When presented with a choice…

Ser det ut som jeg er i rette modus til å ta riktige avgjørelser nå?” gråt jeg nærmere halv tolv idag. Til slutt sa jeg “nå går jeg”, noe som er ganske typisk når jeg føler at jeg har sagt mitt, falt i tusen biter og kjenner at jeg har fått nok. Jeg er i villrede. “Tenk på det til imorgen. Du kan!” Jeg kan? Kan jeg? Er det ikke litt for sent å ta igjen noe som er tapt? At jeg plutselig “kan” noe jeg ikke kunne får meg bare til å si “ja, men“. Men det går ikke fordi sånn og slik, men det går ikke på grunn av det, det går ikke på grunn av dette og heller ikke dette, derfor er det nå umulig.

“Det kan ordnes”. Kan det? “Javisst, vi finner en løsning”. Gjør vi det? Alt jeg greier å tenke er en bitter tanke som sier “it’s a bit late for that now”. Konklusjonen er “tenk på det til imorgen, ringer deg da”. Og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn, stilt ovenfor valget som nå plutselig har blitt faretruende stort og skremmende.

Tenk framover. Hvor er jeg om ett år om jeg sier nei til dette? Angrer jeg bittert da? Lever jeg enda? Overlevde jeg? Kommer det til å bli nok ett av disse årene som får meg til å skjære tenner mens jeg gjemmer ansiktet i hendene og forsøker å glemme alle minnene som muligens aldri kommer til å slippe meg fri? Hva sier hjertet og hva sier fornuften? Hva mener realiteten og hvordan blir utfallet? Hvordan tenker jeg tilbake på dette om noen år? “Ja, det var det året jeg sa nei nok en gang, orket ikke å prøve, jeg får uansett aldri ting til” eller “ja, det var det året jeg lærte at det er lov å feile“, eller “ja, det var det året der alt snudde seg å ble så mye bedre enn jeg noensinne kunne ha drømt om!” eller “ja, det var det året jeg lærte at det kommer nye sjanser og at det er lov å si nei“.

Enten er “nei” noe av det lureste jeg kan si, eller “ja” for den saks skyld. Det blir hva jeg gjør det til. Når jeg lukker øynene ser jeg to forskjellige liv. Det ene som gir meg vondt i hjertet bare ved tanken, og det andre som enten kommer til å knuse håpet mitt eller bygge det hundre ganger større og sterkere. Jeg har valgt “ja-et” en gang før og jeg vet hva det gav meg. Det ga meg alt tilbake men jeg var uheldig underveis og mistet både motet og håpet.

Derfor er jeg også skeptisk nå, fordi det er noe som mangler. Et hull som ikke kan tettes eller repareres og det er denne faktoren som er mitt største “ja, men”. Den skaden har nemlig allerede skjedd. Det er det som skremmer meg mest og mens jeg ikke klarer å bestemme meg for hverken det ene eller det andre holder tiden samtidig på å renne ut. Om det liksom er mulig å ordne deler nå, så må det være nå. Og for å være ærlig så passer det ikke.

Ingenting er feil, hverken ja eller nei. Jeg har utrolige problemer med å løfte blikket å se litt framover. Etter at jeg har hatt bursdag, hva kommer så? Resten av året? Begynnelsen på neste? Hvordan blir det? Valget jeg tar her og nå, idag, imorgen, har alt å si. Jeg liker ikke å gjøre ting halvhjertet. Jeg er in-it-to-win-it, eller not-at-all. Stiller skyhøye krav og forventniger til meg selv – eller, så kan det bare reise til helvete “for all I care”. Men problemet er at “I do care”.

Om jeg sier nei kommer bitterheten til å vokse, klok av skade, lang fartstid med bitterhet. Om jeg sier nei, kommer jeg da til å angre på at jeg ikke sa ja? Når noen gir meg muligheten og sier “du kan få det du vil ha” likevel, noe som innen den tid (nå) har blitt noe som i mitt perspektiv virker uoppnåelig?

Hjetet mitt sier ja, men jeg vet ikke om det er nok. Av og til mister man taket i det man elsker og av ogtil må man ofre noe. Hvilken framtid skal jeg gi slipp på? Én kan bli fantastisk mens det andre kan bli helvete, eller omvendt, eller så er begge deler aksepterte alternativer, eller kanskje begge resulterer i to ulike helveter?

Nummer én, jeg må løpe en tur. Når jeg løper gir det meg en følelse av at jeg er ustoppelig, ergo kan det være smart å finne ut hvor motet ligger. Nummer to, jeg må sove på det. Av og til kommer man fram til løsninger rett før man sovner, eller man ser ting annerledes i lyset av en ny dag. Og for det tredje, finnes det kompromisser?

Advertisements

8 Responses to “When presented with a choice…”


  1. 1 awallflowers 19. September 2011 at 22:01

    Ja, det finnes kompromisser. Og det går alltid ann å komme frem til noen løsninger. Nå vet jo ikke jeg hva det er snakk om, selvom jeg har en liten mistanke om hva det kan være..

    “Det ene som gir meg vondt i hjertet bare ved tanken, og det andre som enten kommer til å knuse håpet mitt eller bygge det hundre ganger større og sterkere.”
    Velger du det andre så er det en mulighet for at det blir bra og som du skriver, bygger håpet ditt større og sterkere. Det kan gå begge veier ja, men det vil jo også si at muligheten for at det skal bli bra er der, og i mye større grad enn ved det første, sånn sett ut i fra hva jeg leser og forstår.

    Men jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her, det med at det er for sent, vanskelig med å se/planlegge fremmover, enten/eller tankene.. Det er ikke lett, og egentlig så har jeg ingen gode råd.
    Lykke til med valget ditt, og håper det hjelper deg å løpe/sove på det! Klem♥

  2. 2 laipai 20. September 2011 at 00:14

    Håper du våger å si ja,gi deg selv en sjanse til,gi dem en sjanse til.

    <3

  3. 3 Destgirl 20. September 2011 at 01:27

    Håper du finner et svar og at det blir bra for deg både i nåtiden og fremtiden, at det er noe som kan hjelpe.. :)

  4. 4 Lileana 20. September 2011 at 11:09

    *sender gode vibber*
    Håper du finner et svar du kan leve med.

  5. 5 Lele 20. September 2011 at 11:31

    du må finne svar som er best for deg. men håper du gir deg selv en sjanse til og gi dem det å. du kan klare dt.

  6. 6 Kjersti Andrea 20. September 2011 at 12:54

    Du må teste ut Olden Eple (vann med kullsyre) og saft! Det er en FANTASTISK kombinasjon :D MYE bedre enn brus, også sunnere ;)

  7. 8 Line 20. September 2011 at 17:51

    Følg hjertet ditt og si ‘ja’.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: