Regrets and mistakes.

Har du noen gang hatt en følelse du ikke helt har greid å identifisere? At du har følt noe du ikke har forstått? Du føler på noe, men du vet ikke riktig hva? Kanskje greier du å identifisere følelsene av tomhet, sorg, bitterhet men du forstår ikke hvorfor? Du forstår at noe mangler, men du greier ikke å tegne streker mellom prikkene for å se det store bildet?

Jeg har gått rundt med en følelse av at noe mangler. Det er noe jeg mangler, men jeg vet ikke hva. Mangelen og tomheten gjør meg trist, men jeg forsto ikke hva problemet egentlig var. Hva er årsaken til dette? Hva skjuler seg bak tristheten og tomheten?

Idag tegnet jeg streker mellom prikkene og så hele bildet. Jeg fikk tak i årsaken til tristheten og tomheten. Det gir meg egentlig bare sinne og raseri på toppen. Når jeg identifiserer hva som gikk feil og når det gikk feil, når jeg kan peke i klare retninger å tenke at den og den gjorde sånn og slik feil som bidro til det jeg føler nå. Dårlig samvittighet melder seg umiddelbart, jeg kan jo ikke klandre andre? Så jeg vender det innover istedenfor og først av alt klandrer jeg meg selv. For at jeg ikke gjorde mer, for at jeg ikke ropte høyere, klandrer meg selv fordi jeg godtok noe jeg ikke burde godtatt. Dermed sitter jeg igjen med lengsel og sårbarhet og ønsker om at jeg var det jeg skulle være, ville være, burde vært.

De lovet meg alternativer og jeg var naiv nok til å tro at det kom til å skje.

Jeg ser hva som gikk galt. Jeg nådde ikke målet. Men det var ingen som fortalte meg at jeg kunne oppnå det likevel. Ingen sa “vi skal hjelpe deg”, ingen sa”dette greier du” eller “dette greier vi”, ingen sa “vi tilrettelegger”. Konkret “dette er du for syk til å gjennomføre”. Og jeg klandrer meg selv for at jeg var dum nok til å godta det. Hvorfor i helvete godtok jeg det? Hvorfor understreket jeg ikke hva jeg sa når det var viktig, kanskje hadde jeg da nådd målet likevel? Og det fyller meg med en bunnløs sorg. Lengsel etter det som skulle ha vært, burde ha vært, målet mitt.

Hva nå?

Advertisements

5 Responses to “Regrets and mistakes.”


  1. 1 madsenv 19. September 2011 at 01:47

    Har ikke så mye annet å si enn at du ikke skal klandre deg selv. Jeg vet ikke hva årsaken er til de følelsene du har, men det eneste jeg vet er at du ikke skal klandre deg selv. Er du syk eller det har skjedd deg vonde ting, så er det ikke så “enkelt” å si fra. Det å rope høyere eller ikke godta ting du ikke burde godta. Prøv å gjør alt du kan for å få bort denne følelsen Karianne! Ikke klandre deg selv. Hold ut! Prøv heller når som du vet hva denne følelsen var, å se fremover og ikke bakover. Se hva du kan gjøre nå. Ikke tenk tilbake i tid. Det vil bare gjøre ting verre. Beklager om kommentaren er litt hard. Vil bare ditt beste :) Tenker på deg! Heier på deg! Vil og si det at du motiverer meg til å stå på og kjempe! :) Takk!

  2. 2 marthe 19. September 2011 at 06:51

    Hva har skjedd, Karianne?

    Jeg kjenner godt igjen hvordan det er å ikke forstå følelsene. Selv føler jeg intens følelsesmessig pain, og jeg skjønner ikke om det er frykt, tristhet, sorg, angst, eller hva det kan være. Og tomheten, den gnager og gnager.

    Men det som har skjedd, har skjedd. Jeg skjønner at det er vanskelig å akseptere, kanskje umulig. Det ville det vært for meg hvis jeg var i det rette (eller kanskje feile) humøret. Men jeg begynner ihvertfall å få vissheten om at de følelsene går over etter noen timer (kanskje dager?). Plutselig har følelsene skiftet, og så er det mulig å akseptere, forstå, tilgi likevel. Og så endrer kanskje følelsene seg igjen, og det er umulig igjen. Men sånn er det.

    Hvis ikke det kan endres på. Jeg mener det alltid er flere veier til et mål. Ikke la hindringer være hindringer og så gi opp. Du kan! Og jeg tror du vet det i deg selv hva som er viktig å gjøre nå. Og det er mange mål jeg ikke har nådd, som jeg nå ser at jeg ikke var klar for å nå der og da. Jeg sier ikke at du ikke er klar, at du ikke fortjener eller at du ikke trenger. Men du spør, hva nå? og jeg stoler på at du vet svaret på det, innerst inne. :)

    Tenker på deg, Karianne.

  3. 3 Kristin 19. September 2011 at 10:30

    Da er vi hvertfall to som har det ganske likt. Vet ikke om det er bra eller dårlig (er vel helst dårlig), men vi er nok ganske mange. Tenker alltid at NÅ ordner det seg, men etter å ha tenkt det hundre ganger og i tillegg virkelig forsøkt å endre ting, gir man opp til slutt!

  4. 4 Destgirl 19. September 2011 at 11:34

    Kjente meg skremmende igjen i akkurat dette… både i de følelsene som dukker opp uten å vite hva. tomheten som tar stor plass… Men også det å se tilbake på alt som kunne vært gjort annerledes, det store tapet av alt og hvordan jeg straffer meg selv, selv om det i tilfeller var svik fra andre, som du skriver, hva andre sier og hvordan man bare tror på det umiddelbart….Jeg håper du får muligheter i fremtiden, muligheter til å ta igjen noe av det tapte, reise deg opp og innta livet, muligheter som bare ramler din vei, for det fortjener du…Jeg har tro på deg og jeg vet du klarer det, for du er en fighter!!

    *klemmer*

  5. 5 Tuva 19. September 2011 at 12:53

    Jeg aner en frustrasjon her, men nå vet du jo enda mer konkret om hva du trenger for å nå målet. Kanskje bli det lettere da å stå på krava for å få den hjelpen du fortjener?
    Jeg følger med og er imponert over hva du får til om dagen, Karianne! :) <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: