And my question now is why?

Helga har vært en flukt mer enn noe annet. En helg fylt med smerte, tårer, mat, blod og oppkast. Flukten fra dette.

Det er én uke siden jeg trakk streker mellom prikkene som har forstyrret meg de siste månedene, noe som til gjengjeld har utløst et skred av reaksjoner, følelser og tanker. Negativt. Sviktet, alene, dolket i ryggen, lurt, narret, forlatt. Sviktet.

“Nå går jeg” sa jeg på mandag.
“Det passer ikke, jeg er ikke hjemme, nei, jeg har ikke tid”, løy jeg på tirsdag.
Jeg orker ikke å snakke om det, sant? It hurts too much.

På fredag derimot hadde jeg bestemt meg for å sette ord på hva jeg føler, hva som er galt og hvorfor jeg føler slik jeg gjør. Jeg har vært usikker på hva jeg skulle skrive, om jeg i det hele tatt skulle skrive noe? I så tilfelle, hva skulle jeg skrive da? Jeg skriver alltid sannheten, enten direkte eller indirekte. Dette er direkte og konkret. Sannheten.

Sviktet. Av teamet mitt. De menneskene som egentlig prøver å hjelpe meg. Eller?

For 68 dager siden ble jeg lovet alternativer og ansvarsgruppemøte. Jeg ble lovet alternativer til hva jeg kunne fylle hverdagen min med siden det ble sagt at jeg ikke fikk lov til å gå på skolen. 68 dager senere sitter jeg fortsatt uten alternativer og møtet er avlyst nok en gang. Tredje gang, fjerde gang?

I august ble det sagt 14. september og jeg brast ut med “tre uker? Hva i helvete skal jeg ta meg til i tre uker til? Aner du hvor mange timer det er?” Fjortende september kom og gikk. Ny møtedato er ikke fastsatt, tre-fire uker fram i tid “kanskje, om det passer?”

“Det går bra” sa jeg første gang. Andre gang. Tredje gang. Jeg begynner å bli lei av den løgnen, for det går ikke bra. Den siste uka har jeg gjort det klinkende klart at det hverken er okei, akseptabelt eller greit på noe slags vis. Det er mitt liv som snegler forbi mens jeg sitter med hodet i hendene og lurer på hva det skal bli av meg.

Jeg er så utrolig sint. Forbanna. På dem og meg selv. Jeg er sint på meg selv for at jeg aksepterte “du kan ikke gå på skolen”. Der ga jeg opp den drømmen, når jeg fikke høre disse ordene. Jeg sluttet å kjempe for det, selv om nettopp dette var grunnen til at jeg la meg inn på sykehus for å få hjelp med angsten. “Jeg trenger hjelp nå, jeg skal begynne på skolen i august, det må skje nå!” Ingen hørte meg eller tok det seriøst. Ingen. Jeg er sint på meg selv fordi jeg godtok det. Og nå i ettertid, når alt kommer til alt, savner jeg noe essensielt. Det var ingen som sa “dette greier du”. Det var ingen som sa “dette greier vi”. Det var ingen som sa “dette skal vi hjelpe deg med” og sist men ikke minst, det var ingen som sa “dette kan vi tilrettelegge”.

Ingen trodde på meg. Ingen.

Plutselig identifiserte jeg tristheten til tapet av noe jeg elsket å gjøre. Jeg tenker ett år tilbake i tid, til når jeg begynte på skolen. Hvor jævlig det var og hvor bestemt jeg var på at jeg ikke skulle gi opp. Jeg husker den første karakteren jeg fikk. Hvordan den bekreftet “gratulerer Karianne, du er god for utrolig mye mer enn bare sykdom, her har du fakta sort på hvitt“. Jeg husker jaget etter karakterene, ønsket om å prestere når det kom til noe konstruktivt. Jeg elsket å være flink i den forstand som er riktig kontra flink som i lavere tall på badevekta. Og det beste av alt? Når mennesker spurte meg “hva gjør du for tiden da” og jeg kunne svare “jeg går på skole!” og glise fra øre til øre fordi jeg ikke lenger følte meg som en byrde for samfunnet som bare sitter stille og ikke bidrar. Jeg følte at jeg fant min plass, jeg følte at jeg også hørte hjemme noen steder.
Iløpet av 2011 mistet jeg denne gløden fordi det var så mye annet som skjedde, men likevel var det noe inni meg som ønsket å gjøre comeback, komme tilbake på en bane hvor jeg vet at jeg er god for noe. Mestring, konstruktivt. Oppbyggende, positivt.

Jeg leser bloggene til de jeg gikk i klasse med og ser hva de holder på med, leser oppdateringer på facebook og veksler noen ord med dem nå og da. “Animasjon”. Hjertet mitt brister for her sitter jeg når jeg egentlig skulle vært der, jeg og. Jeg skulle også ha lært om animasjon og knotet med en begynnelse, lært om noe nytt og ukjent som faktisk interesserer meg.

Derfor er jeg sint på meg selv fordi jeg godtok “dette er du for syk til å gjennomføre”. Guess what? Jeg var for syk i fjor og men jeg overrasket alle, for ingen hadde riktig trodd det skulle gå så bra som det gjorde. Den følelsen, når du kommer hjem og har fått 6 på noe du virkelig har jobbet med. Akkurat den følelsen er min motvekt til lavere tall på badevekta. Den følelsen er så lik men tusen ganger bedre enn å svinne bort. Den følelsen var min erstatning, den følelsen dro meg i riktig retning. Den følelsen bygde meg opp. Jeg turte å tro på meg selv, jeg turte å ta i mot ros, jeg turte å smile og jeg hadde selvtillitt nok til å vite at jeg var god nok. Gjett om Karianne var stolt av snittet på 5.4 etter første termin? Er det noe som ikke kommer gratis, så er det karakterer og prestasjoner i skolesammenheng. Jeg var så usikker at jeg var nødt til å spørre om nettopp dette helt konkret. “Jeg blir vurdert på likt grunnlag som alle andre, sant? Ikke noe særbehandling eller andre regler?”

Av og til trenger jeg bare at noen tror på meg når jeg ikke tror på meg selv. Når jeg står i butikken mens angsten treffer meg som en tsunami, av og til er alt jeg trenger å høre “det går bra”. 

Og når jeg sa konkret at dette var noe som plaget meg, når jeg fortalte det så konkret fikk jeg til svar “men du kan jo begynne nå? Det er ikke for sent!” og akkurat her roper alt inni meg at det er “too little, too late”. OM jeg hadde blitt hørt i sommer når jeg ba om hjelp til angsten – kanskje hadde jeg vært der idag at jeg kunne sagt “flott” og hoppet i det jeg også. Tro meg på dette; det er ingenting jeg heller vil! Men jeg ser ikke hvordan det er mulig i praksis når det mangler 68 dager med konkrete behandlingsplaner. Bittert går jeg med på å forsøke å møtes på halvveien, ett fag. Kanskje. Med kun ett fag å konsentrere meg om, kanskje kan jeg vært god nok og best for meg selv igjen og få det bekreftet av andre. Du er bra Karianne. Se her, du er bra, ikke glem det. 

Så om jeg sluttet å jage den konstruktive drømmen, hva sitter jeg igjen med da? Jeg mener her og nå. Fraser som “tenk på neste år, da kommer du langt da!” får meg til å se rødt. Neste år? Hva faen, hva med her og nå? Akkurat her og nå, idag, imorgen, hva i pokker skal jeg ta meg til da? Hva med akkurat nå? Det er nettopp akkurat nå jeg trenger noe og det er akkurat her og nå jeg sitter igjen med ingenting. 

Ingen konkrete behandlingsplaner, ingen konkrete kommende avtaler, ingen konkrete arbeidsmål, ingen konkrete små mål underveis, ingen konkrete ingenting.

Etter en times gåtur med en stemme som skalv hele veien og tårer i øyenkroken jeg blunket bort gjentatte ganger ble det kastet ut “trenger du en innleggelse?”. Igjen, hva faen? Jeg trenger for helvete ingen jævla innleggelse fordi noen plutselig anser meg som “ustabil i øyeblikket”! Jeg trenger at noen tror på MEG. Jeg trenger at noen forteller meg at jeg er god nok og jeg trenger at noen tror på meg. Jeg trenger at noen bekrefter det fordi jeg ikke er sterk nok til å tro på meg selv alltid!

Om jeg trenger en innleggelse? Ja, for 68 dager siden hadde det passet ypperlig. Om jeg trenger en innleggelse nå, fordi jeg kan se ustabil ut gjennom andres øyne, når stemmen min skjelver og jeg blunker bort tårer samtidig som jeg setter ord på noe viktig? Hva faen er det forslags tilbud? Akkurat det gjorde jeg også klinkende klart at jeg ikke skulle ha noe av. “Det skjer ikke frivillig og dere har ingenting å ta meg på“.

Jeg ba om hjelp til å håndtere angsten fordi målet mitt var å begynne på skolen. Er det så vanskelig å forstå? Er det for mye å be om?

Det fikk jeg ikke og den drømmen ble gjort uoppnåelig fordi jeg ikke fikk det jeg trengte og ba om. Ingen hørte etter.

Så jeg bare spør; hva i helvete er vitsen? Hva faen skal jeg med ord når det ikke betyr noe som helst? Er jeg nødt til å veie førti kilo, være på randen av sammenbrudd eller ha gapende, synlige sår som skriker etter hjelp? I fire år har jeg fått beskjed om at jeg må fortelle sannheten med ord. At jeg må sette ord på hva jeg føler og hva jeg trenger. Det tok tre og et halvt år å komme dit at jeg begynte å ta ordene i bruk, og hittil kan jeg ikke akkurat skryte av erfaringa jeg har gjort meg. Ord er lik null. Samme som meg, jeg fortjener dette. Fortjener å ha det jævlig, fortjener å sitte her uten noe, fortjener å ha vondt i hjertet mitt, fortjener å kjenne på dette. Det er dette jeg tenker og det er dette jeg føler nå.

Hvorfor blir jeg bare sett når symptomene mine er synlige? Hva med å bli sett og hørt når jeg uttrykker klare ønsker om å oppnå noe som er viktig for meg, for at jeg skal føle at jeg er bra jeg og, for at jeg skal føle at jeg får til noe konstruktivt? Er ikke meninga med behandling at jeg skal komme meg videre og oppnå, oppfylle mine drømmer for meg og ingen andre? Hvis ikke dette er meninga, hva er vel vitsen da?

Du trenger å leve det normale livet. Du kan ikke få alt du ønsker deg“. Det var det hun sa. 19. Juli.

Takk for ingenting.

Advertisements

9 Responses to “And my question now is why?”


  1. 1 laipai 26. September 2011 at 01:01

    You know what I mean and think <3

  2. 2 Lene 26. September 2011 at 01:03

    Tåran trille her, for æ kjenne på følelsan dine over å ha det ondt. Det å være misforstått. Forferdelige greier. Har ikke ord..

    Men, -Æ- trur på deg <3

  3. 3 Nadia 26. September 2011 at 01:29

    Dette skar langt inn i hjertet mitt å lese. Jeg kjenner meg så forferdelig godt igjen i det du skriver.
    Selv ble jeg ikke tatt seriøst før jeg kollapset hvert andre sekund, fordi jeg var så forbannet undervektig at jeg ikke trengte å sette ord på hvordan jeg hadde det.
    Først DA ville noen ta hånd om meg. Først DA reagerte behandlerne mine. Først DA ville de hjelpe meg.
    Det blir på samme måte som jeg har det per dags dato; INGEN hadde tro på at jeg ville klare å begynne på skolen igjen nå, siden jeg har vært borte siste halvåret grunnet innleggelse. INGEN. Det var heller INGEN som trodde jeg ville klare å begynne direkte i tredje klasse, eller å ha vært borte 80% av andre klasse.
    Men jeg gjorde det – mot alle odds. Jeg rettet meg opp i ryggen, og spaserte med min fysisk friske kropp inn på skolen. Og vet du? MOT ALLE ODDS, klarte jeg å få karakteren 6 på mine to første vurderinger. Karakteren 6. Igjen; MOT ALLE ODDS.
    Og plutselig steg forventningene til meg igjen. Når jeg klarte å bevise at jeg klarte det såkalt umulige, steg ethvert krav. Plutselig skulle jeg klare å komme meg på skolen hver dag, plutselig fikk jeg ikke lenger lengre tidsfrister på innleveringene enn de i klassen min, plutselig skulle jeg smile og være glad – slik jeg pleide å være. Plutselig skulle jeg være Nadia igjen – fullt og helt.
    Men smertene er her fremdeles, til tross for at alle nå tenker at jeg er frisk igjen, fordi kroppen min er frisk. Derfor stiller jeg meg selv det samme spørsmålet gjentatte ganger:
    “Er det nå jeg blir nødt til å brekke en arm for at folk skal se at jeg ikke har det bra?”

    Som du sier; man trenger bekreftelse på at man er god nok som man er, og det trenger du, uten at du skal ty til fysisk skade for å oppnå det du trenger. Man kan gjerne vente litt, men det finnes grenser for hvor lenge man skal la livet sitt falle ut i ingenting.
    Jeg håper for alt i verden at de snart får fingeren ut og ikke FORTSETTER Å UTSETTE OG UTSETTE. Kjenner jeg blir direkte sint av å lese dette.
    Sender deg en god klem.

  4. 4 Kaktus 26. September 2011 at 23:52

    Du trår riktig. Mener jeg.
    Det er de rundt deg som bør bytte sko, og bli med deg på veien, heller enn å stå igjen ved start.

  5. 5 Emma 27. September 2011 at 11:09

    kjære Karianne.

    Jeg skjønner så godt at du er forvila, at du blr fortvila over teamet. Guri malla, og de skal lixom hjelpe.
    Håper du ikke lar fortvilelsen ta overhånd.Men tror nok mange er enige med deg i at du nok fortjener bedre enn dette.
    Kunne du tenke deg å bli søkt inn på capio?Tror du det kunne virket for deg?
    Håper virkelig at du får bedre behandlingstilbud fremover.
    Tenker på deg og håper for deg.

  6. 7 Destgirl 27. September 2011 at 18:52

    Dette var ..ja traff midt i magen, kjente meg skremmende igjen og kjenner fortvilelsen av å bli så misforstått, og feil møtt og behandlet.. Som om man skriker uten lyd, og som du skriver må det bli så synlig, holder ikke ord, er det ikke godt nok, og hvorfor skal de ødelegge muligheter som kan bety store forandringer…og hvorfor sparker de oss når vi er på vei å reise oss opp, gang på gang….

    Jeg håper det kan bli en løsning som er bra for deg, og jeg har veldig tro på deg… Håper du får noen i hjelpeapparat som kan være så gode som du fortjener..

    *klem*

  7. 8 themille 27. September 2011 at 21:05

    Det er helt på trynet at det er slik,
    Jeg sliter også psykisk, men jeg har begynt på Internett studier, du kan jo tenke på om det er noe for deg<3

    Klemmer mille


  1. 1 Borderline Hopeful? « Bitre Blomster Trackback on 29. September 2011 at 22:43

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: