Borderline Hopeful?

Siden forrige mandag har jeg vært ganske sint på teamet mitt på grunn av det jeg skrev om her.

Jeg blir vanskelig å få tak i, avvisende og jeg avlyser avtaler på trass. Jeg vet at det bare er meg selv det går utover når jeg sier nei eller nekter å møte opp, men om å droppe ett par timer er det verste jeg gjør når jeg er sint, så er det ikke så gale. Sammenlignet med før; “okei, I’ll just cut a little deeper”… Av og til må jeg bare få lov til å være sint. Det går som regel over og én eller annen dag sier jeg ja likevel, til å møte opp. Det er bedre å droppe ett par avtaler enn å sy nye sting. Jeg får på en måte understreket at jeg er sint eller misfornøyd mens jeg samtidig forholder meg passiv. Jeg får “vist” og “understreket” at jeg er sint og de skjønner tegninga.

Uansett. Idag sa jeg omsider ja til å treffe Therese. Siden jeg har flyttet tar det nå omtrentlig fire minutter å gå til sykehuset. Jeg er enda redd for å gå alene i dagslys (angsten), så hun gikk i møte med meg.

Jeg fikk forståelsen jeg trengte innerst inne og det føltes som en lettelse når noen sier “jeg forstår hvorfor”. Samtidig snakket vi litt om videre behandling, hvem, hva, hvordan – men jeg har neppe en konkret plan før etter ansvarsgruppemøtet som nå er satt til 14. oktober…. Det ser ut til at det kommer en ny behandler inn i bildet og jeg er egentlig veldig positiv til dette. En psykolog. Det er noe annerledes med å snakke med psykologer. Jeg merket det veldig godt når jeg snakket med psykolog på Silsand. Første gang jeg snakket med psykolog siden 2009. I tillegg er det snakk om behandling spesialtilpasset borderlinediagnosen.

Borderline = Emosjonelt ustabil Personlighetsforstyrrelse, jeg har Borderline type.

Dét gjør meg litt håpefull. Endelig noen som ønsker å ta tak i symptomene til borderline framfor all symptombehandlinga (plaster på sår, akutte innleggelser på grunn av mulig destruktive/fatale impulser). Hver gang jeg sier “nei” til behandling rettet mot spiseforstyrrelsen har det mye vært basert på at jeg er redd for borderline. Når tankene mine dreier seg om mat, kropp, vekt, kalorier og trening, har jeg ikke så mye til overs for borderline. Det er noe som “dukker opp” innimellom fordi jeg begraver symptomene med spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen blir min måte å håndtere borderline på.

Borderline for meg er monsteret. Jeg liker ikke hva Borderline gjør med Karianne. Hvordan borderline forvandler humøret hennes fra glad til trist og tristere, hvordan borderline får Karianne til å miste kontroll over seg selv og egne handlinger og egen oppførsel. Jeg skammer meg over Kariannes oppførsel i forhold til andre mennesker når hun blir preget av borderlinesymptomene. Jeg blir det jeg selv betegner som “heartless bitch”. Jeg blir direkte slem og ufyselig. Ondskapsfull. Stygge ord, sagt med intensjon om å såre andre mennesker. Jeg vet at jeg blir slem og det ender opp med at jeg isolerer meg selv fordi jeg ikke vil “ødelegge andres liv” eller “ødelegge andres hverdager”. Lunta blir forferdelig kort og det skal så utrolig lite til før jeg forvandles til monster. JEG liker ikke meg selv når jeg er preget av borderline og jeg tror ikke andre liker meg spesielt godt heller når jeg blir sånn.

Derfor er det lett for meg å bruke spiseforstyrrelsen istedenfor. Spiseforstyrrede Karianne er grei nok hun, hun smiler, ler, virker glad, blir ikke sint eller utilregnelig uten grunn eller slem. JEG liker spiseforstyrrede Karianne bedre, det er noe jeg kan kontrollere, det er forutsigbart. Det er en annerledes type trygghet. Spiseforstyrrelsen gjør meg til stabilt ustabil mens borderline etterlater meg med “ustabil” og “imuplsiv”, spesielt “selvdestruktivt impulsiv”.

Jeg forventer ikke at dere som leser skal forstå dette fordi jeg synes det er vanskelig å forklare og jeg vil tro det er ubegripelig og uforståelig for utenforstående. Mine ord, min oppfatning, mine tanker og opplevelser omkring meg selv, min sykdom og mine diagnoser.

Tegnet en helt vanvittig fin illustrasjon, hvorfan det føles for meg.

Til venstre; kontroll på spiseforstyrrelsen. Legger lokk over borderlinesymptomene.
Til høyre; null kontroll på hverken borderline eller spiseforstyrrelse; Krise = en lek med liv død, blod, impulser, mat, trening, oppkast, intox.

Derfor “Hopeful Borderline?”, for om noen kan hjelpe meg å lage borderline mer forutsigbart, kanskje vil det være mindre smertefullt å gjøre noe med spiseforstyrrelsen. Om bordeline kan bli forutsigbart og til å leve med, kanskje vil jeg ikke føle at spiseforstyrrelsen er livsnødvendig for å ka kontroll på hverdagen. Noen lurer kanskje på hvor den normale streken ligger oppi alt dette og sannheten er at jeg ikke vet. Jeg vet ikke hva min normal er fordi min hverdag er underliggende alltid preget av symptomene.

Det er disse to bildene jeg har innsikt i. Til venstre er hverdagen slik jeg opplever den og bildet til høyre er erfaringer jeg har gjort meg når jeg har jobbet hardt mot spiseforstyrrelsen. Det vil si under behandling eller innlagt. Bildet til høyre er helvete på jord og null kontroll, jeg kan ikke leve slik. Jeg orker det ikke, takler det ikke, det får meg til å ville dø fordi alt er så kaotisk at jeg ikke finner håp eller lysglimt i noe som helst. Det er uutholdelig.

Jeg er redd for å dø, det er ingen hemmelighet. Bildet til høyre er for meg en lek med døden og jeg vet ikke hvor grensene går. Livet er ufattelig skjørt og én dårlig impuls kan bli til endelig punktum før jeg vet ordet av det.

Derfor takket jeg nei til Modum Bad. Jeg er ikke klar for å jobbe med spiseforstyrrelsen når det ligger noe annet under som kommer til overflaten uten at jeg har kontroll.

At noen vil ta tak i borderline annet enn symptombehandling er “halleluja” for min del. ENDELIG. Kanskje kan det være begynnelsen på den ordentlige veien i riktig retning – helhetlig sett.

Advertisements

11 Responses to “Borderline Hopeful?”


  1. 1 laipai 29. September 2011 at 23:47

    Håper virkelig at dette vil hjelpe deg opp og fram Karianne, virkelig. Så krysser fingrene for at du kommer igang med borderline behandling ASAP.

    <3

  2. 2 perlesnor 30. September 2011 at 06:25

    Har lest bittelitt om behandling i forhold til borderline, og de stod at behandling rettet direkte mot personlighetsforstyrrelsen kunne ha veldig god effekt. Videre stod det at man kan lære seg å endre atferdsmønster, slik at personlighetsforstyrrelsen ikke lengre blir noe som forstyrrer hverdagslivet. Slik jeg har forstått det, kan en kanskje med riktig behandling får skikkelig hjelp og en personlighetsforstyrrelse som gir lite utslag.

    Håper virkelig du får et godt opplegg og en god psykolog og kan ta fatt i problemene og slutte å drive brannslukking.

  3. 3 ThisISmeThen 30. September 2011 at 11:03

    Kanskje dette er det rette veien å gå, ja. Det høres fornuftig ut. Håper du snart kommer i gang… :-)

  4. 4 Elin 30. September 2011 at 15:21

    Dette var innsiktsfullt, og konstruktivt formidlet! Håper du gir deg en klapp på skulderen for dette :-) Lykke til.

  5. 5 Emma 30. September 2011 at 17:08

    Fy fille`r Karianne *gåsehud*. Du er så innmari dyktig til å forklare deg og beskrive hvordan du har det. Jeg er så glad på dine vegne at du har blitt flinkere til å tørre å bruke ord for å beskrive dine følelser,for du er virkelig virkelig GOD med ord og til å forklare deg synes jeg!!!!
    Håper nå så inderlig mye at du får en dyktig og sympatisk psykolog som er bra både faglig og medmenneskelig!!!
    For du fortjener et godt liv. du kjemper så hardt på din vei!Du fortjener noen som lytter og tar deg på ramme alvor,for du og bare du kjenner deg selv. Og du har gjort deg så mange dyrekjøpe erfaringer på din vei og du vet hva som fungerer og ei.
    Kanskje skal du vise dette og flere ting du har skrevet til psykologen din?
    Tror virkelig det kan være til god hjelp for ham som hjelp til å bli kjent med deg?^*kjempeklem*

    • 6 arikanne 30. September 2011 at 19:04

      Takk for gode ord Emma!
      Behandlerne mine leser såvidt jeg vet bloggen min innimellom. Om det er noe jeg ønsker å ta opp med dem, så tar jeg det opp muntlig eller refererer til noe i bloggen eller sender en mail om det er noe spesielt jeg ønsker å meddele. Fungerer fint for min del :)
      Klem tilbake!

  6. 7 Michelle 30. September 2011 at 19:38

    Heisann. Havnet inn på bloggen din ved en ganske så stor tilfeldighet, og leste dette innlegget først. Fikk et veldig stort behov for å fortelle deg min historie.

    Jeg heter Michelle, og fyller 24 i vinter. Har vært inn og ut av psykiatrisk siden jeg var 15. Depresjon og selvskading i første omgang. Så ble det konkludert angst. Til slutt, som 20-åring, fikk jeg endelig gjennom diagnosen emosjonelt ustabil PF, som jeg hadde kjempet for siden jeg var 17. Endelig ble trodd, hørt, sett. Kom inn i gruppeprogrammet på min lokale DPS, egen samtalegruppe for EU PF. Intensivt opplegg to hele dager i uka det første halve året, med samtalegrupper, undervisningstimer, bevegelsesterapi, og mange herlige lunsjer og pauser fyllt med latter og diskusjoner. Så et år med mindre intensivt progam, samtalegruppe en gang i uka, + individuell oppfølging.

    Det har vært hardt. Jeg har fått mange sjokk, møtt meg selv i døra mange ganger, tatt mange oppgjør med stygge monstre fra fortiden. Jeg har utallige ganger stått i døra med kofferten i hånda, mens samboeren min gråter og tigger meg om å bli. Jeg ville ikke forlate ham, men jeg ville ikke utsette ham mer for det forferdelige mennesket jeg var.

    Han, den personen som elsker meg og er der, uansett. Jeg har gjort så mye fælt mot ham. Sagt stygge ting. Slått, dyttet, klort. Stengt ham ute, både billedlig og bokstavelig. Skadet meg selv, med kutting, kloring, ved å slå meg selv; alltid han som måtte rydde opp, rense sår, sette på plaster når det trengtes. Men han har blitt. En liten del av meg selv kommer alltid til å hate meg litt for alt jeg har gjort ham. Men jeg vet at det er ikke jeg som har valgt å gjøre slike ting; det er fortiden min, historien min, tingene som har blitt gjort mot meg, som gjør at jeg gjør/gjorde ting jeg ikke kan kontrollere.

    Diagnosen min ble endret etterhver, til histrionisk PF med emosjonelt ustabile, paranoide, unnvikende og engstelige trekk. For en mølje! Personlighetstrekk som motarbeider og forverrer hverandre. Til tider har jeg selv vært sikker på at jeg har utviklet multippel personlighetssyndrom, fordi det har vært så mange deler av meg på en gang som sloss mot hverandre.

    I juni i år var jeg ferdig i gruppe. DPS forventet at jeg kom til å gå minst to år i det mindre intensive programmet, men for meg var et år nok. Da følte jeg meg ferdig, jeg følte meg nesten frisk! Og det er jeg :) Ikke helt frisk enda, men DPS hadde gjort det de kunne for meg; resten av småsakene har jeg behov for å fikse selv.

    Tingen med en personlighetsforstyrrelse, er å lære hva som har gjort deg slik, finne ut nøyaktig hvorfor du reagerer slik på en sånn ting. Man må forstå. Det er slik man snur mønsterne, slik man kommer mer tilbake mot midten og normalen. Alle sine historier og grunner er unike, men måten å bli frisk er den samme. Jeg sier ikke det er lett, men det er mulig!

    Av de jeg startet i gruppe med, er jeg den første som sluttet, den som har kommet lengst. Men jeg hadde nok kanskje også minst bagasje i utgangspunktet, og var den som hadde minst av andre forstyrrelse i tillegg (f.eks. rusproblemer, økonomiske problemer, familieproblemer). Men det er kjempegøy å se hvordan også de andre har kommet seg UTROLIG langt, siden den tøffe starten vår sammen.

    Poenget mitt er vel egentlig at det er superbra at noen plukker opp PF-poblematikken din, og behandler den. For meg så forsvant depresjoner, angst og selvskading gradvis ettersom jeg forstod mer og mer av PF-en min, og slik er det for de fleste. Selvskading, depresjon, angst, rus, spiseforstyrrelse, alle disse tingene er gjerne ting som utvikles på grunn av at man har en PF. Men det gjør det da også til tider vanskelig å finne PFen under der. At de nå tar tak i PFen, kommer garantert til å gjøre spiseforstyrrelsen lettere å leve med.

    (forresten, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og borderline er det samme, borderline er det engelske navnet)

    Vil ønske deg all lykke til, og jeg kommer nok til å følge med videre, hvis det er greit :)

    *klemme*

  7. 9 awallflowers 5. October 2011 at 12:05

    Du har så utrolig stor selvinnsikt, og det er helt utrolig at ingen har møtt deg på dette før. Å ta ordentlig tak i borderline. Når du åpenbart ser ut til å vite ganske bra hva du trenger.
    Håper du får komme i gang med behandlingen rettet mot borderline diagnosen snart. Og at det blir bra med en ny behandler. Krysser fingrene jeg også :)


  1. 1 – Med ena foten utanför - « the Rocks of life Trackback on 2. October 2011 at 12:40
  2. 2 Digitale illustrasjoner.. ? « Bitre Blomster Trackback on 10. November 2011 at 00:51

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: