Her og nå?

Tirsdag. Nok en dag, nok en utfordring. Flere poeng som skal samles, og av en eller annen grunn er jeg mye mer opptatt av poengene i listene enn hvor mange dager det går sammenhengende uten at jeg kaster opp. Annenhver time ringer alarmen på telefonen. Annenhver time følger jeg lister omtrentlig slavisk. Annenhver time må jeg skyve vekk tankene som svirrer under topplokket og la handlinger gå på ny automatikk. Kjøkkenvekta blir trygghet med sine gram og mine nøyaktige kalkulasjoner. Ingen feilmarginer skal få stoppe dette.

Det å telle poeng er veldig mye mer effektivt enn å fortelle meg selv at jeg skal greie så og så mange dager uten oppkast. Så og så mange dager blir som noe endeløst og uoppnåelige mens poengene får meg til å fokusere på her og nå. Akkurat idag, akkurat dette måltidet, akkurat neste, akkurat nå, presens, dagens totale score. I’ve got my head in the game.

Når jeg tenker meg om og sammenligner med selvskading og det å skulle slutte; jeg måtte ha fokus her og nå. Jeg måtte ha fokus på skadetrangen som kom og finne ut hvordan jeg skulle overvinne den uten å tenke så forferdelig mange dager framover og ta sorgen på forskudd.

Selv om panikken av og til rammer når alarmen går av, selv om det av og til virker uendelig vanskelig og selv om jeg ikke alltid ser vitsen i “hvorfor skal jeg spise nå? Jeg spiste jo nesten nettopp” <— vekk med tanken. Om jeg lar den vinne betaler jeg dobbelt og dyrt innen neste alarm minner meg på nok et måltid. Tar det aldri slutt?

Det er nytt, rart og skremmende. Spise, så ofte? Tilføre næring blir kanskje en mer riktig formulering da alt ikke er voldsomt spiselig men mer som medisin jeg vet kroppen trenger.

Bonus; jeg føler ikke at kroppen er full av vann. Jeg bruker ikke mange timer på å lure på når det passer seg å innta flere kalorier, om det noensinne kommer en riktig tid. Jeg er ikke sulten ergo har jeg ikke lyst på noe spesielt. Jeg har ingen umiddelbare lyster som må etterkommes umiddelbart. Jeg har ikke en gang noe inni hodet som jeg drømmer om. Det er ingenting jeg savner, hvorfor savne noe når jeg ikke er sulten?

Av og til blir jeg til og med lettere småkvalm, men det går på sett og vis greit når jeg ikke har spist noe som gjør at jeg føler meg ukomfortabel eller at jeg bare må kaste opp. I går og idag har jeg hatt problemer med å nå kalorimålet fordi det er vanskelig å rasjonalisere at kroppen trenger og har godt av kaloriene når jeg i utgangspunktet ikke er sulten. Men det er bedre med nesten enn å gi opp eller la det glippe av den grunn.

Så, hvor mange dager har det gått? Seks. Hvor mange dager har ikke gått bra? Null. Hvor mange dager har jeg kastet opp? Null. Hvor mange ganger har jeg kastet opp? Null. Hva morgendagen bringer gir jeg en lang faen i, så lenge her og nå, så lenge jeg har kontroll på nettopp det. Her og nå. Kanskje ligger det noe essensielt i det å fokusere på nettopp her og nå, disse minuttene, denne timen – framfor alle disse uoppnåelige perspektivene som gir meg en følelse av å drukne.

Å tenke langt framover, la oss si én uke, betyr i praksis at jeg ikke kan / greier å sette pris på hvert måltid, hver dag i seg selv. Om jeg setter målet på ei uke vil det bety det samme som at alt under en uke er mislykket, uansett hvor mange dager jeg egentlig greier.

Veien blir til mens man går, så lenge man ikke går i sirkler.

Advertisements

12 Responses to “Her og nå?”


  1. 1 siv 6. September 2011 at 23:12

    Hei, det virker så inspirerende det systemet ditt med poeng, så jeg lurte bare på om du kunne forklare meg hvordan det funker? Jeg er omtrent i samme situasjon som deg og kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og tenkte at det kanskje er lurt å forsøke noe nytt

    • 2 arikanne 7. September 2011 at 00:51

      Vel. For det første har jeg spiseliste som inneholder 5 måltider (justerte ned fra seks). I tillegg har jeg tre punkter til som også gir poeng. Totalen for poeng jeg kan oppnå på én dag er 100.

      Dvs:
      Frokost: 10
      Lunsj: 10
      MM: 10
      Middag: 10
      Kvelds : 10
      Spyfri: 20
      Noe annet: 10
      Noe annet: 20

      Forferdelig enkelt. La oss si at jeg feiler på spyfritt, så kan jeg fortsatt oppnå 80 poeng – noe som er BRA det óg, og på den måten rekker jeg å gi meg selv anerkjennelse for disse 80 istedenfor å la ALT/HELEDAGEN ødelegges av at jeg faktisk kastet opp.
      Lag ditt eget system med dine egne punkter – husk å la det være oppnåelig og IKKE legg inn minuspoeng. Jeg vurderte å legge inn minuspoeng for hver “runde” med maten om jeg skulle sprekke – men det kan ødelegge de gode tingene.

      I tillegg har jeg denne belønningslista. Før var den fokusert på “så og så mange dager spyfri i strekk” = detogdet som jeg måtte ha lyst på (IKKE matrelatert, mer materialistisk da det likevel blir økonomisk bonus å kaste opp mindre). NÅ er belønningslista “så og så mange poeng” = detogdet jeg har lyst på. Ergo kan jeg samle poeng kontinuerlig og IKKE la ALT ødelegges av litt oppkast. Dvs; stadig framgang.

      So far, so good. Virker mye bedre og holder meg mye mer fokusert / inspirert / motivert.

  2. 3 pipp 7. September 2011 at 00:48

    Hei! Jeg er en av de som alt for sjelden kommenterer på bloggen din. Men jeg må bare si at jeg er så glad for deg nå! Gratulerer så mye med (ny)leilighet! Ble oppriktig kjempeglad for deg (selv om jeg ikke kjenner deg i det hele tatt): GRATULERER! :)

  3. 4 konkylie 7. September 2011 at 03:19

    Den poenglista di høres ut som en bra ting :) Og så gøy at du er så motivert for å flytte inn i leiligheten igjen! Jeg tror det er viktig å ha det fint rundt seg, og at man trives der man bor.

  4. 5 dissociatia 7. September 2011 at 16:03

    Fint opplegg! Lurt å huske på alt man får til, fremfor å bare fokusere på alt man IKKE får til. Da blir det kanskje også lettere å verdsette de små seirene. Lykke til videre, heier på deg :)

  5. 6 linnkarin 7. September 2011 at 19:39

    Hadde de negative tankene /handlingene rundt dette fått noe mindre plass om du hadde fylt dagene m noe konstruktivt v siden av? Hva m en deltidsjobb? frivillig i en ungdomsklubb, kurs, o.l.. Noen ganger kan d hjelpe å ha noe å gjøre som tar bort fokuset fra dette om så bare for en time eller to.

    • 7 arikanne 7. September 2011 at 22:34

      Jeg vet at du kanskje bare mener godt med alle disse kommentarene dine som ser ut til å være konstruktive og oppløftende. For å være ærllig blir jeg provosert og irritert!! a.) hva vet vel du om mine grunner til at jeg ikke dro til modum og b.) hva vet vel du om hva jeg fyller dagene mine med og hvor konstruktivt det er eller ikke?
      vær så snill, la det være.

  6. 8 Vibeke L 7. September 2011 at 21:19

    smart belønningsmetode. :) og ja. små skritt, her og nå. tenker en dager og uker frem er det lett å se håpløsheten. heier på deg. =)

  7. 9 TB 7. September 2011 at 21:22

    Så utrolig bra å lese dette! Jeg blir så glad og motivert når jeg kjenner meg igjen i andres situasjoner og ser at ting går fremover. Jeg har akkurat gått gjennom den jævligste sommeren i livet mitt, etter over et år med bulimi, som virkelig toppet seg og tok helt av når skolen var over.. type sitte inne å spise og spy ca hver JÆVLA dag fra jeg våknet til jeg la meg. Fin ferie liksom… Men på slutten var jeg så utrolig utslitt, lei og deprimert at jeg bestemte meg for å virkelig prøve å overvinne bulimien. Om 2 dager har jeg vært spyfri i 1 måned og det føles så utrolig bra! Jeg brukte også å tenke at “nå skal jeg faen meg klare meg gjennom denne skoleuken/må klare 3 dager uten” og slike ting, og hvis jeg failet midt i så gikk det enda mer til helvette enn tidligere.. Men den siste måneden har jeg endret strategi og begynt å tenke fra måltid til måltid. Jeg planlegger det neste måltidet jeg skal spise med en gang jeg har gjennomført et annet. Da får jeg oversikt og kontroll og trenger ikke gå å titte i skuffer og skap når jeg blir sulten og risikere å bli trigget og gå på en smell..

    TAKK for at du skriver denne bloggen, den gir meg veldig mye trøst og jeg har lest den lenge men dette er første gang jeg kommenterer. Du er nydelig, stå på!

  8. 10 awallflowers 9. September 2011 at 06:59

    Så bra at det fungerer med poengene!

    Jeg kjenner veldig på det selv og, at teller man dager så virker det så stort og umulig at “da kan det likeså godt gå til helvete fordi jeg når ikke opp uansett”, men om jeg fokuserer på dag for dag så er det litt bedre. Om jeg feiler så kommer det en ny dag i morgen. Men ja, herregud det er vanskelig. Tar meg selv i å tenke veldig ofte at jeg ikke kan starte på nytt før neste uke, alltid en mandag. Midt i uka går vel ikke? Nope. Det er jo bare en dag som de fleste andre, mandag er spesiell – da kan jeg starte på nytt. Ja, fryktelig teit, I know.
    Uansett..

    Ønsker deg lykke til videre med poengtellinga! Veldig fint at du har funnet noe som ser ut til å virke ganske bra. Keep on going ♥

    • 11 arikanne 9. September 2011 at 14:43

      Tror alle har hangups på noe “spesielt”. For deg er det kanskje mandager. For min del har det vært datoer, alt som har med tallet 7 og gjøre (datoer, 7, 17, 27) og klokkeslett (7, 19) Pluss andre magiske datoer. Fire for eksempel. Eller 1. Skjønner veldig godt hva du mener men til syvende og sist blir det opp til tilfeldighetene å avgjøre. Det er ikke umulig, men jeg vil tro det er sjelden man greier å planlegge en avskjed og å overholde den.
      Lykke til til deg ♥

  9. 12 Kinemor 11. September 2011 at 10:58

    Ønsker deg masse lykke til Karianne.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: