Torsdag 20. September 2007.

Les med respekt, få med deg slutten og obs på sterke bilder. 

4. September 2007 spiste jeg min aller første lykkepille, eller antidepressiva om du vil. Disse små hvite pillene med mintsmak skulle liksom hjelpe på både oppkast og humøret. En av bivirkningene av oppstart med antidepressiva er at man kan bli enda mer deprimert. Jeg husker at jeg tenkte “Hah! Det går ikke an, jeg har allerede lyst til å dø…”

Tre uker senere satt jeg likevel med pillene i hånda, én dag på etterskudd. Jeg hadde planlagt overdosen og intensjonen var slettes ikke å dø, heller et desperat rop om hjelp. Se meg, jeg orker ikke mer, se meg, hjelp meg, se meg, jeg makter ikke dette alene, se meg, jeg har det vondt, se meg, vær så snill, se meg.

Bekymringsmeldingene forhindret meg og 19. september ble det bestemt at jeg skulle legges inn ved ungdomspsykiatrisk avdeling allerede dagen etterpå. Jeg ble sett akkurat i tide og akkurat bittelitt for sent. Jeg var redd for at jeg ikke ville bli tatt på alvor om jeg ikke svelgte pillene. De hadde tross alt gjettet at jeg skulle gjøre det og jeg var redd de skulle tro at det bare var noe jeg sa for å si det, en tom trussel. Jeg var redd for at de skulle tro jeg ikke hadde guts i meg, redd for å bli gitt opp umiddelbart – jeg trodde ikke på ord. Jeg hadde dem ikke heller. Jeg hadde mørkt blikk og mimikkløst ansikt. Jeg hadde sår på armene jeg aldri lot noen se på eller behandle. Jeg hadde en vond følelse inni meg som jeg ikke hadde ord for å beskrive.

Pillene gikk ned på høykant blandet med appelsinjuice. Den dag idag liker jeg ikke appelsinjuice nettopp derfor. Kanskje fordi både piller og appelsinjuice kom i retur en time senere selv om jeg ble pumpet samtidig. Jeg husker pappas blikk og spørsmål. “Jeg kan spørre… Karianne, har du tatt piller?” og jeg bare nikket. Jeg var allerede på vei til ungdomspsykiatrisk, måtte bare en svipptur innom akutten og gjennom ett døgn på medisinsk først. Hvorfor? Jeg hadde det i hodet. Det var ikke første gang jeg tok for mange piller men jeg hadde en syk teori om at det var en syk tanke, en syk handling jeg bare måtte utføre for å ha kjent på det. Det er neppe forståelig for de som ikke selv har stått med piller i hånda.

Ungdomspsykiatrisk avdeling. Jeg slet med maten. Den anorektiske biten i all hovedsak. Sult og appelsinjuice, sommerens største happening. Jeg var enten såvidt undervektig eller såvidt normalvektig. Vippet der og var livredd for at jeg ikke skulle bli tatt seriøst da jeg ikke var dødelig tynn. “Tenk om de ikke tror på meg? Tenk om de bare tror det er noe jeg sier for å få oppmerksomhet?”

Den første helga var en test – men det visste jeg ikke da. En observasjonshelg for å være mer konkret. Jeg hadde frie tøyler til å spise det jeg ville til måltider og dristet meg kanskje så langt som til ett knekkebrød med agurk på. På lørdag spiste jeg ett og et halvt bare for å få noen timers permisjon sammen med pappa. På mandag fikk jeg kostliste. Min aller første. En sånn en med seks måltider og normal mat, en sånn en med fotfølging etter måltidene. Det het ikke oppfølging – det het fotfølging. En slik ordning hvor du får en stykk personal som tråkler i hælene på deg én hel klokketime etter hvert måltid. Med seks måltider på en halv time hver kombinert med en time fotfølging utgjorde ni timer av dagen. Ni timer hvor jeg ikke fikk være alene.

Raserianfall, sår, kreativ selvskading med gjenstander som finnes i enhvers normale hverdag. Skarpe ting ble jeg fratatt, piller også for den saks skyld. Kostlista var jeg usikker på, helt til jeg skjønte at jeg ble trodd, sett og hørt og bestemte meg for å ta imot den hjelpa jeg kunne få. Depresjonen ble ikke bedre og jeg hadde store planer om å bare såvidt fylle sytten år. Handlinga jeg utførte på bursdagen min får folk til å si “herregud, er det mulig?!” om det hender at jeg setter ord på det. Jeg hadde vel det man kaller for flaks eller englevakt, for det skjedde ingenting – til min store skuffelse. Jeg hadde stadig nye dødsdager, dødsdatoer. Jeg planla min egen begravelse i detaljer og lurte på hva jeg skulle skrive til mamma og pappa.

Hvem var jeg da? Hvem var Karianne for fire år siden? En seksten år gammel jente som ikke så vits eller mening med noe som helst. Tomme, triste tanker, følelser og barberblader som trøst, smerte og lindring på en og samme tid. Jeg så ingen framtid, jeg så ingen håp, jeg så ingen muligheter, jeg så ikke hvordan noe som helst kom til å bli bedre i hele verden. Jeg var helt sikker på at jeg bare tilhørte den gruppa som ikke orket å leve livet mer. Jeg skulle hvertfall ikke kjempe for hva hadde vel jeg å kjempe for? Zahra? Vel, hun kom sikkert til å få det fint med mamma likevel. I mitt hode var jeg ingen og ingenting, en følelse som av og til dukker opp selv fire år etterå. Dog ikke like inderlig og håpløs som den gang da.

Fire år senere. Det er veldig rart å tenke på det. Jeg skulle aldri fylle atten, hvertfall ikke tjue. Jeg så ikke for meg hvordan det var mulig. Vel. Jeg fyller snart enogtjue – tenk.

Fire år senere vet jeg at det går opp og ned og at det gode av og til lindrer det vonde men jeg har også skjønt at det er de små lysglimtene som gjør livet verdt å leve – når man lever. I to år forsto jeg ikke at jeg faktisk måtte velge livet for å leve det. Jeg trodde livet var noe man hadde eller ikke hadde. Noe jeg kunne velge bort om jeg ønsket det, det var tross alt mitt liv?

Fire år. Åttiseks uker innstallert på ett eller annet sykehus, på en eller annen avdeling, alt ettersom tingenes tilstand endret seg og fikk ny karakter, eller mistet karakter for den saks skyld. I overkant av 600 dager er ganske mange forferdelig lange dager og det tok tre år fra første innleggelse til jeg faktisk virkelig fikk se, erfare og oppleve at jeg var god for noe annet enn selvdestruktive handlinger. Sår, selvskading på utsiden og innsiden av kroppen, sult, oppkast og overtrening. Skadelig på hver sin måte. Det tok meg tusen dager å forstå at livet er inderlig mye mer enn bare dette.

Jeg er kanskje ikke frisk men jeg er likevel fri. Jeg er ett menneske, kun meg selv og jeg står fritt til å velge og vrake. Jeg er voksen, jeg har muligheter, jeg styrer min egen hverdag. Innerst inne har jeg drømmer og håp for meg selv og min egen framtid. Jeg skriver innerst inne fordi det er skjøre tanker jeg ikke tør å ta frem eller fortelle mennesker fordi jeg er redd for å miste dem. Redd for at noen skal fortelle meg at det er umulig eller at det er uoppnåelig. Jeg vil ikke knuse håpene mine og bevarer dem inni meg av den grunn. Innerst inne tenker jeg på målene mine og jobber i retning av dem, om enn sakte og selv om jeg kanskje går på tryne underveis.

Jenta jeg var for fire år siden hadde ingenting. Ingen håp, ingen drømmer og ingen framtid. Hvorfor skulle jeg drømme når alt var uoppnåelig? Det tok tre år å forstå at jeg måtte finne min egen vei. Jeg har min vei og mitt mål selv om jeg kan telle på en hånd hvor mange som vet hva.

Innerst inne vet jeg at jeg har hode og vilje til å nå målet én dag. Drømmer blir bare uoppnåelige når man slutter å strekke seg etter dem.

Alle fortalte meg at ting kom til å bli bedre. Jeg reagerte med sinneutbrudd og raseri, hvem faen kunne fortelle meg noe som helst om min framtid? Om jeg idag kunne fortalt 16 år gamle Karianne én ting ville det vært nettopp dette og at man aldri må gi opp samme faen hvor håpløst og umulig det mulige virker.

Det finnes en framtid selv om man ikke tror. Det finnes drømmer og mål man kan nå om man virkelig brenner for det selv om man kanskje ikke tør å si det høyt. Det finnes gode ting i verden og livet selv om man ikke greier å se eller føle det selv.

Jeg var så ung. Når jeg ser tilbake kan jeg si det. Så ung og så trist. Jeg får vondt i hjertet og sjela når jeg tenker på 16 år gamle Karianne som aldri kunne forestilt seg eller tenke seg hvor mange kamper hun var nødt til å ta og hvor mange dager hun måtte lide seg gjennom for å komme noen vei. Alt hun har gjort mot seg selv som jeg aldri ville trodd om det ikke var for at hun er meg og at jeg fortsatt lever videre om enn synlig preget av livets harde medfart.

Jeg har mange yngre lesere som sliter med sine ting. Jeg vet at 16 år gamle Karianne hadde tenkt “ha-ha” inni seg om noen med egen sykdomserfaring hadde sagt “det blir bedre”. Å si “ikke gi opp” er også en slags klisjé fordi man hører det så ofte og blir så frustrert inni seg fordi alt man selv føler indikerer det motsatte. Om dere tror meg eller ikke er en annen sak, men jeg sier det likevel; Ikke gi opp. Det kan bli bedre. 

Jeg er ingen solskinnshistorie, så enkelt er det ikke. Jeg er én av utrolig mange som kjemper sine egne kamper for å få tilbake sine liv, leve sine egne drømmer. Jeg er ikke frisk men tør likevel å si at jeg er ferdig med selvskadingen.

Jeg har ord og jeg har lært å kjenne meg selv. Jeg vet hvilken Karianne jeg er idag, fire år senere.

Advertisements

33 Responses to “Torsdag 20. September 2007.”


  1. 1 Marita 20. September 2011 at 21:59

    Du har ei utrulig sterk histore, og virkar som ei sterk jente som har klart å komme seg igjennom alt dette. Som bildene og teksten viser – så ser eg at du har vore utrulig langt nede. Bra du har komt deg igjennom dette !

  2. 2 Solveig @ poona 20. September 2011 at 22:08

    Dette var faktisk en ganske fin lesning. Du har tross alt kommet langt, Karianne! “Ikke langt nok”, kan jeg se for meg at popper innom hodet til tider. For man forventet vel ikke at man fremdeles skulle ha dager som var så vonde, fire år senere?
    Men i mine øyne, betyr dette at du kan ha en like god fremgang enda fire år fremover i tid. Og det er definitivt fremgang.
    Heia deg!
    De gangene du blir forbannet på folks ord om at “det blir bedre”, synes jeg du kan se på dette innlegget og dine egne ord. For du har det i deg.
    <3

  3. 3 Trine 20. September 2011 at 22:11

    Ingen ord. men så sterkt å lese . og slutten og. Virkelig tankevekkende – det er alt hva jeg kan si. <3

  4. 4 Effy 20. September 2011 at 22:15

    Utrolig bra skrevet! Det beste innlegget på hele bloggen i mine øyne, og det beste jeg noen gang har lest! Du beskriver livet som 16 åring så bra og det at du har lært masse på din vei håper jeg virkelig motiverer andre. Er like gammel som deg og har slitt med de samme tingene i 6 år. Endelig er det lys i tunnelen for meg også! Kunne virkelig ønske jeg kunne uttrykke meg på samme måte som det du gjør her, for det må være godt å få ut og godt å kunne reflektere så bra over din egen situasjon. Stå på, jeg heier på deg!

  5. 6 Anonym 20. September 2011 at 23:15

    RESPEKT! <3 Stå på!

  6. 7 Nadia 20. September 2011 at 23:19

    Meget sterkt å lese..
    Men til tross for at teksten inneholder sterke ord, er den en stor inspirasjonskilde for meg, og min kamp for å bli frisk.
    Jeg ser hvor mange store hinder du har kommet deg over – til tross for at hindringene har vært enorme, og det gir meg en hel del motivasjon til å fortsette å kjempe, uansett hvor mye livet strider imot til tider.
    Tusen takk for at du deler dine erfaringer med oss andre. Det hjelper mer enn du aner.
    Store og gode klemmer til deg.

  7. 8 Emma 20. September 2011 at 23:56

    wow,karianne.Får helt gåsehud-som sagt før-du skriver og beskriver så inderlig bra. Får så lyst å aber klemme deg. Skulle ønske ingen trengte ha det så vondt.Du har kommet så langt,du kan være så stolt av deg selv. Tenk-alt du har vært igjennom og alt du har fått til.
    *mange klemmer*

  8. 9 kjerstielise 21. September 2011 at 02:45

    Karianne <3 Bra skrevet, og sterk. Og tror det er mange som kommer til å lese dette og få tilbake noe av håpet de kanskje har mista. Likte denne setningen så godt: "at jeg faktisk måtte velge livet for å leve det". Den traff meg, var så bra sagt! :)
    Du har kommet langt, og lengre kommer du! Kjempeglad i deg :D

  9. 11 linn 21. September 2011 at 08:34

    Vi har ganske lik historiee når d gjelder spiseforstyrrelse og mat. Ble innlagt selv når e var 16 på skjermet , fotfulgt tom i dusjen. Første tiden ikke bare fotfølging rundt mat, men rundt alt og mener da ALT. fikk ikke snakke i tlf alene en gang. Men du har kommet langt nå, d synes på de to nederste bildene. Veldig langt Karianne!

  10. 12 Lene 21. September 2011 at 11:25

    Utrolig sterkt innlegg <3

    Huske første tida mi på lykkepilla, de 2 første månedan ble alt verre, fikk forklart at det ofte va sånn. Og så ble æ plutselig den energibomba, lykkelig for alt og æ ble bare helt hyper. Følte meg falsk. Falsk lykke. Det va ikke æ som kjente mestringsfølelsen, det va pillan. Dem styrte showet. Så slutta nån mnd etterpå. Så æ e glad æ klare å leve uten dem. Å være 100% meg sjøl. Det e mestringsfølelse det!

    Du har kommet langt på fire år. Du bør være megastolt, og selv om det e et stykke igjen å gå så kan du alltid se tilbake på det som har vært, og som ikke e lengre. Du e dritflink, e stolt av deg. Heie på deg, og en dag e du 100% frisk, fri til å gjøre alt du vil, når du vil, uten at sykdom heng over deg. Se fram til den dagen, for den kommer <3

  11. 13 Destgirl 21. September 2011 at 13:36

    Jeg blir alltid imponert over hvor sterk du er og denne historien får du virkelig frem den styrken du både har og hadde.. Det du har vært gjennom, den kampen og hvor langt du er kommet i dag, ja det sier alt.. Jeg blir også imponert over at du er en av de som tør å vise, tør å si, tør å dele din historie, for takket være din historie vil det hjelpe utrolig mange, gi håp til håpløshet… Du er et ekte bevis på at det går an, det kan faktisk bli bedre…

    *mange takke klemmer*

  12. 14 Anne Marte 21. September 2011 at 14:17

    Ufattelig sterkt!!
    Du er så tøff!
    Jeg er veldig glad for at du fremdeles er, og at du har mer håp og tro for deg selv enn den gang! :)
    Ingenting er værre enn å hver kveld trygle og be om å få slippe og våkne neste morgen. Å ikke tro at man skal bli eldre, ikke tro at man skal klare å prestere noenting. Føle at man ikke er verdt noe.. Det er så tungt :(

    Jeg er så glad for måten du uttrykker deg på! Du har satt ord på så mange følelser og tanker som jeg ikke har hatt peiling på hvordan beskrive! Jeg er så takknemlig for deg <3

    Hold on, be strong! <3
    Lovelove

  13. 15 laipai 21. September 2011 at 16:49

    Jeg har fulgt deg i alle de årene,lest og stått på sidelinje. Du har kommet veldig langt lille venn,for det var utrolig trist å lese alt du slet med på den tiden. Og jeg håper at ting blir enda bedre framover,du har gått gjennom altfor mye dritt,og fortjener å få oppturer nå,og å ha det godt.

    Love you LT <3

  14. 16 konkylie 21. September 2011 at 20:21

    Denne traff meg virkelig. Jeg er en av dem som ikke tør å tenke fremover, som ikke tror på en fremtid. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg klarte å tro på dem som sier at det blir bedre, det er bare å jobbe så vil ting endre seg. Jeg klarer bare ikke, selv om jeg legger alle krefter til, å tro at ting noen gang VIL bli bra, at det er verdt å kjempe den kampen jeg må kjempe dersom jeg vil få et bedre liv enn det jeg har nå… Men jeg håper at jeg en dag kan klare å tro på det.

  15. 17 kine 21. September 2011 at 21:25

    du skriver bra, karianne. virkelig, virkelig bra! <3

  16. 18 Linn L. 21. September 2011 at 21:57

    ….speechless. Du kan det med ord. Håper kurven din fortsetter oppover!

    <3

  17. 19 lille meg 22. September 2011 at 00:08

    Sykt stor endring, Karianne! :) Deet e respekt det!
    Men hadd du villa skrevve om den handlinga du gjore på bursdagen din? : )

  18. 22 myfunnydays 22. September 2011 at 09:51

    *Tårer i øynene og gåsehud på hele meg* Du skriver så utrolig vakkert! Og jeg kjenner meg så utrolig igjen… Når jeg leser historien din, om hvor langt du er kommet, kan jeg i neste øyeblikk se på meg og min historie, klappe meg på skulderen og si til meg selv; Bra jobbing!
    Karianne… *klapp på skulderen* til deg, og BRA JOBBING!

  19. 23 Anonym 22. September 2011 at 10:03

    Veldig bra at du har det bedre nå. Det er godt å se. Du er en inspirasjon til å orke å jobbe med meg selv. Takk for det! Håper ting fortsette å gå i riktig retning for deg.

  20. 24 Lene S. 22. September 2011 at 10:51

    Takk for at du deler dette. Jeg kan kjenne meg mer igjen i ting du skriver. Måtte trekke litt på smilebåndene da jeg leste at du ikke liker appelsinjuice mer etter det du gjorde. Jeg kan ikke fordra juice jeg heller etter nettopp samme grunn.
    Stå på :)

  21. 25 Line 22. September 2011 at 20:16

    Sterkt innlegg! <3 respektrespektrespekt

  22. 26 flyingroses 22. September 2011 at 20:18

    “Ikke gi opp” er kanskje èn klisjè, men når du, Karianne, sier det, er det bare uendelig sterkt, inspirerende og forferdelig nydelig. Takk for at du deler alle de fantastiske ordene du deler på bloggen din. Selv om de er grusomme, brutale og vonde å lese, og sikkert å skrive også, til tider, så er du en uendelig stor inspirasjon, og jeg vet du kommer til å gjøre noe stort i denne verden. Eller – det gjør du i grunn, allerede <3

  23. 27 Frida 22. September 2011 at 21:13

    Jeg har ikke ord.. Dette var helt sinnsykt bra og modig skrevet! Du er ei fantastisk jente som fortjener det aller aller beste. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.. Sitter med tårer i øynene veldig ofte etter å ha lest innlegg av deg, spesielt dette innlegget, og det er jeg sikker på alle andre som leser bloggen din også gjør.

    Setter pris på at du er så modig at du deler dette med alle. Det er helt forferdelig alt du har opplevd, og det gjør vondt å lese. Men likevel tror jeg du kan hjelpe andre som sliter, du har hvertfall hjulpet meg mye! Vet du inspirerer veldig mange. Modig er du, Karianne! Og ikke minst er du et forbilde, og utrolig nydelig!!

    Lykke til videre, er helt sikker på at ting blir bedre for oss alle til slutt.

  24. 28 Katherina 22. September 2011 at 21:21

    Du er så utrolig sterk og vakker. Jeg beundrer deg virkelig. (Og det er slettes ikke mange her i verden som er verdt slik beundring.)

  25. 29 Maria 24. September 2011 at 17:10

    Wow. Du er så fantastisk sterk, du er… Åh. Bare det at du greier å dele det med omverdenen er jo stort. Du er så BRA!

  26. 30 Michelle 26. September 2011 at 14:26

    Herregud for et fint innlegg.. Du er et utrolig forbilde, virkelig. Og du er en av de sterkeste personene jeg vet om. Beundrer deg sinnssykt mye, stå på!!!!

  27. 31 Kaktus 26. September 2011 at 20:44

    Prøv, bare for et lite sekund, å tenke det enda fire år frem i tid. Du har nådd, og kan nå så uendelig langt, Karianne!! <3

  28. 32 Marthe 1. October 2011 at 17:31

    Etter å ha lest dette innlegget blir ord fattige! Du har brukt dem opp alle sammen. Som 16 åring var ordene knappe vil jeg tro, og det var kanskje ikke forståelse for at det var så galt det du gjorde, noe som jeg er veldig stolt over at du ser i dag. Jeg blir rørt når du skriver dette Karianne! Jeg skulle ønske du slapp å ha en slik fortid, men nå som det er som det er så tror jeg du bare kan vokse på det <3 Tenk at ingenting av drømmer, planer og mål kan utforme hele livet ditt som deg, det er fantastisk å tenke på, det er mulig å få det bedre, og jeg vet at du fremdeles kjemper opp og ned, du er tapper Karianne! Takk for at du delte dette <3 Stor klem til deg, det fortjener du!

  29. 33 Gunn 29. January 2013 at 08:13

    Du er sterk!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: