X Til dere som sliter selv.

18. mars 2010, skrevet fra medisinsk avdeling, to dager etter at sonden ble lagt ned.

Jeg registrerer at det er voldsomt mange av dere som leser som kjenner dere igjen i tingene jeg skriver. Og det er vondt å vite at det er så mange som ikke har det bra, ikke får den hjelpen de trenger og lider alene.

Som dere sikkert har sett på innleggene mine iløpet av de siste dagene, så har jeg mye å skrive, mye som må ut, mye jeg vil si og formidle. Det er skummelt å se hvor mange som klikker seg innom om dagen, men utrolig godt å se at det er så mange som tenker på meg, sender meg meldinger og ♥ Jeg føler meg mindre alene og jeg prøver av hele mitt hjerte å ta til meg de gode ordene deres. Dere er en støtte i min hverdag.

Siden jeg holder på å bli tullerusk i hodet er jeg nødt til å GJØRE noe. For å slippe å tenke, slippe å fokusere, slippe å føle. Så jeg “graver meg ned i dritten”, misforstå meg rett. Jeg prøver å fokusere på nøyaktig hvor JÆVLIG situasjonen er akkurat nå, ønsker meg langt vekk fra dagens ståsted og ber stille bønner om at jeg ALDRI, aldri skal gå igjennom dette igjen. Det er ett helvete på jord, en situasjon og tilstand jeg ikke synes noen andre fortjener.

Jeg prøver å håpe. Samtidig som jeg fokuserer på min indre smerte. Spiseforstyrrelsens råskap. Jeg ser på konsekvensene, alt jeg har mistet. Alt jeg håper å kunne bygge opp igjen. Alle tingene som hører med til ett LIV. Det er dette jeg ønsker meg, ett liv som normal og levende. Alle tingene man tar for gitt og aldri tenker på. Det å kunne “sløse” energi på noe så trivielt som å tøyse og tulle. Eller finne på ekstra sprell, være impulsiv og spontan.

Og det finnes kanskje noen av dere (for alt jeg vet) som sitter hjemme og ønsker seg tynnheten. Og hvis du føler deg truffet, please keep reading. Tynnhet finnes ikke. Tynnhet kan ikke måles i gram eller kilo, tynnhet er ett adjektiv, og i det virkelige liv betyr det fint og ingenting – for det om spiseforstyrrelsen hjernevasker deg til å tro at det er ALT. Det er slettes ikke alt i det hele tatt.

“Tynn og perfekt” er det mange som tenker. Men vet dere hva? Jeg er sikkert på at om jeg hadde DØDD av “tynnhet”, så er jeg sikker på at selv knoklene mine ikke hadde fått ligge i fred i grava, sikker på at spiseforstyrrelsen hadde ligget vedsiden av i kista og fortalt meg nøyaktig hvor tung beinbygning jeg har, at beinstrukturen er for bred – jeg hadde aldri funnet fred. Og jeg vet med meg selv, jeg har lært på den harde måten at det ENESTE man kan gjøre er å rive seg løs.
Men man må velge det selv. Til syvende og sist er det du som må ta valget om å redde deg selv. Kanskje er det paragrafer som “redder” deg, men det er bare midlertidig. Før eller siden må du stå på egne ben, før eller siden må du smøre din egen mat, fotfølge deg selv etter måltider, strukturere deg selv for å mestre en normal hverdag.

Men tilbake til “tynn og perfekt” – there is no such thing. Spiseforstyrrelsen gjør deg miserabel. Tynnhet er ingen evig lykkerus. Gleden over lavere tall på vekta varer i to sekunder, og deretter dreier det seg om å slå ihjel ett helt døgn til for muligens å kunne ruse seg på disse to sekundene atter en gang. Det er en nedoverspiral, en ond sirkel.

(…)

Advertisements

3 Responses to “X Til dere som sliter selv.”


  1. 1 Maria 18. September 2011 at 22:02

    Veldig bra skrevet, Karianne! Dette skal jeg lese hver gang den siden av spiseforstyrrelsen min roper til meg. Du er god :)

  2. 2 Jenny 19. September 2011 at 17:54

    Å være tynn ga meg aldri noe. Anoreksien holdt på å sluke meg. Jeg tror venner nesten ikke gadd å være med meg, og om de gjorde det, så vet jeg at de gikk lei alt snakket om kalorier. Kom de med mat av noe slag til meg på sykehuset, kastet jeg det. Jeg var blek, svimmel, fikk skader pga overtrening, og selvskadingen ellers ble verre en noen gang. Og jeg selv om jeg ikke hadde veldig veldig lav BMI, så var den lav nok til at folk var redde for meg, og tvangstiltak ble satt i verk. Heldigvis fikk jeg raskt hjelp; jeg var aldri sykelig undervektig mer enn toppen tre måneder. Egentlig smakte jeg bare på sykdommen, men jeg spiste den ikke helt. Og det er jeg glad for. I perioder ønsker jeg meg likevel tilbake, og tankegangen kommer når jeg er manisk, og jeg mister matlysten ufrivillig. Det sees på vekten.

    Karianne, jeg skal linke dette innlegget til favoritter. Det er verdt å lese når ting blir vanskelig.

  3. 3 madelen 20. September 2011 at 20:49

    stemmer så utrolig! jeg var alldrig tilfreds… og jeg var ikke lykkelig. jeg ville bare ned til 45 og når det var nådd ville jeg ha mer! og slik fortsatte det og ta livet av meg walking dead.. livet mitt bestod nå av ikke annet en tanken på vekt, mat! ps. http://acarolinas.blogg.se/
    denne jenta skriver så riktig hun å! om du blar litt nedover finner du noen gode innlegg om en som har hatt spiseforstyrrelse. jeg syntes det var litt annerledes skrivd.

    bla. dette innlegget: http://acarolinas.blogg.se/2011/september/om-att-skaffa-sig-marginaler.html#comment


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: