Insecurity

Litt for mange ord, litt for mange tanker, litt for mye tvil og litt for mye usikkerhet og litt for liten tro på meg selv. Dette er meg i ett nøtteskall om dagen. Skriver og skriver, blir aldri fornøyd, det blir for tungt, trist, mørkt, filosoferende uten konklusjoner, plutselig blir det for nært, for privat, for teit, for useriøst og innleggene lagres som kladd gang på gang.

Begynner å skrive om noe men ender opp med å tenke “who cares”? Hvem bryr seg om edderkoppen på veggen, hvem bryr seg om ditten og datten, det blir irrelevant og urbukelig. Tanker. Hvorfor blogger jeg? Hvorfor begynte jeg å blogge i utgangspunktet? For meg selv. Bloggen var for meg. Underveis har jeg blitt en informasjon og inspirasjon for noen og en stor del av meg ønsker å formidle noe konkret og korrekt og ikke drukne det i alt mulig annet. Tvil, blogge eller ikke blogge? Tanken på sletting og nedleggelse dukker opp med jevne mellomrom men jeg har mennesker i ryggen som klapper meg på skulderen og forsikrer meg om at jeg trenger bloggen. Det er sant, jeg får mye ut av å blogge og jeg tar avstand når jeg ønsker det. Jeg føler meg ikke presset til å legge ut innlegg hver dag “bare for å gjøre det”. I enkelte perioder er det selvsagt ikke noe problem, men når jeg er usikker på meg selv, egne tanker og egne handlinger, når jeg ikke vet hva jeg holder på med er det ofte ikke noe jeg tør å dele umiddelbart fordi jeg ofte ikke vil ha innspill eller andres meninger når jeg føler at det dreier seg om noe jeg må finne ut selv. Eller når jeg føler meg sårbar eller tar ting feil, når jeg blir trist av kommentarer som er skrevet i beste mening, da. Da får jeg la være.

Spiseforstyrrelsen er svært trigget og følsom i disse dager. Jeg prøver å trøste meg med at det er en overgang. Jeg skrev i forrige uke at jeg er ferdig med bulimien for godt og holder meg til det. Dag femten, snart femten døgn, jeg tenker nesten ikke over det. Men den anorektiske delen derimot, den blomstrer. Det er en reprise av noe jeg har følt før, det er skremmende men velkjent for hvordan kan jeg noensinne glemme? Fjernt men aldri glemt.

Eksempelvis kan jeg nevne bildeinnlegget fra helga. Ble hysterisk av alle kommentarene og innlegget forsvant i flere timer før jeg omsider fikk hodet på plass og postet det på nytt. Anoreksien vil slettes ikke høre at jeg ser bra ut og noe inni meg brøler “herregud, de skulle sett meg i undertøy og trukket ordene tilbake”. Fettbrillene ramlet ned på nesa og når jeg gransket bildene ble jeg forbanna på kjolen fordi den hadde lagt seg sånn og slik og armen min herreguuud. Det er viktig for anoreksien, den er irritert og trigget. Det er trist at jeg ikke klarer å ta til meg komplimenter eller føle meg bra med meg selv når jeg vet innerst inne at jeg burde.

Jeg kan nevne at Modum Bad ringte her om dagen. Jeg fikk vill panikk når jeg hørte hva damen hadde å si. Hun lurte på om jeg kom den 31. og jeg døde inni meg. Jeg har slettes ikke fått innkalling, beskjed eller brev eller noe som helst. Svaret ble nok en gang nei, det passer slettes ikke. Nå tenker dere sikkert “herregud, hvorfor hopper du ikke bare i det”. Damen spurte om Februar passet bedre og jeg sa faktisk “kanskje”. Kanskje er det riktig da, kanskje hjelper det med fire måneders betenkningstid, kanskje skjer det noe underveis på fire måneder som har noe å si, kanskje. Jeg sa i hvertfall ikke nei….

Bortsett fra det har jeg ei lita frøken som er forbanna innpåsliten om dagen. Herregudihimmelen det er jo ikke fred å få. Hun har løpetid og får et enormt behov for nærhet. Det er greit, det er fint, men oppi tastaturet til enhver tid – slitsomt. Om kabalen går opp denne gang vet jeg ikke. Jeg forsøker iherdig å finne en riktig mann og få dette til å fungere, men jeg har null forhåpninger. Klok av skade vet jeg at det er smertefullt å glede seg til noe man drømmer om eller håper for deretter å sitte igjen med knuste drømmer, blødende hjerte og striper på kinnene og en følelse av at livet aldri går min vei. Ingen gleder på forskudd, en forsvarsmekanisme fra min side fordi jeg ikke alltid tåler brutale møter med realitet og virkelighet.

For noen uker siden ble jeg og frk.fastlege enige om å droppe vekta. Neste gang det var veiing måtte hun nesten være bekymret, det var avtalen. Vel, den bekymringen dukket opp på tirsdag og jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor. Etter å ha fått det forklart virker det rettferdig at de har behov for å vite hva jeg veier fordi de ikke vet hvordan kroppen min reagerer når det bare er anoreksien som regjerer. Jeg hadde visstnok blitt så tynn i ansiktet og halsen og jeg begynte å le fordi det er en lettelse og kan forklares med at den konstante hevelsen som har preget ansiktet mitt i lange tider endelig har sunket tilbake og sluppet taket.

Helt til sist kan jeg nevne at det var ansvarsgruppemøte idag. Forbanna for at det tok så lang tid men glad det er over. Jeg hadde en grusom kveld igår preget av fysisk panikkangst som veltet seg i magen min og fikk blikket mitt til å spinne i sirkler. Redd for møtet idag, redd for å få fnatt og miste fatningen på møtet, redd for å få panikk der.
Når jeg ble oppringt av psykiatritjenesten idag og fikk beskjed om at koordinatoren min var syk så jeg svart i lange tider og fikk vill panikk og avlyste i hytt og pine via sms og skrev at det aa-aldri kom til å gå bra. Til slutt fikk jeg skrevet noe så fornuftig som “møt meg i svingen”. Jeg takler ikke å gå inn på sykehuset alene, takler det ikke. Trenger å møtes utenfor for å følges inn, sånn er det. I tillegg driver de og graver og styrer noe voldsomt utenfor den psykiatriske delen av sykehuset noe som fører til enten en enorm omvei rundt hele greia eller en evig lang pinefull tur gjennom korridorer og trappeoppganger gjennom den somatiske delen av sykehuset.
Jeg ble møtt i svingen og ble beroliget underveis. “Du er sammen med en sykepleier, en psykolog og en lege – what can possibly go wrong?”. Det jeg er redd for er at angsten skal være synlig på utsiden. Det er vondt og ydmykende å bryte sammen, grine eller løpe eller hva som helst i all offentlighet. Det får meg til å føle meg liten, flau og usikker. Det tar motet fra meg og jeg vandrer i korridorene med bøyd hode.

Det kom faktisk noe fornuftig ut av møtet. Ny psykolog er tildelt, hun kommer herved til å refereres til som frk.psykolog for å følge min egen trend samtidig som hennes anonymitet blir bevart. Og her kommer den delen som gir meg snev av håp, eller. Jeg er ikke i det forventningsfulle hjørnet for tiden (som tidligere nevnt lenger oppi her), men jeg er i alle fall ikke negativ. Fra og med neste fredag begynner jeg i DBT behandling rettet mot Borderline. Det gir meg litt håp at noen er villig til å prøve ut noe nytt som jeg ikke har feilet på tidligere. Det blir faste, ukentlige avtalter hver eneste fredag og bare dét lyser stabilitet i lange veier for meg. Det er konkret, fastsatt og virker lovende.

Igjen ba jeg om å få lov til å administrere medisinene mine selv og nok en gang fikk jeg avslag. Frustrerende fordi jeg ønsker å bære det ansvaret selv, men forklaringen er også forståelig og logisk. “Jeg stoler på deg, men slettes ikke på sykdommen og impulsene dine. Det er det jeg er redd for”. Dermed blir det logisk for meg å forstå at frk.fastlege ikke orker å sitte med ansvaret hvis-om-at og dersom-at. Jeg får i alle fall administrere én type medisin selv, den med lavest dose.

Og angående de bulimiske tendensene og dagene uten og den store finalen, så tenker jeg at det fortjener et innlegg ene og alene og kommer mest sannsynlig når jeg måtte føle meg inspirert til å sette ord på det.

Jeg er litt uinspirert, litt umotivert, litt lite håpefull, litt trist og skrekkelig usikker. På alt.

Ps. Bildene er lånt fra diverse sider på tumblr og en aldri så liten pps: bloggen min er ikke en reklameplakat for alt mulig annet! To ganger iløpet av den siste uka har det dukket opp kommentarer som “sjekk dette ut” eller “denne fortjener å bli sjekket ut”, særlig den siste fikk meg til å føle at jeg var et dårlig menneske som ikke postet den! Det som gjør meg forbanna angående dette er MIN jobb! Det tar lett en til to timer å skrive innlegg som er personlig, privat og som inneholder mine tanker og mine følelser, da blir jeg faktisk fornærmet når noen kommer med noe som faen ikke henger på greip i situasjonen for fem flate øre! Slike kommentarer går rett i søppeldunken for min del, bare for å ha det sagt!

Advertisements

12 Responses to “Insecurity”


  1. 1 Caroline 14. October 2011 at 19:04

    Jeg synes du alltid får noe fornuftig ned på papiret, du må ikke tenke på det som forventninger og press – for jeg synes at det du skriver; det er nært, ærlig og bra! Og, selvom du selv ikke alltid er fornøyd, så betyr dine ord, så utrolig mye – for så mange!

  2. 2 lovelyliller.com 14. October 2011 at 21:43

    Jeg er bare glad du får tankene ned på “papiret” og “ut”. Har det ganske vanskelig selv om dagen. kjedelig. *klem*

  3. 3 juliestolan 14. October 2011 at 23:14

    Synes du er flink jeg! :-D

  4. 4 konkylie 14. October 2011 at 23:25

    Har hørt veldig mye positivt om DBT (og blir stadig mast på selv om å begynne i slik behandling), så håper du også får noe positivt ut av det :-)

  5. 5 Sara 15. October 2011 at 15:57

    Hvilke medisiner bruker du Karianne? Spør fordi jeg har også bordeline diagnose, og skal snart begynne medisinering.. Har et håp om at stemningsstabiliserende medisin kan funke.

  6. 7 laipai 15. October 2011 at 16:40

    Hurra for behandling rettet mot borderline <3

  7. 8 Emma 15. October 2011 at 20:41

    Søte du..

    Skjønner at du føler det slik i perioder når du er sårbare og usikker,
    da er det bare slitsomt å forholde seg til andres kommentarer.
    Men du er virkelig en nydelig person med et vakkert utseende,-sånn eller slik- utstrålingen din kan ingen ta fra deg.Eller personligheten/sjarmen din.

    Du skriver og beskriver så ærlig og gripende. Håper du ikke føler prestasjonsangst nå.Men det er en del av deg-av dine evner. Du har det i deg og gjør det bra uansett.
    Der har du talent, bare rett og slett ,enkelt og greit-talent:).

    De leserne du har følger bloggen din fordi du er deg-du er den du er- og du blir respektert og likt og lest og fulgt med på nettopp av den grunn. Du er unik på din måte.
    Og du er minst like tøff, enda tøffere enn mange mennesker noengang tør å være. For du deler av ditt liv så åpent og ærlig og delende. Om ditt liv, din virkelighet. Dine utfordringer og vanskeligheter. Og det beundrer jeg deg for.
    Fortsett å gjøre det som føles riktig for DEG mtp bloggingen.
    Hva andre mener eller ønsker mtp det bør ikke telle.
    Gla i deg selvom jeg ikke kjenner deg.
    Og ønsker deg alt det beste for livet ditt.Skulle bare ønske du opplevde det snart. Og tror det vil komme etterhvert, pga din enorme evne og kapasitet til å ta grep og kjempe for deg selv.Du viser om og om igjen at du virkelig klarer og virkelig tør!
    Heia deg altså!!!
    STOR klem!!!:).

  8. 9 Andrea Nornes 15. October 2011 at 23:46

    Så bra at noen faktisk tar tak og gir deg behandling for borderline og ikke bare for spiseforstyrrelsen o.l som kun er symptomer på borderline! Du er utrolig flink til å skrive, og selv om jeg skjeldent leser blogger som inneholder mer enn tre avsnitt, så sitter jeg gjerne og leser dine innlegg flere ganger.
    Og GRATULERER med 15 dager spyfri!

  9. 10 Solveig @ poona 16. October 2011 at 22:37

    Fin blogg!! Sjekk ut bloggen min også, så skal jeg kommentere enda et blogginnlegg hos deg.
    <3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3

    Men mer seriøst.. Det er flott at du skal begynne i dat! Kanskje kan det være tingen for deg? I hope so :)

  10. 11 M 16. October 2011 at 23:00

    Lykke til med DBT <3

  11. 12 Sara 17. October 2011 at 17:19

    Har sendt deg mail :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: