Skeletons in my closet.

Igår var en halvveis kjipt dag. Hadde en time hos frk.fastlege som ikke var noe særlig på grunn av hva den dreide seg om og hva jeg følte i forhold til motivasjon og tankeretning. Ny time på torsdag for flere sprøyter i høyre håndledd. Har forstyrret det med all flyttinga, trenger mer kortison og at det settes lenger opp enn forrige gang, det er der det gjør mest vondt. Gruer meg ikke like mye som forrige gang, jeg vet hva jeg går til og klarer forhåptentligvis å holde ut litt lenger enn forrige gang.

Idag har jeg stortsett befunnet meg i sofaen med maccen i fanget. Formen sånn halvveis, humøret likeså. Avlyst en avtale med psyk.tj, føler ikke at jeg har noe jeg vil sette ord på. Per nå er det bare følelser som svirrer rundt i hodet og kroppen, men jeg har ikke fått tak i nøyaktig hva alt dreier seg om. Om spiseforstyrrelsens makt, rådløshet og ambivalens.

Noe av det som svirrer dreier seg om morgendagen. Beintetthetsmåling. For å være ærlig skremmer det meg. Jeg vil slettes ikke vite hvordan det står til med beintettheten, jeg vil bare ikke vite. Kanskje er jeg feig, men jeg er redd det skal bli en bekymring. Det er ikke noe som har preget tankene mine og jeg er redd det skal bli noe som skaper bekymring likevel. Derfor vil jeg ikke vite.

Grubler for og imot og hvilke tanker eller følelser det kommer til å utløse. Om skjelettet er fint blir det en nedtur for spiseforstyrrelsen. En bekreftelse på “du er en dårlig spiseforstyrret, din tilstand er ikke alvorlig“, ergo blir det en tanke som kommer til å plage Karianne. Misforstå meg rett, jeg prøver iherdig å skille mellom Karianne og spiseforstyrrelsen her. Om skjelettet er dårlig blir det en reell bekymring for Karianne mens spiseforstyrrelsen kommer til å fryde seg over skaden som har skjedd. Uansett utslag vil det utløse dobbelsidige, ambivalente følelser som jeg vet blir vonde å forholde seg til. Og jeg er redd for at undesøkelsen ser rett gjennom meg. Skjelettet lyver ikke, jeg kan ikke skjule det meg flere lag av klær eller sminke i fjeset. Jeg kan ikke skjule det med smil eller ord jeg tror andre vil høre.

Syke, grublende tanker jeg helst skulle vært foruten! Jeg har avlyst beintetthetsmåling en gang før, nettopp på dette grunnlaget. Blodprøver er noe som kan jukses på men som er perfekt i mitt tilfelle uansett på grunn av næringsdrikkene jeg drikker som inneholder alt kroppen har behov for av karbohydrater, fett, proteiner, mineraler og vitaminer. Hadde jeg bare drukket mange nok hadde næringsinntaket mitt vært fullverdig og balansert. Hver næringsdrikk er balansert og fullverdig som måltid i seg selv. Ingenting å utsette bortsett  på blodprøvene fra halvtomme jernlager som jeg (spiseforstyrrelsen) nekter å gjøre noe med.

Spiseforstyrrelsen ønsker seg alltid lav, lavere vekt, dårlig, dårligere blodprøver, porøst skjelett og alt annet av konsekvenser sykdommen i seg selv gir. Sykdommen vil aldri rose meg for alt Karianne måtte gjøre ritkig. Alt Karianne gjør i seg selv for å motarbeide går aldri for seg uten innvendinger eller uten at spiseforstyrrelsen har sitt å si om tankene eller handlingene jeg har eller utfører. Det er slitsomt og i svake stunder er Karianne villig til å ofre hva som helst for å få litt fred eller til og med ros for å gi etter for sykdommen. Det er noe som surrer og går under topplokket tjuefire-sju, selv når jeg sover dukker det opp spiseforstyrrede elementer i drømmene / marerittene.

Jeg er nummen og tenker ikke alltid over det selv om det alltid er der fordi jeg er vant til det – jeg kan ikke huske hvordan det er å ikke ha disse tankene. Selv i friskere perioder med høyere vekt og bedre helse kan jeg med hånda på hjertet si at det ikke har gått én eneste dag uten spiseforstyrrelsens invendinger, uten at de samme tankene dukker opp i hodet mitt igjen og igjen. Jeg har vært syk i over ni år. Vi snakker om 3300 dager og jeg har ingen anelse om hvor mange ganger tankene streifer og slår til daglig. I friskere perioder mindre hyppig enn i sykere perioder, men det er der – alltid. Jeg vet ikke hvordan det er å leve uten disse tankene og av og til skulle jeg ønske jeg visste hvor mye kunnskap, hvor mye liv og hvor mange gleder jeg hadde hatt plass til i hodet mitt om jeg hadde ofret, omså bare femti prosent av tankekapasiteten spiseforstyrrelsen opptar, til livet. Og av og til skremmer deg meg å skulle se for meg livet uten disse tankene fordi jeg ikke aner hva de kan erstattes med. Det gir en vond trygghet men det er likevel forutsigbart. Jeg kjenner disse tankene, reglene, alt som hører med.

Gjennomsiktig. Avslørende. Gjennomskuet. Tanker som melder seg. Jeg gruer meg. Også på vegne av angsten og derfor skal jeg møte Therese i svingen og hun skal være med. Jeg er veldig redd for at angsten skal slite meg i filler imorgen. Dobbel angst, trippel angst.

Advertisements

15 Responses to “Skeletons in my closet.”


  1. 1 M 4. October 2011 at 21:46

    Jeg håper virkelig du får tatt beintetthetsprøven! Jeg skjønner godt at det kan trigge både det ene og det andre, men det aller viktigste må likevel være å oppdage eventuell osteopeni/osteporose…Vil ikke skremme eller noe, men jeg tok beintetthetsmåling bare for “sikkerhetsskyld” og det viste seg at jeg hadde benskjørhet…Det var et sjokk og utløste masse sterke følelser. Samtidig er jeg glad for at jeg oppdaget det før det gikk enda lengre, så jeg kunne begynne med kalsium-tabletter osv. I tilegg er det også etterhvert blitt en stor motivasjon til å bli friskere/få i seg næring….Å være benskjør og risikere sammenfall av rygg og knekking av bein både her og der som kan føre til kroniske skader allerede i 20-årene er virkelig noe en bør gjøre alt en kan for å unngå..det er noe jævelskap rett og slett :(

  2. 3 lovelyliller.com 4. October 2011 at 22:58

    Om du ikke vil vite bentettheten kan du jo be om at legen holder resultatet for seg selv kansje? <3 Det går nok bra. Det verste er ofte å grue seg til lege osv. jeg har tannlege torsdag og lege fredag. fml,men det skal bli godt å ha det "asæsrtyrt"

    • 4 arikanne 4. October 2011 at 23:55

      Tror ikke det funker så bra, for jeg får jo vite det uansett. OM det er noe så MÅ jo legen si noe for at tiltak må igangsettes, og om legen ikke sier noe, så skjønner jeg jo det og… Hard times. Haha! Tror jeg hadde sagt “asæstyrt” jeg da ;) Masse lykke til ♥

  3. 5 Stella 4. October 2011 at 23:01

    “Jeg kan ikke huske hvordan det er å ikke ha disse tankene”… Jeg husker at jeg tenkte noe lignende. Fikk det gradvis bedre med mat/kropp etter omtrent ti år. Er fortsatt bevisst og kan få noen dårlige tanker i vanskelige livsperioder, men det kan ikke sammenlignes med hvordan det var. Ble minnet på det nå. Av og til tenker jeg på hvor jævlig det var, hvor håpløst. Og blir fortvilt, på vegne av den jeg var da… rare greier. Jeg er nok ikke helt ferdig med den perioden av livet mitt. Både vondt og godt at du minnet meg på dette.

    Ønsker deg lykke til imorgen, og håper resultatet blir til å takle på en eller annen måte.

  4. 6 ThisISmeThen 4. October 2011 at 23:27

    Jeg ville bare ønske deg masse lykke til :-) Skjønner godt at du trenger å ha med deg noen… Så fint at Therese kunne være med!
    <3

  5. 8 M 5. October 2011 at 02:33

    sorry, det var virkelig ikke meningen:/

  6. 9 M 5. October 2011 at 03:33

    Du kan gjerne slette kommentaren min, var ikke meningen å virke så negativ og egosentrisk eller få deg til å føle deg verre. Jeg burde bare holde kjeft og ønske deg lykke til.

  7. 11 perlesnor 5. October 2011 at 06:45

    Håper du får tatt målingen. Jeg har selv tatt og det var nesten en morsom opplevelse. Maskinen kilte når den scannet over magen, var litt vanskelig å ligge rolig. Jeg sa jeg ikke ville høre noen tall, verken fra sykehuset eller fra legen. Hvis det var noe galt kunne de si noe, men ellers ville jeg ikke høre. Har ikke hørt noe, så regner med alt er bra, og det etter 16 års sykdom, med både undervekt og amenore og vanlig vekt der alt fungerer. På sykehuset fikk jeg ta blind vekt, da det ikke var riktig vekt eller riktig veiedag. De var så hensynsfulle når jeg kom med henvisning fra enhet for sf.

    Håper virkelig du klarer å gjennomføre. Be om at du ikke får vite tall, unless du må. Vet så veldig godt hvordan det er med de destruktive tankene. Sf og sykdommen i meg vil bare ødelegge, jo mer jo bedre, jeg vet jo at det ikke er bra, men den ønsker. Og sykdommen går over i meg og jeg i sykdommen og periodevis er vi en og samme og det er vanskelig å skille.

    Håper du tar det riktige valget.

    • 12 arikanne 5. October 2011 at 12:29

      Fikk tatt den ja.. På en måte er jeg i “need to know” modus når jeg først har gjort noe.
      Jeg håper den er okei, får ikke vite resultat enda uansett. Takk for svar ♥

  8. 13 myfunnydays 5. October 2011 at 08:02

    *styrke til deg*
    Du er redd for hva denne undersøkelsen vil vekke av diskusjon… Kanskje du kan bruke denne diskusjonsgrunnen til å styrke Karianne uannsett utfall?
    Jeg heier på Karianne! <3 :)

  9. 14 Elena 5. October 2011 at 09:13

    Ønsker deg lykke til med alt :-)

  10. 15 awallflowers 5. October 2011 at 11:37

    Lykke til på målingen!
    Jeg skjønner virkelig godt de todelte tankene angående utfallet, uansett hva det blir så vil den ene delen bli missfornøyd. Godt du har med støtte i allefall, i form av Therese.
    Klem til deg♥


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: