This is my personal hell.

Har du noen gang tenkt en tanke så mange ganger at du føler at du mister deg selv? Du holder på å bli sprø av den samme tanken som bare kverner igjen og igjen og igjen? Akkurat slik føles det nå.

Her kommer sykdomstanker på høyt nivå:

Når jeg ikke spiser og spyr får jeg forferdelig mye tid til å tenke. Jeg kobler av når jeg overspiser og hater meg selv når jeg er ferdig, men nå har jeg tid til å tenke. Med tankene kommer usikkerheten. Usikkerheten gjør meg utrygg, usikker! Jeg nøler, jeg tenker om igjen, leter etter sammenhenger som kanskje eksisterer og blir enda mer usikker fordi det plutselig er så mange alternativer som kan være en logisk forklaring.

Så jeg leter etter svar. Og får forskjellige tilbakemeldinger fra ulike kanter og blir enda mer tvilende. Når alt kommer til alt er det meg selv jeg tviler på. For å være nøyaktig; det er kroppen min jeg tviler på. Jeg vet ikke hvor jeg har den og jeg vet ikke hva jeg føler. Jeg vet at jeg føler meg alt annet enn komfortabel i mitt eget skinn akkurat nå, men jeg leter etter noe som kan rasjonalisere panikken.

Det egentlige problemet? Vekt. Når alt kommer til alt er det gram og kilo som holder på å sende meg utenfor stupet. Tenk at tall kan ha så stor betydning? Tallene avgjør; god dag, dårlig dag? Av og til føles det så ille at det blir som om vekta bestemmer om jeg skal leve eller dø, hva jeg fortjener eller ikke fortjener. Det er vekta som forteller meg hva jeg kan spise og når jeg burde løpe til jeg har blodsmak i munnen. Det er vekta som sier at jeg må løpe ellers blir konsekvensen selvskading.

^This is bullshit og jeg vet det. Det er derfor jeg leter etter konkrete svar. Usikkerheten kommer ikke konkret av hva jeg veier, usikkerheten kommer av at jeg ikke konkret hva jeg veier. Det har seg nemlig sånn at vekta mi har virkelig fått gjennomgå i sommer, den har blitt slengt hit og dit og jeg tror batteriene er gamle? I alle fall kan den absolutt ikke bestemme seg for om jeg veier sånn eller slik og en spiseforstyrret hjerne virker ganske enkelt slik; du tror på det høyeste tallet – for å være på den sikre siden.

Jeg brukte en hel haug med tid forrige helg på å blindteste vekta. Tenk så sykt det er? Når du måler ei bøtte i gram og fyller den til randen med vann som du også vet hva veier nøyaktig på grammet. Deretter tester du vekta for å se hva vekta mener vannbøtta veier. Differansen på min kropp med og uten bøtte skulle tilsvare fem kilo opp og fem kilo ned. Differansen vekta mi kom opp med? Ti kilo. Det er det samme som at den viser fem kilo feil, eller ikke. Det sies at en spiseforstyrret person med forvrengt speilbilde ser seg selv som ti kilo tyngre i speilet enn hva realiteten er. Om du da plusser på fem kilo til…..

Og deretter kverner tankene videre. Ja, hva veier jeg egentlig? Sånn eller slik?

Det har seg nemlig sånn at jeg har trygge tall og utrygge tall. Jeg har ikke higet i hodet etter å tape vekt og forsvinne hen til ingenting, men jeg føler meg ok når jeg ligger i komfortsonen. Å ligge i komfortsonen er for meg essensielt! Det gir meg mot til å tørre mer. Når legen sier “hundre kalorier til kommer ikke til å få deg til å ese ut i det uendelige”, så kan vekta bekrefte at “nei, hundre kalorier til spiller ingen rolle i den store sammenheng – keep doing what you’re doing”.

Vekta på legens kontor er ikke pålitelig men min vekt har vært det. Differansen på vektene har vært Xkg, ergo man trekker fra tallet og da vil tallene stemme overens og jeg føler meg trygg. Nå er det snarere omvendt. Legevekta forteller meg at jeg veier mindre enn hva min egen vekt forteller meg, ergo enorm forvirring i mitt hode.

Tallene frustrerer og manipulerer, spiller på følelser og forsøker å lure meg for alt det er verdt og det handler ikke bare om å vite tallet i bakhodet. Det handler om så uendelig mye mer. Hva jeg har på meg for eksempel. Ligger jeg i komfortsonen kan jeg kle på meg hva jeg vil og når jeg ikke vet må jeg for alt i verden gjemme meg vekk fordi usikkerheten på min egen kropp, min framtoning som person gjør meg svak, ynkelig, utrygg og redd. Fordi jeg blir usikker.

Det handler ikke om å gå ned i vekt! Det handler om å være trygg og stabil. Om jeg ligger i komfortsonen kan jeg praktisk talt tenke “whatever” og trekke på skuldrene fordi det er no big deal, men når jeg ikke vet for sikkert blir livet ulidelig å leve. Det blir umenneskelig fordi det gir spiseforstyrrelsen, akkurat nå anoreksien enorm makt.

Ikke bare har anoreksien og bulimien en usynlig krig pågående i hodet mitt akkurat nå, men anoreksien og bulimien har også en konspirasjon mot meg og min trygghet. De to kriger om hvem som skal få prege min hverdag i hvilken grad men begge to er enige når det kommer til kravene de stiller.

Anoreksien får meg til å løpe for livet og bulimien får meg til å spytte blod.

Akkurat nå er det anoreksien som regjerer og uansett hvor lenge jeg prøver å utsette den løpeturen så gir jeg alltid etter når klokka begynner å bikke 0200 – 0300 – 0400. Jeg kan ikke – får ikke lov til å sove før jeg har gjort det – OR ELSE.

Hadde jeg visst nøyaktig hva jeg veide og hvorvidt jeg lå i komfortsonen eller ikke – da hadde det vært ufattelig mye enklere å kjempe den EGENTLIGE kampen. Kampen jeg burde kjempe som handler om å øke kaloriinntak – sakte men sikkert på mine premisser.

Mine premisser? FUCK THAT, jeg har ikke noe jeg skulle sagt, så lenge jeg løper for livet hver natt til jeg ser stjerner og sorte prikker, så lenge jeg kommer hjem med tidenes gnagsår.

Jeg kjenner at idag er siste dag jeg orker å leve i uvissheten. Jeg vet at min vekt kommer til å fortelle meg én historie mens legevekta kommer til å fortelle en annen. Og jeg vet at jeg skal kjøpe nye batterier til min vekt imorgen. Hvis vi ikke er på talefot selv etter batteriskift er jeg skrekkelig redd for at jeg kommer til å finne en hammer og gå løs på vekt nummer fire.

Enten får vi være enige om komfortsonen eller så kan vekta brenne i helvete. Akkurat nå er vi så uenige at vi vipper mellom liv eller død og om det er noen som skal bøte med livet så får det bli glassplata.

Jeg begynner å bli mektig lei av å krige mot det bulimiske hele tiden. Åtte døgn er passert selv om det ikke handler om dagene i seg selv. Anoreksien fører med seg en hel del andre smerter og lidelser som glir unna når jeg slipper å tenke på så mye annet enn mat, spising og oppkast. Eksempelvis kan jeg nevne lukten av mat. Lukten av min mors hjemmelagde mat holder på å gjøre meg sprø. Jeg holder på å gå av skaftet hver gang de skal spise middag og ender opp med å dra dyna over hodet mens jeg kjemper for å ikke begynne å GRINE. Tenk, jeg vil gråte bare jeg lukter middagsmat. Det setter igang tanker om spising og spying, det blir trigger. Som om triggeren ikke er nok kommer sjalusien også krypende. Sjalu på de to der nede som kan sitte der og si “dette var deilig” og “mmmmmmm” og jeg sitter her oppe med tårer i øynene mens noen vrir om kniven jeg har i ryggen og strør salt i såret.

Jeg vet at jeg må holde meg til meg selv og gjemme meg bort, unngå kjøkkenet når det handler om andres mat. Hvorfor? Fordi anorektikeren eller bulimikeren lett blir familiens manipulative høydepunkt. Spiseforstyrrelsen kan få hele familien til å danse i pirutetter og gjøre alt for å tilfredsstille den syke. Jeg vet at om jeg blander meg kommer jeg til å bli den manipulerende syke som vil at alle skal danse etter mine låter. Jeg vet at det koster meg null og niks å tvinne dem begge rundt lillefingeren for å få alt akkurat slik jeg vil – men det er også akkurat den personen jeg ikke vil være.

Derfor gjemmer jeg meg i senga, trekker dyna over hodet mens usikkerheten fortsetter å gnage mens jeg samtidig lurer på hvorvidt vi har compeed gnagsårplaster eller om neste utfordring kommer til å bli mer smertefull enn nødvendig.

This is so fucked up.

Advertisements

3 Responses to “This is my personal hell.”


  1. 1 M 8. September 2011 at 23:11

    Jeg kjenner meg så JÆVLIG igjen.

  2. 2 Ingeborg 9. September 2011 at 00:30

    Blabla ukeblad. Karianne, du har kommet lengre enn dette. Nå konstaterer du bare at vekta betyr alt. Gammelt nytt. :_Hvorfor_ den betyr alt, dét er verdt å tenke på. Det er ikke noe du nødvendigvis må blogge, men tenk på det.

    Dessuten. Om du bodde et annet sted ville vekta vært i pounds. Then what? ;)

    • 3 arikanne 9. September 2011 at 01:09

      Hvorfor? Fordi den _pleide_ å være konkret. You should know this… Den er ikke alt, men av og til kan det virke sånn. – Av og til. I have my moments.
      Hvorfor får du det til å høres så enkelt ut? Du av alle vet at det ikke er det?
      I pounds = x 2.2 = answer. Ja, then what? Already is, isn’t it?

      Jeg blogger ikke bare solskinn, men én dag, en dag skal du få lov til å si “told you so” ;)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: