X Et endelig avslag.

30. November 2009

Jeg er en idiot. Jeg hater ambivalensen som fyller meg til randen på enkelte dager og jeg hater å gjøre ting jeg ikke vil. Særlig når jeg gjør det med så stort engasjement at jeg blir oppfattet som om jeg synes det er “trygt” eller “behagelig”. For jeg kan med hånda på hjertet si at uansett hvordan det måtte se ut eller virke, så føles det virkelig, virkelig ikke sånn på innsiden. Uansett hvordan jeg opptrer UTAD.

Mandag er jo dagen der alt skjer på en gang, og i dag tidlig var jeg “lettere” misfornøyd med hele suppa. Jeg hadde kun ett mål for øyet, og akkurat det besto i å skrive seg ut. Jeg tenkte som så at “alt er tapt” og “jeg trenger ikke være her for å ta opp plass, det kan jeg gjøre i leiligheta mi, om man har det bra eller ei”. Så. Jeg klaget som vanlig min nød over den helvetes vekta som er så feil at det provoserer meg hver gang jeg er på undersøkelsesrommet og så mye som ser den dritten som jeg hater så inderlig samtidig som jeg ofrer alt annet og velger å tro på tallenes dom. IDIOTI, jeg vet det.
I tillegg har jeg blitt syk. Jeg vet ikke om jeg er forkjøla eller om det er influensa eller sånn, men jeg føler meg elendig. I hodet, i nesa, i bihulene og i halsen med feber innimellom. I alle fall føles det som feber, men jeg har ikke målt temperatur.
Deretter gikk jeg i vranglås, takket nei, eller nektet eller hva som helst – å spise frokost, og gikk å la meg i senga igjen.

Deretter sto jeg opp til møte med behandler, team og psykiatritjenesten og jeg trodde jeg skulle kveles fordi det var skrekkelig folksomt. Det vil si fem stykk pluss meg. Jeg fikk ett endelig avslag fra Bodø. Det er visstnok ikke hensiktsmessig og det kunne visstnok gjøre meg verre og bladida. Og akkurat nå har jeg egentlig ikke overskudd til å “bry” meg heller. Det ble visstnok begrunnet med at det ikke var hensiktsmessig på grunn av selvskadinga og fordi det ikke er hensiktsmessig og ha så mange mennesker med samme problematikk på ett sted fordi det kan virke triggende og sånn. Men jeg er jo ganske flink på det med selvskading for tiden. Hadde en sprekk for ett par uker siden, men etter at jeg tok tattoo har det blitt mye, mye bedre. Litt av poenget med å ta tattoo (på håndleddene over pulsåra på begge armer), var jo at jeg skulle se på tattoveringene istedenfor, at de skulle minne meg på hvorfor jeg IKKE skal skade meg selv. Og det virker. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet på badet med håndklær, barberblader, hårstrikk og alt annet jeg trenger for å skade meg tilgjengelig, klappet og klart – men latt være fordi jeg “mister meg selv inn i tattoveringene” og blir sittende å tenke og fundere og ombestemme meg istedenfor. PROGRESS AND SUCCESS.

Men det var egentlig en digresjon, for det jeg egentlig skulle skrive handler om blodprøvene. Kaliumen er visstnok ikke bra, og for dere som ikke vet hva det innebærer med for lav kalium, så kan det føre til hjerteforstyrrelser og i verste fall hjertestans. Så, jeg må begynne med tilskudd av en eller annen form. Problemet er bare spiseforstyrrelsens motstand mot dette. Men jeg har til onsdag å tenke på det. Om jeg vil ha “shots” eller piller. I verste fall blir det intravenøs, og det er jo latterlig å “havne der”, hvis dere skjønner hva jeg mener. Det burde ikke behøve å gå så langt.

Så. Det føles litt tungt og litt håpløst ut for tiden. Men jeg har i alle fall ikke pakket sakene mine i all hast og flyttet hjem. Hva godt skal egentlig det føre til? Ligge på sofaen og råtne fra innsiden og ut mens jeg venter på at tv-signalene skal gå til helvete mens kroppen gir opp?

Dette føles kaotisk.

Advertisements

2 Responses to “X Et endelig avslag.”


  1. 1 eva 23. September 2011 at 23:24

    Hei Karianne! Vet du, jeg syns det er flott at du legger ut slike gamle innlegg. Det er nok ikke alle som “gidder” å bla seg tilbake for å lese gamle innlegg. Men du, jeg syns du skrev på en så bra måte her, og om jeg skal si det så syns jeg du hadde bedre flyt på disse innleggene, at du har blitt for hard på tastaturet nå. IKKE slemt ment. Men tenk over det :) Klem

    • 2 arikanne 24. September 2011 at 19:44

      Jeg tror jeg forstår hva du mener fordi jeg selv har merket forskjellen, men jeg vet også hvorfor. Det er lettere å skrive “jeg HADDE det vanskelig på grunn av sånn og slik” enn å skrive innlegg fra hverdagen, nåtid, presens hvor jeg skriver “jeg HAR det vanskelig på grunn av sånn og slik”. Det er enklere å skrive om ting jeg har fåt bittelitt på avstand, til og med “forrige uke” enn akkurat “idag”. Det gir meg en følelse som ikke er riktig.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: