Dagen som aldri tar slutt.

Jeg har vært våken i forferdelig mange timer og det føles litt som om dagen aldri tar slutt. Jeg skal avrunde den nå snart, med fast dose medisiner.

Rundt klokka ni idag tidlig skulle jeg traske en liten tur med Zahra. Jeg trasket gatelangs i nabolag jeg ikke kjenner fordi jeg hadde håpet å finne en sti som gikk opp på fjellet. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at jeg skal opp dit en dag. Ikke det at det er så forferdelig høyt, men jeg forestiller meg at utsikten er vakker.

Til slutt gikk jeg på det lille skiltet som sier “ti på topp” og fulgte veien oppover. Tenkte jeg skulle få inntrykk av dette fjellet, teste det. Den lille turen ble til to timer og jeg fikk prøvesmake utsikt og lider så til de grader akkurat nå grunnet gnagsår som er så grusomme at jeg tror det må være personlig rekord for min del. Jeg hadde jo allerede gnagsår fra igår, men tentke det gikk fint. Særlig.

Høst + Zahra = kamuflasje.

Jeg hadde ikke riktig regnet med at jeg skulle treffe en sau oppi der og jeg skvatt så grusomt at hjertet mitt hoppet over tre slag. Ikke bare én sau, men tre. Kjenner jeg blir smålig paranoid når sauer kommer vandrende i min retning. Alle sier de er så snille men jeg vet nå ikke riktig. Skeptisk!

Dette fjellet var et typisk lure-fjell. Du tror du er sååå nær toppen og når du kommer dit åpner det seg et vanvittig landskap foran deg og du innser at det er vanvittig langt igjen. Innen jeg kom hit jeg har tatt bildet hadde jeg allerede mistet alt av stier og vandret egentlig bare rundt på måfå. Og jeg traff en ørn, og da blir jeg hvertfall skeptisk. Det var en gang en ørn som stupte etter en annen hund vi hadde når hun var liten og jeg blir dermed utrolig redd for Zahra.

Ikke hadde jeg tid til noe topptur og ikke var det med i kalkulasjonen heller.

Jeg var i utrolig godt humør når jeg kom hjem. Vanvittig hva endorfiner og natur pluss litt sol og litt varme gjør med psyken og humøret. Jeg følte meg full av energi men rakk en aldri så liten powernap på femten minutter før jeg måtte videre med dagens gjøremål.

Førbilde;

Mye bedre nå. Skulle ønske alt kunne løses med ett lite sprøytestikk.

Det gikk egentlig fint men den nåla trigger følelser inni meg, ubehagelige. Angst, flashbacks og lignende. Holdt ikke ut så veldig lenge og hadde absolutt ikke tålmodighet til at noe skulle suges ut, fikk nøye meg med litt kortison inn. Men det ser jo utrolig mye bedre ut allerede.

Etterpå måtte jeg i alle fall innom en butikk for å kjøpe batterier til diverse (noen leste kanskje innlegget fra igår før jeg fjernet det), pluss et annet batteri. Kjente ikke at jeg orket noe tur på obs hypermarked med femten minutter søvn fordelt på tjuefire timer og satte meg heller i bilen. Holdt på å smelte bort og drev i tillegg og stresset med noe jeg nettopp hadde men som jeg ikke fant. Hadde selvsagt lagt det “på en lur plass” ti minutter tidligere (i pengeboka).

I nabobilen satt det to veldig små barn, en baby og en som så ut til å være to-tre år, begge to sov og hadde masse klær på seg. Kjente jeg fikk vondt i sjela på deres vegne med tanke på hvor varmt jeg hadde det. Ikke var det vinduer åpne til dem heller, til og med bilen med hund foran hadde åpent vindu. Kunne ikke la være å blande / bry meg, noterte meg bilens registrertingsnummer og merke, søkte opp nummeret til obs og ringte inn dit og forklarte situasjonen. Heldigvis var damen forståelsesfull, så alvoret og skulle rope opp foreldre eller hvem det nå var, slik at de små ikke skulle koke bort av varmen.

Jeg er livredd for varme i biler og hvordan det begynner å koke. Jeg har vært vitne til én stor skrekkopplevlse hvor tre hunder holdt på å stryke med og det var mildt sagt grusomt. Eller den lille babyen på seks uker som døde av varme i bilen. Det skal så lite til! Nå er jeg ikke spesielt glad i å gå fra barn i bilen uansett, med mindre barna er store nok til å komme seg inn og ut av bilen selv. Når jeg var to år gammel satt jeg alene i bilen, den tok fyr. Det er kanskje unødvendig å skrive at det gikk bra, men det minnet sitter veldig godt i. Panikken sitter i, jeg var for svak i fingrene til å trykke inn den røde knappen på beltet og løse meg ut selv, da satt jeg jo mildt sagt fint i det.

Bortsett fra det har jeg rukket å blunde i en halvtime til før jeg måtte kjempe en vanvittig kamp med meg selv for å unngå å overspise. Triggeren som utløste tanken var riktignok en pakke melk i kjøleskapet. Jeg var allerede der at jeg tenkte “faen heller”, og når jeg tenker den tanken er det for sent. Jeg har aldri snudd slik jeg gjorde idag. Jeg har aldri tømt melk i vasken på den måten før. Overrasket meg selv!

Men nå kjenner jeg det er på tide å sove ordentlig. Imorgen kommer Elin og egentlig skal vi tyne oss opp på ett eller annet enkelt fjell men med mindre jeg får tak i compeed er det umulig i praksis. Elin vil se på møbler på mine vegne men jeg er skeptisk til at det er lørdag. Jeg har forresten fått dato! 22 days and counting ;)

Advertisements

7 Responses to “Dagen som aldri tar slutt.”


  1. 1 lovelyliller.com 10. September 2011 at 00:42

    Så ut som en fin tur i alle fall :) Kansje denne “feel good playlist” kan hjelpe: http://open.spotify.com/user/winowill/playlist/3ZB5UIW2WofShs653oURvu

  2. 3 ingvild 10. September 2011 at 01:04

    åh, dette var nok et innlegg fra deg som jeg blir glad på dine vegne av å lese:) Oppturer og små skritt i riktig retining. Fine perioder er bra! (her sitter jeg å spiser tortillachips, urk..)
    Håper det blir gnagsårplaster og tur på deg, hvis ikke får du nok en koselig dag med besøk. Ønsker deg en god helg

  3. 5 Andrea Nornes 10. September 2011 at 07:26

    Gratulerer med å ha klart å snu og helle ut melken! Jeg sliter selv med anoreksi, så jeg vet hvor mye viljestyrke det krever, og jeg vet at jeg antakeligvis ikke hadde klart det selv.
    Synes det er skikkelig skumelt med varme biler jeg også. Det du opplevde som toåring må ha vært helt forferdelig :/

  4. 7 Anja 11. September 2011 at 16:58

    Så flott at du greide å helle ut melken! Skjønner det krever mye viljestyrke. Nydlige bilder, og jeg er helt ening i at en tur med hunden gjør godt for psyken:) Stå på videre!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: