelsen glir over til sult istedenfor og det blir en annen måte å dempe følelser på, men langt fra så intenst som borderline og bulimien. Jeg vet ikke hvor mange som har sett filmen Inception, en drøm inni en drøm inni en drøm og ytterst har du realiteten, våken tilstand. Hivs jeg beskriver drømmene som mareritt og virkeligheten som frisk eller normal vil borderline være det første marerittet. Bulimien blir marerittet inni marerittet og inners ligger anoreksien.

Forskjellen på disse tre; jeg vet ikke hva våken og normal vil si. Borderline er ukontrollerbart i den form at jeg ikke har kontroll på handlinger og impulser. Jeg vet aldri hva jeg kan finne på i kveld eller imorgen for den saks skyld. Borderline er lik handlinger og impulser. Bulimien derimot, jeg slipper ikke unna vonde følelser og smerte, men det blir med følelsene. Spising og spying er en handling i seg selv og utløser oppturer og akutte smell, men det blir med følelsen for handlingene er ikke der. Det gir en slags følelse av kontroll fordi jeg kontrollerer maten og vet hva og hvorfor følelsene kommer. Innerst ligger anoreksien. På sin måte tar den vekk alt. Sulten blir så stor at alt blir borte, ofte også de små gledene. Jeg glir over i en likegyldig tilstand hvor det er lite som betyr noe som helst. Nummen er det beste ordet jeg har, men det er likevel stabilt fordi det hverken svinger drastisk den ene eller den andre veien.

Jeg er her at jeg nå føler jeg har kommet for langt unna bulimien til å sprekke. Jeg tør likevel ikke å sverge på at det er over for godt, i så tilfelle ville smellen blitt grusom. Men så langt er hverken tankene eller lengselen uutholdelig.

Det er rart for meg fordi det ikke har vært sånn som det er nå på flere år. Hvor ble det av intensiteten bulimien fikk meg til å føle? Hvor ble det av desperasjonen, lengselen, frustrasjonen, det virker fjernt og langt borte og det er det som overrasker meg mest. Det får meg nesten til å føle at det er “enkelt” selv om jeg vet at det er ufattlig langt unna realiteten. Det tok meg lang, lang tid å komme hit jeg er nå. Selvsagt er det en bonus å slippe å henge over doskåla men likevel glir kontrollen over i andre symptomer som blir mer intense.

Den første uka gikk det fint å få i seg nok kalorier i forhold til hva spiselista sier. Denne uka derimot har vært verre. Hvorfor tilføre kroppen mer, hvorfor sånn, hvorfor slik, jeg trenger ikke sånn, jeg trenger ikke slik. Det ble vanskelig, en ny kamp å forsøke å nå opp dit jeg burde nå opp. Jeg skal ikke være her jeg er nå og jeg vet det, og på den andre siden er det skremmende fordi det er lenge siden jeg har slitt med å få i meg nok.

Det skjer. I min verden, i min sykdomshistorie har jeg glidd fra den ene kanten til den andre. Oppkast først, deretter flere år som anorektiker før det gled over i bulimien. I mitt hode var bulimien en naturlig reaksjon etter flere år med sult og lite næring. Jeg følte ofte at kroppen min forsøkte å straffe meg for hva jeg hadde utsatt den for, at kroppen ville hevne seg med oksehunger (bulimi betyr oksehunger), dermed ble intensiteten og kampen mellom hode og kropp ekstrem. Kroppen straffet med sulten og hodet straffet kroppen med oppkast, som for å bevise hvem som var sterkest. Og for å straffe kroppe ekstra hardt tydde jeg til barberblader for å triumfere og bevise hvem som hadde kontroll og var sjefen – hodet.

Noen spurte meg hva jeg synes er verst. Det er ille på to forskjellige måter. Når alt kommer til alt handler begge deler om kontroll, men følelsesmessig og i praksis er følelsene forskjellige.

Selvfølgelig er det en kjempebonus å slippe å kaste opp. De lettelsene som er størst må være den økonomiske bonusen. Og å våkne opp hver morgen og vite hvordan jeg ser ut i speilet. Jeg må nesten smile fordi jeg kanskje kan like ansiktet mitt likevel. Når jeg føler at det er mitt ansikt og ikke bulimiens som lyser tilbake. Det føles trygt. Det føles fint å kunne se mine fingre uten at de er hovne på grunn av vann og forstyrrelser i kalium og elektrolytter. Det føles fint å vite at jeg ikke kommer til å våkne opp å være to kilo selvhat tyngre imorgen og det føles fint å ikke være redd for å drikke. Jeg er ikke redd for å drikke lenger. Jeg forsøker å forholde meg til to liter om dagen, men jeg er ikke redd for å drikke. Jeg vet at kroppen trenger væske, både for at jeg skal føle meg bedre og fordi kroppen og fordøyelse fungerer bedre med væske. Det føles fint å se anklene mine uten at jeg er like stor fra knærne og rett ned.

Men jeg føler ikke noe. Jeg klarer ikke å sette pris på forandringen, det bare “er” sånn. Det er frustrerende fordi jeg vet det er riktig men det skremmer meg hvilken virkelighet jeg holder på å gli inn i. Det fyller meg med en slags usikkerthet. Hvor går veien nå, hvor ender dette? På den andre siden er det ikke noe jeg bryr meg om. Det er bare ikke der.

Kanskje dette bare er en fase eller kanskje dette bare er en ny skarp sving inn i noe annet. Kanskje må det bare være sånn her, litt, kanskje er det naturlig, kanskje er det savn, kanskje er det lengsel jeg ikke greier å kjenne på, kanskje. Eller kanskje ikke. Jeg vet ikke.

Advertisements

Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: