But my words like silent raindrops fell.

Det er ikke det at jeg mangler ord. Snarere tvert i mot. Jeg har altfor mange. Alt for mye jeg skulle satt ord på eller forklart men hver gang jeg prøver ender innleggene som lagret kladd, hver gang jeg prøver spinner ordene og tankene over og ut i det ene og det andre, innleggene handler om ti forskjellige konkrete ting, det blir uryddig og uforståelig. Det blir plutselig for nært og for vanskelig.

Når jeg gikk en tur tidligere i kveld greide jeg endelig å tenke noen fornuftige tanker. Hvorfor sånn, hvorfor slik. Om ensomhet og misforståelser, om dødsønsker, tomhet og ulidelig, udødelig ensomhet. Om forventninger og press, flere misforståelser og altfor mange vanskeligheter.

Det slo meg at jeg kanskje kunne fortsette å skrive, for meg selv. Det var derfor jeg ville blogge i utgangspunktet. Akkurat nå klarer jeg ikke å blogge for flere. Formidle håp til flere. Akkurat nå er jeg ikke sterk nok til å konkludere med håp i de siste linjene. Akkurat nå er jeg ikke der at jeg klarer å trekke fornuftige konklusjoner og avslutte innlegg med stil og forklaringer som jeg kan sette to streker under og være fornøyd med selv.

Det slo meg at jeg burde stenge av kommentarfeltet og skrive uten å være redd for eller tenke på tilbakemeldinger. Alt går ikke bra alltid, og av og til klarer jeg ikke å høre andres meninger. Av og til er jeg ikke der at jeg greier å høre på andres fornuft og velmente ord.

Det handler om min hverdag“…. står det i beskrivelsen av bloggen i venstre kolonne. Min hverdag, min virkelighet, min realitet. Det finnes ikke alltid håp i hver eneste dag, av og til finnes det ikke fine ting i hver dag i det hele tatt. Det er såvidt jeg greier å sette pris på Zahras nærhet for å trøste meg med at jeg ikke er fullstendig alene, for følelsen vil ikke slippe taket.

Jeg skal skrive ett siste innlegg imorgen før jeg stenger kommentarfeltet. Stenger kommentarfeltet for meg, for min del. For jeg trenger å skrive, trenger å sette ord på. Å se på statistikken at noen leser ordene mine likevel betyr noe for meg. For meg betyr det at noen leser, noen ønsker å høre hva jeg har å si. Men akkurat nå ønsker jeg ikke feedback eller tilbakemeldinger, ønsker ikke oppmuntrende ord. Dette innlegget og neste blir siste innlegg med åpent kommentarfelt. Kanskje åpner jeg det relativt kjapt, kanskje ikke. Jeg trenger bare tid.

Jeg har ikke alltid riktig fokus. Det hører historien til, min historie. Jeg ser ikke så lyst på livet og akkurat nå dreier det seg mest om å slå ihjel et helt hav av timer for å få dagen til å gå. Det er sannheten jeg ikke tør å sette ord på. Om noen spør meg hva jeg ser fram til vil svaret være ingenting. Om noen spør meg hva som gir mening akkurat nå vil svaret være akkurat det samme.

[Her ville jeg vanligvis skrevet noe mer med litt håp og trukket en konklusjon og avrundet pent og pyntelig med god samvittighet, men nei, ikke nå. Bare punktum, det får holde.]

Advertisements

13 Responses to “But my words like silent raindrops fell.”


  1. 2 konkylie 16. October 2011 at 00:52

    Du må gjøre det som føles rett for deg :)

  2. 3 Emma 16. October 2011 at 09:06

    BRA, Karianne!
    Skjønner du..Nok en gang har du ressurser til å gjøre det som er best for deg..et tegn på STYRKE og konstruktiv handling.
    FLOTT!!
    Do it!
    Vet du, tenkte på det i går faktisk, om det var mulig å gjøre det-altså stenge kommentarfeltet:).
    Høres ut som en god ide!!!
    Og vi kommentatorene kan sende deg gode tanker istedenfor:).
    Du er bra Karianne!
    Hang in there!
    *styrkeklem*

  3. 5 Emma 16. October 2011 at 09:23

    En ting til Karianne.
    Det er helt okay å føle slik du gjør nå.Og det er kjempebra å sette grenser for deg selv-for ditt beste!
    Du har gjort mange store omveltninger og forandringer i det siste.
    Tatt store grep og beslutninger.
    Det er ikke rart at du får en reaksjon på det.Det er ikke rart at du kjenner på vanskelige følelser.
    Synes ikke det er rart du føler slik du gjør i det hele tatt. At du trenger tid til å kjenne på hva du faktisk føler og gjennomgår nå uten alles kommentarer. Helt helt naturlig og veldig forståelig!
    Vern om deg selv.
    Du kjenner deg selv best av alle.
    Du er ekspert på deg selv.
    Og i deg bor det enormt mye fornuft, det tror jeg virkelig.
    En dag vil det nok føre deg i mål.Eller kanskje rettere sagt,-en dag vil du føre deg i mål!Forhåpentligvis med god og riktig hjelp på veien!
    Stor klem gode du!!
    Støtter Karianne evig!

  4. 7 dissociatia 16. October 2011 at 15:22

    Benytter anledningen til å legge igjen et lite <3.

  5. 8 laipai 16. October 2011 at 18:42

    Jeg tror det kan være lurt å stenge av litt om du føler at hvertfall noen av tilbakemeldingene ikke gir deg noe, eller at du ikke trenger andres meninger. Du skal gjøre det som føles riktig for deg.

    <3

  6. 9 Monica B 16. October 2011 at 18:55

    Det er bra du setter grenser, og det at du nå ikke ønsker tilbakemeldinger er egentlig et positivt steg, synes jeg da :) Det er bra at du blogger for din egen del, for det er faktisk viktigst.Det er ditt liv, dine tanker, dine følelser. Jeg ser selv at det å skrive har en positiv innvirkning på meg, og det virker som om det også har det for deg. At du faktisk vil dele såpass mye med oss, det tar jeg av meg hatten for – for det er tøft! Du har tatt mange valg den siste tiden, mange forandringer. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at det går bra med deg videre, jeg ønsker deg alt godt, og kommer til å stikke innom bloggen din uansett :)

  7. 10 Anonym 16. October 2011 at 21:46

    Lurt valg- håper ting blir bedre for deg! Står på sidelinjen og heier på deg <3
    *klemme-på*

  8. 11 Monica Helene 17. October 2011 at 00:08

    <3 Kjempe luer valg hvis du ikke følger ar du får noe igjen av det :-)

  9. 13 Linn L. 17. October 2011 at 15:35

    Jeg synes du skal gjøre akkurat det som føles riktig for deg med bloggen DIN. Jeg vil lese uansett <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: