Om angst og dinosaurer.

Helt siden jeg våknet for andre gang idag har hjernen min psyket meg mer og mer ned. Igår sa jeg ja til å sitte barnevakt og angsten har gjort dette vanskelig. Jeg er redd for å kollapse eller få epilepsianfall. Ikke på mine vegne, angsten går på at jeg er redd for å skremme andre. Tilskuere. Uskyldige som burde skjermes eller spares. Det er samvittigheten min som nærer angsten, jeg føler skyld for det som skjer selv om det er utenfor min kontroll. Selve den setninga er selvmotsigende. Jeg kan ikke velge når jeg skal kollapse eller få epilepsianfall men jeg føler på sett og vis at jeg kan velge hvordan jeg behandler meg selv og kroppen min, så indirekte føler jeg skyld og dårlig samvittighet likevel.

Uansett. Jeg så hvor mange voksne jeg skremte og ser med skrekk og gru for meg hvordan barn kan reagere, ergo angsten.

Tankene mine har plaget meg i hele dag. Dratt fram igjen følelsene som herjet forrige gang, selv om jeg lå i senga idag og ikke trengte å være redd fikk jeg likevel lide meg gjennom disse følelsene gang på gang.

Hallo, nå må du faktisk skjerpe deg. At det føltes jævlig forrige gang – det var faktisk forrige gang. Denne gangen trenger slettes ikke å bli sånn, og hva pokker har du å frykte? Om du tar dine forhåndsregler og følger dem, om du tar så godt vare på deg selv som du greier, hva har du da å frykte? Du kan ikke gjøre mer enn ditt beste men du kan faktisk ikke la dette knekke deg. Du kommer aldri forbi denne hindringen om du for alltid skal unngå den.

Selv om jeg hadde lyst til å kapitulere, ringe, avlyse, lyve om influensa eller omgangssyke, ett eller annet smittsomt som småbarnsfamilier ikke vil ha i hus – så gjorde jeg det ikke. Jeg tok mine forhåndsregler og hadde ikke mange andre valg enn å hoppe i det. Samvittigheten min forsøker å fortelle meg at jeg er uansvarlig og utilregnelig men til syvende og sist er det bullshit. Så lenge jeg er ærlig om min angst og informerer om hvordan jeg har det og hva jeg tenker – så står faktisk foreldrene fritt til å si “nei takk”.

Si at det går bra, jeg er litt redd for dette! Si at det kommer til å gå fint!!” sa jeg i telefonen. Selvsagt skulle det gå bra, hvorfor ikke? Det var det jeg trengte å høre og det gjorde meg også tryggere. Av og til hjelper det utrolig mye om noen understreker det jeg ønsker å tro på. Det blir mer virkelig på en måte. Mindre utrygg. Jeg håper jeg er trygg men finner mer trygghet i at andre forsikrer meg om at det er sant.Jeg turte. Selv om det var vanskelig og selv om jeg er sikker på at kvalmen gjorde meg midlertidig grønn i fjeset under bilturen hjem til dem.

Hjem til onkel og tante, min gudsønn og kusine på fem og sju år. Det er i samme huset jeg har leid og skal leie leilighet. Jeg fokuserer på å senke skuldrene og å puste langsomt. Jeg fokuserer på å blunke og å ikke overfokusere øynene eller stirre. Jeg fokuserer på å ikke spenne musklene og igjen på å puste normalt og rolig.

Alle mine forhåndsregler var på plass. Kalorier innabords, nok søvn, medisiner tatt, punktum. Deretter var det bare å børste vekk katastrofetankene etterhvert som de meldte seg. “Triggere…” sier angsten “triggere. Det finnes mange av dem og du vet du har lavere terskel for å trigges.” (Epilepsirelaterte triggere) Det er sant. Jeg har lavere terskel for å trigges.

Men det gikk fint. Egentlig gikk det fint. Ikke smertefritt, men det gikk bra. Jeg gjorde som jeg skulle og jeg var tilstede. Jeg fikk gjort det jeg skulle og mine søte små var fornøyde og la seg når de skulle. Begge hadde fått opplest nattahistorier av meg. Med Elisabeth gikk det fint, hun er fem og vi leste om Charlie og Lola. Med William var det verre, han ville ha en bok om dinosaurer – på engelsk. Engelsk er ikke noe problem for meg (har hatt engelsk tante i 14 år) men angsten mener det er problematisk å konsentrere seg så hardt om ord og uttale når det kommer til navn på dinosaurer du aldri har hørt om og i tillegg må gjette ca. uttale på et annet språk. “Trigger…” hvisker angsten og får ordene til å stokke seg for meg. “Se hvordan bokstavene svømmer og danser foran øynene på deg, du er svimmel og du får ikke puste…“. Jeg må fortelle meg selv at verden står praktisk talt stille og at bokstavene ligger i vater akkurat der de skal ligge.

DET GIKK FINT. Faens jævla tankekjør! Det er da for svarte ikke så forbanna komplisert å lese bøker for barn! Hva i svarte faen er det jeg blir så jævla redd for at hjertet må hamre i brystet? Kjære angst; go to hell. Å nei, det stemmer. Det er faktisk min oppgave å sende angsten tilbake dit den kom fra – bare vent. Knekker deg til sist. Du er ikke velkommen eller ønsket. Bare vent. Én dag er du borte. Det skal jeg personlig sørge for. (forbanna!) I’ve got my head in the game og denne kampen skal jeg faktisk ikke tape. Så forbanna unødvendig at tanker skal slå så krøll på seg!

Etter at de små var lagt pent i seng og klemmer var delt ut i bøtter og spann dukket Elin opp som bestilt akkurat to minutter etterpå – ergo hadde jeg ikke tid til å sette meg ned og la angsten overmanne meg med flere usannheter. Det var absolutt på sin plass å traske ned i leiligheta og sjekke status quo. Deretter diskuterte vi gardiner og møbler og hvordan farge jeg burde male møbler i (lys kaffelatte?) og hvor jeg burde plassere slik og sånn. Etterpå passet det fint med en kopp te og når Elin dro var det på tide å fortsette kampen mot angsten.

Ironisk hvordan det går BRA når jeg konsentrerer meg og hvordan jeg blir redd når jeg slapper av. Angsten mener det er omvendt men teori og praksis er to forskjellige ting. Så lenge jeg skrev mailer gikk det utmerket og mellom mailene, da kryper ubehaget.

Jeg holdt forresten på å dø når jeg hørte en lav skrapende lyd jeg ikke greide å identifisere. Zahra lå pent og pyntelig i en stol og mens blikket mitt sveipet over rommet fikk jeg nesten hjertet i halsen når den mørkegrå katten (Charlie Stonelove) sto og krafset på vinduet og mjauet. Djeeses.

Fire og en halv time senere kunne jeg smile bredt når foreldrene kom hjem, win. Letta! Forhåpentligvis blir det enklere neste gang og gangen etter der, så lenge jeg husker denne gang og at det fakisk gikk bra.

Advertisements

10 Responses to “Om angst og dinosaurer.”


  1. 1 laipai 14. September 2011 at 03:33

    :D Goody goody :)

    <3

  2. 2 Hanne 14. September 2011 at 04:08

    Godt å høre at du kom deg fint gjennom det! Og la merke til en liten “Knekker deg til sist” inni der, hehe, Kaizers Orchestra ftw! :D Har tro på at du greier å knekke angsten til sist! Håper det går bra med deg :)

  3. 3 Marius 14. September 2011 at 07:01

    Kjempefin blogg. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men angsten min har heldigvis ikke vært så ille som din. Jeg har ofte besøk av tanketrollet, som forteller meg om hvor fælt alt kan gå og hvor mye lettere det er om vi tar den enkle veien ut av ting.

    Uansett så stå på, det blir bra til slutt :)

  4. 4 myfunnydays 14. September 2011 at 08:01

    Soundtrack: Knekker deg til sist av Kaizers Orchestra :) Det var det som poppet opp i hodet når jeg leste om hva du har tenkt å gjøre med angsten :)

  5. 5 alittlediamond 14. September 2011 at 09:20

    Hei. Jeg leser bloggen din ganske fast, og synes du skriver veldig bra. Vil bare uttrykke gleden min over din mestring. Herlig å kunne gi angsten et skikkelig spark mellom bena! ;-)

    Stå på! Klem

  6. 6 ThisISmeThen 14. September 2011 at 13:36

    Det er helt utrolig hva angsten kan finne på av usannheter… I hvilke “enkle” sammenhenger den kan skape kaos… Slitsomt er det! … Du kan være veldig stolt av deg selv som gjennomførte :-) Det er jeg!

  7. 7 awallflowers 14. September 2011 at 16:51

    Veldig fint å lese at det gikk bra, at du klarte det og kom deg like hel igjennom. Og ja, du kommer til å knekke angsten, det er jeg sikker på. Det er bare å jobbe på, fokusere og bruke de kognitive mestringsmetodene du har skrevet at du har brukt før, (eller husker jeg heelt feil nå?). Jaja, jeg kan i hvetfall si at kognitiv terapi hjalp meg MYE i forhold til angsten. Så om jeg husker feil, så er i hvertfall kognitiv jobbing/terapi å anbefale;)
    Legger igjen en klem ♥

  8. 8 Lileana 14. September 2011 at 18:29

    Well done :)

  9. 9 miaskylight 14. September 2011 at 22:53

    Hei, fant bloggen din i dag, vil gjerne ta meg tid til å lese igjennom alt. Du har en så utrolig fin evne til å beskrive alt det du har gått igjenom og det er fantastisk. iallefalll for oss som fliter med å utrykke det vi føler.Kjenner meg igjen av mye det du skriver og vil aldri ha hatt styrken til å skrive det i blogg format og dele det med resten av verdenen, deler kun slik med de jeg stoler på mest. Men syntes det er så fint å lese slike blogger, så jeg slipper å føle jeg er den eneste i vereden selv om jeg vet det ikke er slik. kan ikke få utrykk det nok hvor glad jeg er or at noen tørr å stå fram og gjøre det enklere for andre. Det trengs mot! Og det er en fin evne og ha! Tusen takk for at det finnes slike som deg, og vil definitivt lese bloggen din vidre og bakvendt!

  10. 10 Hanne 14. September 2011 at 23:13

    Spennende og interessant lesestoff! Koselig å lese at det gikk bra! Ønsker deg lykke til videre kampen! jeg kjemper selv mot sykdom, så kan til en viss grad sette meg inn i følelsene dine rundt dette. Men vi skal greie det begge to, ikke sant?


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: