Hva lurer du på?

Jeg har noe jeg vil fortelle, eller forklare på video. Om selvskading, om arrene mine, om tanker og følelser, hvordan det er for meg å være meg selv- med arr og bak arrene.

I samme slengen lurer jeg på om det er noen som har noen konkrete spørsmål rundt dette som dere gjerne vil ha svar på? Still de i kommentarfeltet, vær anonym om du vil, send meg en melding på facebook eller skriv en mail om du heller vil det. 

Dere får stille meg spørsmål ut lørdag, tenker å legge ut video på søndag og trenger litt tid til å forberede meg.

Advertisements

25 Responses to “Hva lurer du på?”


  1. 1 Ida 2. September 2011 at 09:07

    Jeg lurer på om det går an å operere bort arrene eller noe sånt?

  2. 2 spolits 2. September 2011 at 11:12

    Hvordan får du råd til å kjøpe så mye mat til bulimiske episoder? Jeg sliter allerede med økonomien pga dette. Derfor motiveres jeg til å bli bedre.

    • 3 arikanne 2. September 2011 at 13:01

      Jeg spesifiserte at dette handler om selvskading og kommer derfor ikke til å svare på dette spørsmålet på video. Man finner sine løsninger men i og med at du skriver at manglende penger motiverer deg til å bli bedre ønsker jeg ikke å utdype / gi deg idéer.

  3. 4 Guro 2. September 2011 at 11:18

    Hvordan fikk du motivasjonen til å slutte med selvskading. Jeg har prøvd å slutte siden i sommer, men har ikke klart to uker en gang. Har du noen tips til ting jeg kan gjøre når jeg har lyst til å skade meg?

  4. 5 Nicole 2. September 2011 at 14:44

    Når du får skadetrang men ikke skader deg, hvor lang tid tar det før det verste er over? Klarer du å gå med klær som viser kutt (og arr), isåfall hvor/blandt hvem?

  5. 6 annika 2. September 2011 at 17:36

    Får du spørsmål fra andre når de ser arrene dine? Evt hva pleier du å svare?

  6. 7 Marlene 2. September 2011 at 18:31

    Hvordan reagerte familie og venner da de fant ut at du selvskadet deg? Var det noen som bevisst prøvde å stoppe deg, eller reagerte med sinne? (da spesielt venner)

    Hvem kan/kunne du vise arr/sår til? og gå i de klærne du ville fremfor?
    Hva sa du til personer utenfor, som kjente deg, men ikke visste alt om deg, når de oppdaget sår/arr, eller evt ble fortalt at du selvskadet? fikk DU noengang en direkte respons av dem?

    Hvordan skjulte du sår/arr når de nærmeste ikke visste om det ?
    Og hvordan reagerte DU når de visste om det?

    Vet du egentlig hvorfor du startet å skade deg selv? (husker ikke om du har skrevet om dette før..)
    Evt den gangen det først ble personlig ?

    Håper du forstod det meste av dette =) Stå på, Karianne ! =)

  7. 8 Anonym 2. September 2011 at 19:28

    Når du nylig har skadet deg selv, hvordan skjuler du det? Gjør det noe for deg om foreldrene dine, vennene dine og evt. lærere osv ser det? Når du har gjort det, sier du det til andre da, eller skjuler du det som best du kan?

  8. 9 Borghild 2. September 2011 at 19:30

    Hva sier du til folk som spør når de ser kuttene dine?

  9. 10 Michelle 2. September 2011 at 20:17

    Hvordan følte du deg etter du skadet deg selv? Glede, skam, sorg, lykke?

  10. 11 Marthe 2. September 2011 at 20:40

    Hvordan takler du blikk, eventuelt negative kommentarer? Har du noen råd ang dette? (Har en lei tendens til å ta det veldig innover meg.)

    Har familie/venner noengang spurt deg om å få se armene dine etter at de fant ut/fikk vite om selvskadingen?

    Har du opplevd at noen (venn/bekjent) har støttet deg ang selvskadinga? Som i skal-du-ikke-skade-deg-det-vil-hjelpe-deg-vet-du. Her-har-du-***-jeg-støtter-deg-uansett-men-jeg-trur-det-vil-hjelpe-å-kutte..

    Håper ikke spørsmålene er dumme. Du trenger ikke svare hvis så er. Stå på, Karianne!

  11. 12 Christine 2. September 2011 at 20:54

    Har du noen gang fått Ultimatumet – å velge selvskading eller vennskap?
    Jeg har fått stilt et slik ultimatum – hvis jeg skadet meg så mistet jeg også vennen som sa dette. Hva syns du om et slikt ultimatum?
    Syns du det er rettferdig?
    Hva ville du valgt?

    Selv ville jeg ikke kunne stilt et slike ultimatum.
    Nettopp fordi jeg vet hva selvskading innebærer. Hva som ligger bak.
    Et vennskap kan ikke erstatte selvskading, likeså som at selvskading ikke erstatter vennskap.
    Skjønner?
    Hva tenker du omkring dette?
    Hva ville du gjort? Hvilke tanker ville Karianne gjort seg?
    Hva ville du valgt om du fikk følgende ultimatum.

    Jente 22

  12. 13 Lene 2. September 2011 at 21:32

    Kor lang tid har de verste arran dine brukt på å lysne helt og bli “flatt”? Kutta meg dypt og bredt for nesten et år siden, og det e enda rødt/lilla et par plassa og bule enda litt ut på en måte.. Har merka at små arr lysne mye fortere.. Men har heldigvis ikke skada meg siden den gang! :)

    Hvis det fantes en enkel måte å fjerne arran på, ville du gjort det?

  13. 14 kanikkefly 2. September 2011 at 21:47

    Hei :) Jeg er en ganske fast, men litt usynlig leser av bloggen din. Har aldri lagt igjen noen kommentar tidligere, selv om jeg kanskje burde, for bloggen din har betydd veldig mye for meg, særlig i prosessen med å prøve å slutte å skade seg. Før jeg begynte å lese din og etpar andre blogger om temaet følte jeg at “eks-selvskaderen” bare var noe abstrakt og uhåndgripelig, noe jeg ikke for alt i verden klarte å forestille meg eller identifisere meg med.

    Men okei, spørsmålet mitt. Egentlig har jeg sluttet å skade meg mange ganger, men alltid falt tilbake igjen. Ulike motivasjoner (ikke flere arr, gjøre det for kjærestens skyld, osv) har alle vist seg å ikke holde i lengden. Hvordan/hvor fant du den viljen i deg selv som virkelig VILLE slutte, helt på ordentlig, for din EGEN skyld? Det å rent konkret “bare” la være å kutte seg er liksom én ting, mens det er noe helt annet å klare tro på at det faktisk betyr noe og virkelig er verdt noe. Jeg vet ikke om du noen gang kjente på følelsen av at å stå imot selvskadingstrang og unngå en episode føltes mer som et nederlag istedenfor en seier? Hvordan taklet du det isåfall? Var det noe du kunne snakke med familie, omgangskrets eller hjelpeapparat med, eller en kamp du måtte ta ene og alene med deg selv?

    Beklager at det ble litt langt og sikkert litt uoversiktlig. Håper du catcher essensen i det, og kanskje klarer å si noe om det, hvis du vil :)

  14. 15 Britt 2. September 2011 at 22:10

    Er selvskading alltid en impulshandling eller er det snakk om selvskadingsadferd når det skjer regelmessig og over lengre tid? Har denne adferden da preg av tvangshandling eller oppleves selvskading på en annen måte.
    Har du noe formening om hva slags funksjon selvskadingen hadde for deg i forhold til å regulere tanker og følelser? Har du i dag alternative måter for å løse de problemene som selvskading utløste.
    Har du noen tanker om hvorfor det er så mange unge som selvskader seg i dag?
    Takk for en fin blogg :)

  15. 16 M 2. September 2011 at 22:56

    Hei
    Hvilke alternative strategier bruker du da ting blir vansklig, for å unngå å selvskade? har du noen gode tips/råd til ting en kan gjøre/fortelle seg selv for at man skal finne motivasjon til å la være, eller for å få tankene over på andre ting?
    Vet at mange tenker at en selvskader er en person som søker oppmerksomhet eller medlidenhet, har du noen tanker rundt dette? Hvordan er dette for deg?
    Ellers vil jeg bare si at du skriver utrolig bra, ekte og motiverende. Du er sterK! Lykke til videre.

    jente 18

  16. 17 anonym 2. September 2011 at 23:59

    Vil du fortelle om arrene du har på brystet? Hvordan du lagde dem osv

    Har noen noen gang kommentert arrene dine, og hva har de evt. sagt, og hva svarte du?

  17. 18 kathrine 3. September 2011 at 00:03

    Hvordan har du fortalt familien din om selvskading?
    Hvordan svarte/svarer du om familie spørr om arr?
    Har du noen gang blitt tatt på fersken, imens du har skadet deg?

  18. 19 Mari 3. September 2011 at 01:39

    Hvordan har du blitt møtt av helsepersonell i forbindelse med selvskadingen? Da tenker jeg både fastlege, psykolog/psykiater, og også f.eks legevakt i forbindelse med sying o.l

    Om du har hatt noen negative opplevelser, hvordan følte du deg? Skam? skyld? misforstått?

  19. 20 V 3. September 2011 at 11:07

    Hei.

    Jeg lurer på: Når du er innlagt og har skadetrang, hva ønsker du at personalet på avdelingen skal gjøre for deg?

  20. 21 Jenny 3. September 2011 at 11:10

    Hei. Jeg er selvskader, men klarte å la være et halvt års tid, og var da helt sikker på at jeg skulle kunne klare å la være. Men så kom en dårlig sykdomsperiode, og jeg var i gang igjen. Dette fordi jeg ser arrene gro, og blir sint, fordi jeg vil sårene skal vare lengst mulig, så jeg har noe å pille på. Smerten må dras ut i det lengste. Har du opplevd å føle på det samme? Å være sint hvis sårene gror raskt, eller hvis det ikke blør nok? Har du noen greie strategier for å kunne akseptere at det aldri blir “bra/vondt” nok, slik at du klarer å slutte? (hvis du altså føler det slik jeg ofte gjør, men ingen mennesker er like). Det er et grusomt spørsmål egentlig, og du trenger absolutt ikke svare hvis du ikke vil, men jeg har aldri kunnet dele denne tanken med andre som har samme problematikk før nå.

  21. 22 Tonje 3. September 2011 at 14:27

    Hvordan følte du det når du måtte på legevakta å sy? Var det best å ha noen med seg, eller dra alene? Fant du noen støtte i å ha en du kjente med deg? Nå tenker jeg på de gangene du IKKE hviste hvem som var på vakt, eller ikke kjente den som skulle sy. (Type ikke når fastlegen sydde.)

  22. 23 dissociatia 3. September 2011 at 18:15

    Hei :) Vil først takke for tankene, følelsene og innsikten du deler her på bloggen. Angående innlegget ditt har jeg noen spørsmål:

    – Fra første gang du skadet deg – hvor lang tid tok det før du følte at du virkelig var blitt selvskader?
    – Kuttet du alltid dypt? Hva tenker du om risping, å skade seg uten varige arr?
    – Har du fremdeles skadetrang? Evt. hvor ofte?
    – Hva tenker du når du ser andre mennesker med arr? Hvordan reagerer du?

  23. 24 Jenta 3. September 2011 at 22:10

    Du har jo vært utrolig lenge skadefri, men arrene er der likevel. Hvordan er det å se dem nå i dag? (Om du ikke skjønner, så hater jeg når arrene mine blekner, og det er sikkert sånn for mange andre.)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: