Velge valget hver dag og konstant flukt.

Jeg må velge den langsomme smerten. Mange ganger for dagen er jeg nødt til å velge seigpiningen. To valg, hoppe utenfor stupet, overleve en kjapp nedtur eller velge denne langsomme smerten. Hvilken smerte? Valget mellom oppkast og overspising eller å la være. Uten spising og spying går tiden ulidelig sakte og tankene mine sirkler rundt den kjappe smerten. Det gjør vondt på to forskjellige måter og uansett hva jeg velger skulle jeg ønske jeg valgte den andre likevel. Innerst inne vet jeg at seigpiningen er riktig på lang sikt, samme hvor smertefullt og langsomt alt føles akkurat nå.

Som selvskader valgte jeg smerten hver dag. Den kjappeste løsninga, det enkleste. Der og da var det følelsesløst og befriende, smerten kom ikke krypende før dagen etterpå. “Selvgjort er velgjort” tenkte jeg bittert i mitt stille sinn og holdt pent kjeft. “Gjør det ikke vondt?”, jeg ristet på hodet. Løy. Ikke fanden om jeg skulle innrømme at jeg som alle andre har menneskelige svakheter og reagerer på smerte som andre.
To forskjellige avhengigheter. Elleve av fjorten dager står oppført uten oppkast. Må minne meg selv på målet så utrolig mange ganger. Møbler som varer i flere år eller sukkerrus som varer i noen få små timer? Tanker om frysebokser, kjøleskap og kjøkkenskap, kreativiteten lenge leve.
Jeg kommer ikke utenom å måtte velge uansett hvordan jeg vrir på det. Jeg må velge den langsomme veien, den smertefulle veien. Det er tøft. Måltid for måltid. Etter endt måltid, kroppen som vil ha mer, mer, mer. Jeg tenker ikke på imorgen, jeg tenker på akkurat her og nå, akkurat i nuet.
At least I’m going somewhere. Om enn forbanna sakte. Jeg trodde aldri jeg skulle komme noen som helst vei på egenhånd. Slutten av juli, sviket og håpløsheten. August som gikk nittisju prosent til helvete, så ikke mer enn min egen smerte og håpløshet. Jeg hadde lyst til å dø annenhver dag fordi alt var så mørkt. Jeg så bare alt jeg ikke fikk til.
[Superchick – Crawl]
Det er tungt å skulle se fra måltid til måltid. Aller helst har jeg lyst til å spise alle dagens kalorier på én gang og være ferdig med det. Det blir lettere å stå imot når jeg vet jeg har nådd kalorigrensa, dagens kalorimål. Men selv om jeg kommer gjennom måltidene dukker det plutselig opp triggere. Av og til blir jeg så redd for å sprekke at jeg ikke tør å bevege meg ned trappa før det er høyst nødvendig.
Det blir kanskje lettere etterhvert? Det ble det med selvskadinga. Det ble lettere men ikke borte. Tankene er enda ikke borte, de samme følelsene dukker opp innimellom, men handlinga er annerledes. Passiv. I’m doing the best I can with whatever I have.
September har endret seg til det bedre. Det tok ikke mange dagene før September triumferte over hele August. Leiligheta er en enorm motivasjonsfaktor. Jeg skal dit med blanke ark, jeg skal dit og kjempe min kamp. Jeg skal bygge opp min egen trygghet kontra denne stadige flukten. Alltid på flyttefot. Én, to, fem ganger om jeg teller med sykehusopphold i 2010. Fra psyk til leilighet, til medisinsk, leilighet, lukket avdeling og hjem til mamma og hennes eks. 2011 har vært enda verre. Tre ganger bare i Januar alene. Februar, fem ganger i juni og en gang i juli. Ti, elleve om jeg teller overføring fra psykiatrisk til annen avdeling. Sykehus, mamma, bestemor, psykiatrisk, annen avdeling, fram og tilbake.
Føler meg rotløs og uten noe eget sted å kalle hjem. Det finnes ikke snev av trygghet slik som det har vært hittil. Konstant på rømmen, enten fra meg selv eller fra problemer. Flykter fra min egen utrygghet eller manglende evne til å stole på andre. Vikler meg inn i nye problemer underveis og ender opp med en koffert som ligger åpen på gulvet og klær strødd her og der. Plutselig dukker det opp en akutt vond følese og det tar ikke lang tid før jeg har kastet ting i en koffert og flyktet. Én skjev setning i August og jeg satt på gulvet og gråt mens jeg pakket kofferten. “Nå drar jeg, jeg skal til Bestemor tenk”. (jeg dro ikke.)
Mine møbler står i den garasjen og den garasjen mens noe står inne og tingene mine ligger i pappesker eller søppelsekker, også stuet vekk og bort.
I leiligheta kan jeg bo i minst ett år, kanskje to. Det blir stabilitet. Psykiatrisk i denne byen skal jeg aldri tilbake til, så i så tilfelle får det være tvang og lukket avdeling eller medisinsk avdeling – men ingen av disse alternativer er alternativer.
Endelig noe eget, et sted jeg vet jeg kommer til å trives. Jeg kan nesten ikke sette ord på hvor takknemlig jeg er for at jeg får muligheten og akkurat nå mens jeg skriver triller det noen tårer fordi jeg er så letta. Jeg er ikke trist, jeg er glad, kanskje til og med et snev av lykkelig. Det ordner seg til slutt, selv for de som ikke tør å tro på håpet eller ser veien videre.
16 dager er alt som er igjen og i mellomtiden forsøker jeg å forberede meg som best jeg kan. Skriver lister over hva jeg vil bytte ut av møbler, hva jeg mangler av småting, setter opp budsjett og skriver tall og forsøker å kalkulere meg fram til hvordan alt skal gå i orden. Forhandler med foreldrene mine om lån og betalingsordninger og bursdagspenger på forskudd.
Det kommer ikke til å bli lett, men med en enorm bekymring lettere står jeg friere til å ta tak i noe annet istedenfor bare å holde hodet over vannet med ønsker om å drukne uten land i sikte.
Vanligvis blir jeg trist når det går mot høst og vinter fordi det blir sort og mørkt inni meg, men nå gleder jeg meg til å krype sammen i min egen sofa, under mitt eget tak, fyre i min egen peis, og vite at jeg hører til noen steder, jeg også.
Advertisements

6 Responses to “Velge valget hver dag og konstant flukt.”


  1. 1 laipai 14. September 2011 at 20:17

    Det blir så bra,så bra :D
    <3

  2. 3 tornerose 15. September 2011 at 00:43

    Stor klæm te dæg lille pia mi:) du e unik! Masse masse lykke te<3

  3. 4 konkylie 15. September 2011 at 01:46

    Den rette veien å gå er nok den tunge, harde og vanskelige. Du er tøff som prøver, og det er fint å lese at det ser ut som at du får det til :-)

  4. 5 Løvetannjenta 15. September 2011 at 12:02

    Du er tøff som kjemper deg gjennom dette.
    All kreds til deg :) Stå på

  5. 6 Heltinne 16. September 2011 at 11:05

    Jeg liker deg, ville bare du skulle vite det :) .. (haha, don`t get me wrong! :P)

    Vet du hva? Jeg synes jeg enser at du har litt mer tro på deg selv nå.. kan det stemme?

    Og du. Du har bevist at du har klart en helt ekstrem seier før; seieren over selvskadingen. Og den er IKKE lett. Ja, man får tilbakesteg, men det er ikke tilbakefall. Det samme vil det være med bulimien. Etterhvert, etter en god stund vel og merke, så vil episodene bli kortere og etterhvert sjeldnere.

    Jeg har troen på deg. Det har jeg alltid hatt.
    Bruker du registreringsskjema?

    BTW: Hva skjedde med modum?

    Klem klem.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: