1. September.

På mandag ble jeg enig med meg selv om dette nye. Jeg ble enig med meg selv i å forsøke å legge om rutiner og vaner, prøve å strekke meg noe bedre som kanskje kan fungere annerledes siden det jeg har gjort tydeligvis var håpløshetsprosjekter uten endestykke.

Når jeg la meg på mandag tenkte jeg også at jeg skulle kjøre på fra tirsdag. Tirsdag var Sverigetur og underveis rakk jeg å tenke at det ikke klaffet, det passet ikke å skulle leve i nuet samtidig som jeg skulle fokusere hundre prosent på dette nye. Så jeg bestemte meg for å se det an å se hvordan jeg lå an poengmessig uten å gjøre endringer fordi jeg fikk det for meg at det ville bli som å observere og se hva og hvor jeg sliter mest og samtidig innstille meg på at det er der jeg må være ekstra obs og trå varsomt. Selv om jeg ofte har gode intensjoner er spiseforstyrrelsen svært impulsiv. Å kaste ett blikk inn i kjøleskapet kan raskt utløse en kjedereaksjon av sykdomshandlinger og jeg oppdager det ikke før det er for sent å snu. Bare å legge merke til melk i kjøleskapet blir fort til risgrøt og pannekaker, gjerne begge deler samtidig fordi bulimiske Karianne er en jævel på multitasking. Steke pannekaker mens man rører i grøten samtidig som jeg allerede spiser på ett eller annet, gjerne ser jeg også på tven rett fram og priser meg lykkelig over innredninga.

Så jeg bestemte meg for torsdag, bestemte meg for idag. Noterte og la merke til at gammel innsats fører til 40-50% poeng og registrerte samtidig hvor triggermomentene ligger. Nyttig erfaring og jeg er glad for at jeg tillot meg selv å se det sånn istedenfor å forbanne hele greia fra første stund.

Våknet idag tidlig, lett og alvorlig på samme tid. Jeg ble liggende i senga mens jeg aktiverte seks alarmer på telefonen, en for hver andre time for å huske, passe på når det var spisetid, for å ikke la klokka gå fra meg for deretter å utløse en situasjon hvor jeg glipper.

Vel. Dagen har gått slag i slag. Det føles nesten som om jeg har inntatt næring i hele dag også. Det minner veldig om ungdomspsykiatrisk og jeg tror ikke jeg har fått i meg seks måltider per dag uten oppkast siden 2008.  Jeg trøster meg med at det er jeg som bestemmer nå, at jeg kan bruke så lang eller kort tid jeg vil, at det bare dreier seg om seks måltider og ikke ni timer alene med matfokus slik på ungdomspsykiatrisk.

Jeg hadde nemlig kostliste med seks måltider, halv ni, halv tolv, to, fire, halv sju og halv ni. 2300 kalorier skulle konsumeres iløpet av en halvtime på hvert måltid, noe jeg gjerne tøyde i langdrag fordi jeg fant det vanskelig å spise. Attpåtil hadde jeg fotfølging én time etter hvert måltid hvilket ble ni timer med matfokus daglig. Twentyfourseven, uke etter uke, måned etter måned etter måned.

Hodet mitt spinner hele tiden på kaloriene fordi bulimiske tendenser forsøker å overbevise meg om at jeg har spist for mye, at det er nødvendig å kaste opp.

Men jeg har fulgt lista. Til punkt og prikke, til grammet på kjøkkenvekta. Jeg har ett siste måltid igjen før jeg kan si meg ferdig med dagens spising. Dette er uvandt men på den andre siden er jeg veldig glad for at jeg slipper å se på klokka og tenke hardt og lenge på når jeg burde spise, om jeg burde spise eller om jeg bare skal gi faen.

To timer er ikke lange intervaller og det går nesten slag i slag med kaffedrikking, boklesing, nytt måltid, to episoder tv-serie, nytt måltid, nettsurfing og hele pakka. Når alarmene på telefonen ringer tar jeg meg selv i å tenke “allerede?!” samtidig som jeg skyver vekk tankene og unngår å tenke på det fordi det ikke fører med seg annet enn tvil fordi dette er ukjent, istedenfor lar jeg tankene flyte over i noe annet mens jeg gjør det jeg må og har blitt enig med meg selv om å gjøre.

Og BONUS!! Jeg føler ikke at alt jeg drikker forblir i kroppen, snarere tvert i mot! Halleluja jeg har ikke ord for hvor inspirerende akkurat det er! Herregud for en lettelse, så slipper jeg å bekymre meg for det – i alle fall idag. Erfaringsmessig er dag to og dag fire verre, men jeg minner meg selv på at jeg ikke teller dager. 

Og jeg er ikke sulten. Og jeg har ikke cravings eller trang til å spise alt mulig annet jeg sikkert kunne funnet spiselig i desperasjonens øyeblikk. Det føles trygt, fjernt og ukjent på samme tid. Nytt! Jeg prøver å stelle fint med kroppen min idag, jeg tror den trenger en pause. Igår hadde jeg feber fordi jeg har betennelse i et munnsår (inni munnen) som også har fått en lymfekjertel til å bli klinkekulestor. Jeg føler meg bedre idag og vet av erfaring at lymfen vil bli borte når såret får gro – hadde samme greia i april.

Pappa kjørte meg hjem igår da han og Daniel tok pysjflyet hjem idag tidlig. Bestemor virket litt skuffet over at jeg ikke hadde tenkt til å bli værende, men spiseforstyrrelsen er for sterk når jeg er der. Jeg vil spise for å glede henne uavhengig av hva jeg selv føler eller vet jeg burde og hva jeg ikke burde. Mamma er ikke hjemme og jeg er alene til søndag, med tid til å fokusere og finne rytmen, tilpasse for å få det til.

Egentlig skulle både jeg, mamma og pappa vært på multifamilegruppe idag og imorgen men det klaffet ikke denne gang. Det får bli neste gang istedenfor. Mens jeg husker det kan jeg også nevne at jeg har tenkt til å skrive et innlegg om hvordan jeg synes multifamiliegruppa har påvirket “lille familien oss” som pappa så fint sa når det bare var oss tre for mange år siden. 

Jeg er i alle fall veldig fornøyd med dagens innsats og lettet fordi jeg har klart det.

Advertisements

7 Responses to “1. September.”


  1. 1 no smiles,no lies 1. September 2011 at 21:22

    Det er virkelig bra at du prøver! Stå på videre, jeg vet at du kommer til å greie det. Kanskje ikke med engang, men ihvertfall, så er du på en bedre og positiv vei.

    Lykke til videre! <3

  2. 3 Christine 1. September 2011 at 22:54

    Hurra Karianne!!

    Jeg heier på deg, følger deg daglig.
    Husk at dagen i dag, kan være en ny dag i ditt nye liv!
    DU er den viktigste personen i ditt liv!
    Ta vare på deg!!

  3. 4 Anja 2. September 2011 at 11:07

    Så flott! Veldig bra jobba:)skjønner det er vanskelig da… Det er ikke lett å få til ting, jeg blir i hvert fall da veldig redd for ar alle skal tro at alt er bra. Stå på:)

  4. 6 Monica B 2. September 2011 at 17:31

    Så kjekt å lese! Du har jobbet bra, og det er veldig fint å høre at du har gjort deg positive erfaringer :) Stå på!

  5. 7 sverre 3. September 2011 at 01:10

    Dette høres veldig bra ut. Når du skrev dette er det enda ikke blitt en sirkel, men bare en linje, fra start på vei til mål. Om det kommer en loop langs løypen en gang i blant må man regne med. Jeg har virkelig troen på deg :D


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: