Why choose to fail when success is an option?

Dette handler om angsten, om eksponering og kognitiv tenkning. Det handler om forsøk, om panikkanfall, det handler om trygg eksponering med trygge personer og det handler om valg jeg selv har tatt, egeneksponering og uplanlagte episoder som dukker opp i hverdagen for folk flest som jeg ofte unngår.

Den siste uka har blitt ganske intensiv. Forrige onsdag hvor frk.fastlege dro meg med inn på en kiosk en liten tur. Fredag når jeg gikk tur med Therese fra poliklinikken. Lørdag når jeg passet lillebror alene og kjempet veldig for å bevare min egen ro og konsentrere meg om oppgaven. Søndag med kaffeselskap med familie. Bestemor (pappas mamma), bestefar (mammas pappa), tante, William, Elisabeth, pappa og Daniel.

For ikke å snakke om mandag. Jeg hadde time hos frk.fastlege og jeg gikk tilbake alene, en tur på tjue minutter, midt på lyse dagen, gjennom trafikk og forbi andre mennesker. En sånn tur angstfrie mennesker ikke ofrer en tanke fordi det kun er teknisk og handler om å komme seg fra A til B.
Senere samme dag kom Elin og henta meg og vi gikk tur med hundene i Folkeparken. Vil tro vi gikk i nærmere førti minutter, forbi mennesker og andre hunder. Når du lufter hund og treffer noen med hund blir det lett til hilsing og småsnakk – sånne små situasjoner som stresser angsten. Jo lenger jeg går unna det som er trygt, jo mer øker angsten. Å gå i sirkler rundt noe som er trygt; bil eller hus går enklere enn å gå rett fram og tilbake.
Når vi var ferdig med gåtur svippet vi innom en butikk fordi jeg måtte ha snus. Etter butikktur var jeg innom hos Elin og så den nye leiligheten hennes for første gang og etter det igjen måtte vi innom en ny butikk fordi vi skulle veksle inn en hel haug med flakslodd som har ligget i bilen i mange, mange måneder. Det tok ufattelig lang tid og det var vondt å stå der så utrolig lenge.

Og så har vi gårdagen.  

Jeg, pappa og Daniel kjørte til Sverige og hadde en kjempefin tur. Mimring, latter, spøker, kvalitetstid. Spontane oppdagelsesferder, “hva skjer hvis vi kjører inn her, hvor kommer vi da?“, noe som egentlig var ganske interessant med tanke på at jeg sikkert har kjørt forbi akkurat dette lille stedet ufattelig mange ganger. Sikkert hundrevis av ganger. Ett slikt sted man ikke legger merke til, men hvor mange stopper for å fylle Statiolkoppen med kaffe for deretter å returnere til veien videre.

Over grensa i Sverige, først er det bare “Riksgränsen” hvor de har slalombakke, hytter og dyre ferieleiligheter. Etter grensa heter alt “—jåkka”. Katterjåkka, Vassijåkka, Låktatjåkka og mange flere “—jåkka”, bortsett fra Vassijaure og Bjørkliden. Ler meg ihjel hver gang. Det er så sykt dødt der oppe og vi orker aldri å kjøre så langt som til Kiruna, så da blir valget enten Katterjåkka eller Abisko. Vi tar alltid Abisko som er lengst innover først og om vi har glemt noe bir det Katterjåkka på retur mot Norge.

Uansett. Harrytur er vel praktisk talt synonymt med handling. Gruet meg veldig til dette men måtte jo bare prøve og se hvordan det gikk. Til å begynne med var det ok men ubehagelig. Ikke ulevelig men heller ikke lysbetont. Helt til tankespinnet tok overhånd en liten stund. Når det slo meg at mitt første panikkanfall hadde jeg i Sverige, masse assosiasjoner til nettopp dette som bare spant. Det er jo nettopp assosiasjonene som utløser angsten! Ting som minner om det jeg opplevde/opplever som traumatisk. Ting som får meg til å huske, små detaljer. Tid og sted, situasjoner, lyder, lys, lukt. Om jeg konsentrerte meg på ting jeg skulle finne ble det bedre, helt til jeg mistet pappa og Daniel av syne – da fikk jeg panikk og fysiske symptomer. Akkurat i det jeg skulle til å gi opp og forlate, når jeg trodde beina skulle svikte under meg… jeg vet ikke hvordan – men jeg ville ikke gi meg og langsomt fikk jeg mer og mer kontroll og kontakt med kroppen min igjen. Jeg holdt ut hele veien, også gjennom kø, kasse og betaling som er verstingen.

Knallharde selvinstruksjoner og rasjonalisering. En indre dialog i mitt eget hode, som om jeg snakker til meg selv. Om jeg greier å lytte til selvinstruksjonene kan jeg dempe assosiasjonene eller rasjonalisere enklere. 

Nå må du skjerpe deg. Ikke se på gulvet, løft blikket! Hva kan gå galt? Hva i helvete kan gå galt? Hva er det du er så jævlig redd for? Du holder faen ikke på å dø, nå må du ta deg sammen! Du skal finne X, hvor er det? Løft blikket da vel! Fokuser på X, du skal dit og for å komme dit er du NØDT til å løfte blikket og faktisk se deg rundt.

Stadig dukket det opp assosiasjoner som får frykten til å vokse. Lampene i taket, fargene, hyllene med varer, det dukker opp igjen og igjen og dukker glimtvis opp gjennom selvinstruksjonene som små fragmenter jeg må rasjonalisere videre bort og jeg må stadig holde igjen trangen til å slippe alt jeg har i hendene og forlate farlig fort for å søke tilflukt hos trygghet – i bilen.

Nei, du dør ikke om du går litt lenger inn i butikken, nei, du får ikke epilepsianfall her. Det er ingen grunn for at du skal få epilepsianfall, blodsukkeret er i orden, medisinene er tatt, du er ikke trøtt, det går FINT. Senk skuldrene, ikke stå stille for da knyter du deg bare og lar det fysiske lure deg til å tro at noe kommer til å skje. Ja, det er trygt å gå rundt den reolen der, ja det går fint å fokusere blikket og å lese på etikettene, bokstavene står stille selv om du tror de svømmer foran øynene dine. Husk å blunke, synet er helt i orden. Ser du? Du er ikke død enda, det har enda ikke skjedd noe, nei, det er ingen som ser på deg – alle er opptatt med sitt, ser du? Det går fint, bare fortsett å gå, ja, du kan trygt se rundt deg uten at du spinner i sirkler, ser du? Husk å puste! Du kan trygt se rundt deg uten at det skjer noe, nei, det går ikke rundt, verden står stille. Du må og du skal. Ikke hold pusten! Selv om du er ferdig og har funnet alt sammen, så skal du faktisk STÅ her, i kø, du får ikke lov til å velge å gå ut nå når du nesten er i mål uansett! Det er feigt å velge nødløsninga når det ikke finnes hold i frykten og når du ikke er døende.

I tillegg til den indre dialogen måtte jeg forholde meg til det som skjedde utenfor kroppen min, dama som spurte meg “vet du hvor X er?“, selv om jeg skvatt himmelhøyt og trodde jeg mistet grepet om virkeligheten greide jeg å tenke etter, svare “hmm, der borte kanskje?” i en hyggelig tone, dra litt på smilebåndet for høflighetens skyld, en slags dialog med pappa som for det meste gikk i “ikke gå så fort, vent litt, ikke gå fra meg, vent, vent, vent” fordi det var enklere å rasjonalisere når han, så vel som bilen, kunne betegnes som en trygghet, selv om jeg er redd for å skremme han. Angsten forsøker å gjøre meg enda mer redd med tanke på “tenk om, hvis om at, dersom at“, direkte katastrofetanker. Til slutt ble jeg enig med meg selv om at pappa har sett meg i verre situasjoner enn om jeg hadde fått et epilepsianfall, situasjoner som sikkert gjorde mye mer vondt i pappahjertet enn akkurat det.

Jillian Michales er en kjent trener fra “The biggest Loser” (slankekrigen) på tv og noen av sitatene hennes går også rundt og rundt i hodet mitt; “Unless you’re going to puke, faint or die – keep going!” og flere; “Why choose to fail when success is an option?” , “I am doing the best I can given what I have today.“, “Thriving. That’s fighting… Surviving is barely getting by.“og “Get comfortable with being uncomfortable!

Førti minutter. Uten avbrekk eller kapitulering. Førti minutter med angst i bølger, panikk jeg fikk kontroll over, noe som aldri tidligere har skjedd. Får jeg panikk, da har jeg panikk, da er det rett ut, takk og farvel. Men denne gang greide jeg det, jeg vant. Selv gjennom betalingsområdet. Lettelsen var stor etterpå og det føltes veldig godt å komme ut, føle at det var jeg som bestemte og jeg som hadde kontroll selv om det var en kamp å beholde roen. Førti minutter er definitivt rekord etter at angsten dukket opp for fire måneder siden.

Det føles veldig bra. Jeg føler meg tøffere enn jeg har kjent på lenge. Idag har jeg også surret i butikker, ikke lenge men i to forskjellige  fordi jeg var på leting etter noe jeg ikke fant noen steder. Dagens versting var apoteket fordi jeg måtte ha flere næringsdrikker. Havnet langt bak i reseptkøa og det var en enorm utfordring å stå der og vente. Det blir alltid verre når jeg står stille men det gikk til slutt.

Egentlig handlet dette innlegget om noe annet når jeg begynte å skrive, men underveis mens ord ble til setninger gikk det opp for meg at jeg egentlig hadde skrevet om noe veldig positivt uten at jeg var klar over det, bevisst på det eller hadde tenkt gjennom at det var slik før nettopp nå, når setningene står.

Kognitive, knallharde selvinstruksjoner og fokus for det det er verdt – gir meg noe tilbake og får meg til å knuse veggen av angst til en tåke av små fragmenter jeg kan komme gjennom. Where there is a will, there is a way. 

Advertisements

14 Responses to “Why choose to fail when success is an option?”


  1. 1 Ingeborg 1. September 2011 at 01:59

    Åpent spørsmål: hva er en kognitiv selvinstruks?

    Bra! at du skriver om noe som var positivt for deg.

  2. 3 Marthe 1. September 2011 at 08:07

    Hei!

    Så bra! Dette er inspirerende lesning og jeg blir kjempeglad på dine vegne! Det virker som litt av en kamp, jeg har angst selv, så jeg vet hvor tøft det må ha vært!

    Jeg oppdaget bloggen din for noen dager siden og jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg har borderline, angst og depresjoner selv, i tillegg til et snev av en borderline-spiseforstyrelse.

    Tenkte bare jeg skulle si hei, vise at jeg leser, og at jeg synes det du skriver er veldig inspirerende og motiverende, og det gir meg motivasjon til å fighte min egen kamp.

    Hilsen Marthe

    • 4 arikanne 1. September 2011 at 12:45

      Hei og takk for at du leser!
      Hva er en “borderline-spiseforstyrrelse”?

      • 5 Marthe 1. September 2011 at 12:54

        Psykologen min mener at det er borderline som er grunnproblemet og årsaken til at jeg sliter med spisingen. Så hun ser på det sånn at spiseproblemet forsvinner når borderline blir behandlet, så hun mener det ikke er en selvstendig diagnose på den måten. Og jeg er vel enig, i guess..

      • 6 arikanne 1. September 2011 at 19:53

        Ah, da skjønner jeg hva du mener.

  3. 7 TwistedAngie. 1. September 2011 at 08:41

    Syns du er flink som klarer å holde deg gående jeg!

  4. 8 Anna 1. September 2011 at 10:51

    Stolt av deg <3

  5. 9 Lileana 1. September 2011 at 12:46

    Hurra! Kjempebra jobbet :D

  6. 10 Kaktus 1. September 2011 at 14:20

    Prøv å si Jäddede fort ti ganger på rappen, det blir morsomt etter hvert. Klein plass rett over svenskegrenda litt nord for Steinkjer, med ca. en og en halv butikk med ca. null utvalg. However, er det Storlien og Åre, litt sør for Steinkjer, som er de mest brukte trønderske harryhandlingsstedene. Jeg, for min del, liker ingen av stedene. Unntaket er Åre på vinterstid, utelukkende på grunn av alpintannlegget, i verdensklasse. Som også er litt gøy å kjøre mountainbike i på sommerstid. Så jeg liker vel egentlig Åre hele året. Nå roter jeg, faen…
    Jeg vil fram til at jeg synes det er bra at du hold ut, bra at du mestret! Du kan føle det tøff med god grunn, for det er du! Er det ikke deilig etterpå?
    Klem.

  7. 11 Tonje 1. September 2011 at 15:53

    FYSØREN SÅ FLINK DU ER!!!!!!

  8. 13 Tuva 1. September 2011 at 16:46

    Ja! Dritbra jobbet, Karianne!! <3

  9. 14 Linn L. 1. September 2011 at 23:10

    Så sinnsykt bra jobbet, Karianne! Flink er du!:)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: