A line allows progress, a circle does not.

Folk tror det handler om å bestemme seg. At man må bestemme seg for å spise den brødskiva, at man må bestemme seg for å beholde det man spiser. Folk tror også at det samme gjelder for de som skal slanke seg, at det bare er å bestemme seg for å gå på diett, bestemme seg for å overholde diettens regler, bestemme seg for å spise sunnere, kutte ut det som er usunt og å piske seg på trening så ofte som overhodet mulig.

Folk tar så, så feil. Hvis det hadde vært så enkelt som å bestemme seg for å ikke lenger være deprimert, ha en spiseforstyrrelse eller kreft for den saks skyld, lenger, så hadde det vel ikke vært noe problem, hadde det vel?

I dag er en sånn dag hvor jeg lurer på hvorfor i helvete jeg blogger. Kjære meg selv, hvorfor skriver du om det samme naive håpet og bretter ut den ene katastrofen etter den andre når det eneste du gjør er å beskrive akkurat det samme med forskjellige ord fra gang til gang? Jeg skulle gjerne ha skrevet at dette gikk aldeles utmerket, strålende, at jeg hadde det knallfint sammen med familien min og at jeg fortjente en ekstra klapp på skulderen fordi jeg hadde mestret og oppnådd det umulige.

Dessverre er ikke det sannheten.

Jeg var rimelig innstilt på å mestre kake. Unngå kake. Jeg var så klar for å unngå kake at jeg ble rammet av c/s når jeg ble tvunget til å smake på røra for å se om den ble bra. For dere som ikke er bekjent med begrepet c/s, så står det for “chew and spit”. Det er også en del av det spiseforstyrrede spekteret men ikke noe jeg har slitt med da jeg heller velger å svelge helt for deretter å kaste opp igjen.

Jeg slo ihjel litt tid for å unngå å oppholde meg for mye sammen med kaka med å legge ut bildene i forrige innlegg. Etterhvert ble klokka såpass at jeg måtte en tur i dusjen for å rekke det før klokka ble fem. Når jeg kom ut av dusjen kom det første sjokket. Vafler. Skulle vi ha det også nå? Jeg så ikke den komme, jeg trodde kake var nok i massevis? “Kan ikke du steke vafler Karianne?“…. joda, selvsagt kunne jeg det.……. jeg har ikke hjerte til å si nei.

Kjenner panikken spirer i brystet, utfordringen som dobler i størrelse, dit hen at jeg begynner å se at det er umulig. Jeg lovet meg selv å ikke gi opp, dette kunne jeg klare, sant? Jeg hadde tross alt bestemt meg for at dette skulle gå bra, samme faen, sant? Siden jeg var så bestemt på dette, så skulle det liksom ha gått fint, sant? 

Og når besøk ankom så hadde de jammen meg tatt seg bryet med å lage muffins også. Jeg hadde lyst til å gråte krokodilletårer men jeg hadde ikke kapasitet. “Karianne se hit!” eller “Karianne, kan du ikke hjelpe meg å finne et fat til vaflene?” eller “Karianne, kan ikke du holde skrujern for meg?” og innimellom alle som måtte ha oppmerksomhet var jeg attpåtil nødt til å passe på at vaflene ikke var svidd samtidig som jeg anså det som min oppgave å fylle igjen alle hullene alle de andre hadde glemt. Kaffe for eksempel, vann som skulle kokes, ting som skulle på bordet, en lillebror som skulle vekkes, en lillebror som var grinete og lå på gulvet under bordet i stua til han omsider fant ut at han også skulle stå opp….

Jeg satt ved bordet fra begynnelse til slutt, alt forble urørt mens smerte og panikk eskalerte. Det koster alt å beholde maska, å smile det innøvde smilet og å ikke la tårene trille eller lage en ydmykende scene midt oppi det hele. Innen døra slamret igjen og det ikke var noen andre igjen enn meg og bestemor var det bare å knekke sammen, knuse i tusen biter og la tårene trille når bestemor ikke så…

Hva gjør Karianne når hun gråter? Jo, hun spiser. Hun spiser rester av vafler, rester av kake, rester av muffins. Hun lager mer glasur fordi man aldri kan få nok, hun stekte egg og spiste brødskiver, hun tygde i seg det som gjorde vondt til den fysiske smerten tok over og gjorde det vanskelig å puste. Krokbøyd beveget hun seg fra kjøkkenet til stua og krøllet seg sammen med Zahra fordi det gjorde for vondt til å kaste opp umiddelbart.

Fem minutter senere var det likevel på tide å gå så ubemerket som mulig over stuegulvet og ut i gangen og inn på badet. På med vannet, slippe brutaliteten løs, en runde med varmt vann for å løse opp sjokoladen i tilfelle det måtte befinne seg rester der nede.

Deretter kom håpløsheten and here I am. Hvorfor gidde? Why bother? Jeg kommer ingen vei, punktum finale. Hvorfor ikke bare gi opp? Jeg har ingenting å kjempe for. Og hvilken rolle spiller det om jeg av og til skulle være dum eller naiv nok til å tro at det finnes fine ting man bare må holde fast i når det ikke er noe som spiller noen rolle når alt kommer til stykket uansett? Uansett? UANSETT?

All negativitet i hele verden. Ny dag i morgen? Glem det. Ny uke? FUCK IT! Mislykket, mislykket, mislykket, forgjeves, bruker masse energi på håp og positive tanker som aldri fører fram uansett. Skadetrang, lysten til å ødelegge meg selv, som STRAFF fordi jeg er så udugelig, svak, pingle, mislykket. NOTHING gets better. Jeg har gitt opp å be om hjelp, for hva er vel vitsen med det når sviket blir enormt og livstruende i seg selv?

[Bright Eyes // A line allows progress, a circle does not]

Break this circle of thoughts you chase
before they catch back up with you
and your parents noticed your thinning face
and all the weight you’ve lost
and all the weight you’re losing…

 You said “I’m done feeling like a skeleton
no more sleepwalking dead”
you’re gonna wake from this coma
you’re gonna crawl from this bed you’ve made

And stop counting on that camera that hangs round your neck
cos it wont ever remember what you choose to forget
as you try to find some source of light
try to name one thing you like
you used to have such a longer list
and Light, you never had to look for it

But now it’s so easy
it’s so easy to, it’s so easy
it’s so easy to second guess everything you do
until all you want is all you want to
finish this half empty glass
before the ice all melts away

This feeling always used to pass
but it seems like it’s every day
seems like it’s every night now.

Advertisements

32 Responses to “A line allows progress, a circle does not.”


  1. 1 no smiles,no lies 28. August 2011 at 22:58

    Det er greit å “feile” noen ganger. Det er helt lov!

    Stå på videre :)

  2. 2 laipai 28. August 2011 at 23:26

    Masse masse kjærlighet <3 I feel you.

    Glad i deg <3

  3. 3 Ingeborg 29. August 2011 at 00:02

    Bestemmer du deg for å kaste opp?

    ALT handler om å bestemme seg. Det er ikke det samme som at man er svak når man bestemmer seg for det som er feil..det er en grunn til alt.

    • 4 arikanne 29. August 2011 at 00:39

      Vet du, jeg forstår faktisk ikke hva du mener eller skal fram til? Kan du ikke si det rett fram istedenfor å provosere meg ved å få det til å høres enkelt ut (du av alle vet vel at det IKKE er det?) eller som om jeg tar enda mer feil enn jeg selv føler jeg påfører meg selv feil? Jeg er ikke enig med deg men kjenner ikke at jeg orker å formulere en kommentar med motargumenter.

    • 5 ~*Ane*~ 29. August 2011 at 08:06

      Det er typisk at folk bare sier “du må bestemme deg for noe, så blir det bra”. Det kalles ikke en sykdom for ingenting! Vist det var så enkelt hadde det ikke funnest spiseforstyrrelser, depresjoner eller angst. Tenk deg om før du skriver slike komentarer.

  4. 7 sverre 29. August 2011 at 02:28

    Du sier at en sirkel ikke vil føre til utvikling, har du tenkt over at sirkelen kan bli større? Lenger og lenger mellom hver gang du kommer til det samme punktet. Tenk på det som en ballong, den utvider seg, til slutt sprekker den. Da er det ingen sirkel lenger.
    Det jeg prøver å si er at du kan forbedre deg, selvom du kommer tilbake til det samme punktet. Jeg har virkelig troen på deg, jeg tror på at dette klarer du. Om ikke nødvendigvis i morgen, men en dag, en dag da er du i mål.
    STÅ PÅ <3

  5. 9 ~*Ane*~ 29. August 2011 at 08:08

    Jeg synest at det er en stor seier i seg selv at du holdt ut til alle var dratt hjem! Bare å sitte der med all den maten på bordet, alle de folkene som krever opmerksoomhet og et smil som skal være på plass. Jeg synest at du fortjener ros for din insats. :)

  6. 10 Ingrid 29. August 2011 at 09:20

    Første steget er kanskje å bestemme seg, men det betyr vel ikke at de neste stegene går smertefritt eller feilfritt? Å bestemme seg og å ha gode intensjoner er kjempe bra, men ingen garanti mot tryning… Dessverre!

    Det er imidlertid en ting jeg ikke forstår: hvorfor blir du presset til å bake, når familien din vet at du sliter med mat? Hvorfor sto ingen opp og sa at du burde få slippe dette? Skjønner at Bestemor ikke er i form, og at det ikke er Pappa sin greie. Men det er da vel ingenting mot hvor mye du må kjempe for å få det til. Om ikke annet er det mulig å kjøpe eller spørre andre pent om å ta med (noe som forsåvidt også skjedde uoppfordret…)

    • 11 arikanne 29. August 2011 at 12:22

      Jeg er usikker. Kanskje basert på at jeg en gang i tiden trivdes med å bake for andre og at det var uproblematisk før? Men jeg har jo ikke hjerte til å si nei når det tross alt ikke dreier seg om noe som skjer spesielt ofte.

  7. 12 linnkarin 29. August 2011 at 09:43

    D ser ikke ut til at du vil ta i mot hjelpen du får tilbudt. Du kan ikke si at d ikke er noe som virker for du løper fra hjelpen folk ønsker å gi deg. Om du vil leve slik du gjør nå er jo d opp til deg. Til syvende og sist er d bare du som tar skade av d. DU MÅ VELGE Å VILLE!

  8. 14 Marie 29. August 2011 at 12:00

    Vanskelig, vanskelig.

    Man må vel bestemme seg? man må ta valg. Som feks røykinga. Jeg røyka i mange år og måtte faktisk bare BESTEMME meg for å slutte. Hvis ikke hadde jeg ikke greid det. Man må ha en god dose med viljekraft og selvdisiplin for å ta slike valg. Som med selvskadinga. Jeg tok et valg. Jeg bestemte meg. Jeg måtte være hard med meg selv.

    Som når Borderline eller angst tar kontroll, men spesielt Borderline. Jeg får valgmuligheter. Jeg kan bestemme meg for å velge den gode løsningen eller velge den dårlige. Ikke alltid man har kamplyst til å velge de gode løsningene men når alt kommer til alt, uansett hva det er. Så må vi “bestemme oss”. Vi må ta valg, vi må ha viljestyrke til å gå rett vei. Å velge en rett vei. Det er vel kun vi som kan velge den veien? Ingen kan tvinge oss til det og ingen kan bestemme for oss.

    Men det fungerer ikke sånn at man plutselig bestemmer seg for å ikke ha depresjon eller å være spiseforstyrret. Men man kan begynne i det små og ta beslutninger som påvirker en større helhet senere. Å ta valg for en selv som virker bra i lengden. Litt etter litt. Babysteps.

    Klem!

    • 15 arikanne 29. August 2011 at 12:10

      Jeg er veldig stolt av deg Marie!
      Men, jeg er ikke der at jeg greier å trekke pusten i “valgøyeblikket” eller se så mange alternativer eller løsninger akkurat der og da.

      Klem tilbake ♥

      • 16 Marie 29. August 2011 at 13:08

        Takk! Av deg også!

        Vi alle har øyeblikk der at vi ikke greier å trekke pusten i valgøyeblikket men det kommer seg. Engang, engang. Man må gi det tid..! Jeg faller jeg også. Men så lenge man prøver! :)

        Klem

      • 17 arikanne 29. August 2011 at 13:34

        True. Jeg velger i alle fall bevisst å ikke gi opp, eller å holde ut selv de mørke tankene. Hvis jeg ikke hadde holdt ut hadde jeg neppe sittet her og skrevet, så akkurat det. Hele livet kan jo ikke være det samme, sant? Hadde du trodd du kom til å være der du er idag om du ser to år tilbake i tid? ♥

  9. 18 Lileana 29. August 2011 at 12:12

    *legger igjen en klem til deg*

    Og må bare rope ut: Bright Eyes!!! Iiik! Elsker det <3 En dag skal jeg dra på konsert med dem igjen!

  10. 20 TwistedAngie. 29. August 2011 at 12:41

    Aldri gi opp, alle feiler fra tid til annen.

  11. 22 linnkarin 29. August 2011 at 15:42

    tenkte mest på modum bad da jeg skrev dette, men ligger antagelig en grunn til at du trakk deg.

  12. 24 linnkarin 29. August 2011 at 16:50

    Jeg leste litt gjennom d nå og må si jeg kjenner meg så godt igjen. Når jeg har vært i behandling for å redusere sf-symptomenene blir noe annet inni meg så stort, og eneste måten jeg kan håndtere d på er m selvskading m “våpen” og trening. (Trening er for meg en form for selvskading) Derfor har jeg de 4 siste årene blitt sendt vegg-i-mellom traumebehandlere og sf-behandlere for ingen har turt å begynne m d ene for da vil d andre eskalere. Jeg har vært der selv og forstår deg i d du skriver. D jeg ikke forstår selv om du beskriver d svært godt i innlegget du linket til, er HVORFOR du lot en så perfekt tilpasset behandling du ville fått på Modum skli gjennom fingrene på deg- UTEN å ha forsøkt. Basert på dine tidligere erfaringer hadde du jo allerede bestemt deg for at dette ville du ikke for du kom aldri verden til å klare d. Du var der på vurdering og kom igjennom nåløyet og fikk behandlingsplass der fordi DE SÅ FORBEDRINGSPOTENSIALET HOS DEG OG DE GAV DEG PLASS FORDI DE VISSTE DE KUNNE BIDRA M NOE! Og du tok den ikke.. Har mer på hjertet, men d tror jeg du bør høre fra de som står deg nærmere.. Et spm tilslutt: Hvor ønsker du å stå om 5 år?

    • 25 arikanne 29. August 2011 at 22:21

      “HVORFOR du lot en så perfekt tilpasset behandling du ville fått på Modum skli gjennom fingrene på deg”
      Perfekt tilpasset behandling?? For hvilken del av symptomene? Spiseforstyrrelsen? Helt sikkert – men jeg TURTE IKKE fordi jeg ikke vil stå alene med borderline. Jeg TØR ikke. Spiseforstyrrelsen er noe jeg (innbiller meg) at jeg “kan” kontrollere, mens borderline? Jeg har vage minner og smertefulle flashbacks til hendelser og ting borderline har fått meg til å gjøre. Jeg er redd for å gi opp kontrollen på spiseforstyrrelsen fordi jeg ikke vet hvordan / kan kontrollere de andre symptomene som da vil dukke opp.

      Og om du tror mine nærmeste har tenkt til å gi meg PEPPER for at jeg takket nei til Modum, så tar du faktisk feil. De er kanskje skuffet på sitt vis, men de gnir det ikke inn ved første og beste sjanse. Det er faktisk ikke samtaleemne lenger, hvor kommer vel de med å ta opp det? GJORT ER GJORT og valget er tatt, sjansen passert. Om jeg angrer? Nei, jeg angrer ikke på at jeg takket nei til modum.

      ” DE SÅ FORBEDRINGSPOTENSIALET HOS DEG OG DE GAV DEG PLASS FORDI DE VISSTE DE KUNNE BIDRA M NOE!”
      Til opplysning var jeg på vurderingsopphold 7-9. JUNI 2010. TotusenogTI. Jeg hadde innleggelsesdato 7.juni 2011, nøyaktig på dagen ETT år senere. Symptomene mine var ikke de samme på denne tiden, jeg hadde IKKE angstproblematikk for eksempel.

      Hvorfor er det en big deal at jeg trakk meg? Er ikke det bare synd for MEG og ingen andre? De som sto bak meg på lista fikk i alle fall sin sjanse kjappere og jeg synes det er mer rett og rimelig enn at jeg skal dra dit umotivert/sabotere/tulle og tøyse med mitt, trass og redsel for bordelinesymptomene jeg vet vil komme til overflaten.

      Jeg har ingen framtidsplan som baserer seg på mange år fram i tid.

  13. 26 linnkarin 29. August 2011 at 16:52

    Du kan på annen side ikke forvente at noen skal redusere spising og spying FOR deg, – jobben må du gjøre selv og på Modum hadde du hatt sjansen til å stå m noen. Husk båten vi er mange passasjerer i. Vi står sammen i bølger og sjø, sjøsyke og redsel for å drukne, men VI STÅR SAMMEN!

    • 27 arikanne 29. August 2011 at 22:22

      Jeg forventer ikke at noen skal ta vekk spisinga og spyinga, men jeg hadde håpet at noen kunne gjøre det enklere, sånn eksempelvis slik jeg hadde det på Silsand. Det var midt i blinken.

  14. 28 Kinemor 29. August 2011 at 20:20

    Jeg får også høre at det er bare å bestemme seg når det gjelder gå ned i vekt, for meg er det ikke lett. Selv om jeg gjerne vil ned i vekt. Jeg prøver ja. Men feiler hele tiden på veien. Jeg går ned litt og så går jeg opp igjen. Fordi jeg gir opp før jeg når målet. Så jeg forstår godt hva du snakker om. For det er ikke så enkelt som mange tror at det er bare å bestemme seg. Det skal så mye mer til enn som så.

  15. 30 Bella 29. August 2011 at 22:49

    Hm. jeg forstår deg så godt, Karianne!

    Og jeg forstår godt at det må være provoserende å høre at det bare er å bestemme seg, men provoserende nok, så er det jo mye i det. Men, jeg tror bare at man kan se det selv, når man ser BAKOVER i tid. For meg er det slik ihvertfall, jeg raste mot dem som sa jeg måtte bestemme meg, mente de ikke så hvor syk jeg var, at de bagetalliserte situasjonen min osv, men til syvende og sist hadde de rett. Når jeg først BESTEMTE meg for å tørre å bli kvitt angsten min, så gikk det forbausende “lett” (det vil si, det gikk, eller, det gikk å bli BEDRE jafall, jeg er ikke angstfri enda).

    Men selvsagt er det jo ikke bare nok å bestemme seg, som du sier så må man jo ikke bare symptombehandle, kvitte seg med sf, men også gjøre endringer som gjør at man kan leve, som SEG, som gjør at man blir stødig nok til å mestre livet… Her er det jo også mange beslutninger som må taes, mange endringer i livet som gjerne må gjøres, noen kanskje like tøffe som det å kvitte seg med sf… Alle disse bestemmelsene, kan man jo trenge hjelp til å ta. Men som du vet, sykehus eller ikke, innleggelse eller ikke- man må til syvende og sist ta dem selv. Tipper du kan deg selv og situasjonen din ut og inn, så enten alene eller med Silsand eller noen andre på lag- en dag vil DU klare å gjøre de endringer som skal til!

    Ps: for meg har det å bli eldre vært en kur i seg selv. Og eldre, det blir man enten man bestemmer seg eller ikke;D

    Ps2: for meg hadde det å bli “avvist” fra en institusjon vært vanskelig. Klarer du å snu på det, se på det som at de har gjort en faglig vurdering, stole på at de stoler på deg, noe der- om så var bare for din egen del? Slik at du slipper å få det verre, pga vonde følelser ovenfor dem? Eller snu sinnet og sårheten til kraft? Eller skrive et brev til dem og si hva du synes? Det ville ha vært god terapi for MEG. Men du vet jo hva som er best for DEG<3

    • 31 arikanne 29. August 2011 at 23:49

      Takk for at du deler Bella ♥

      Angsten; Yes. Jeg er med deg. Det hjelper å skulle bestemme seg for å face, selv så lyst man har til å unnvike heeeele greia og si nei takk månedsvis i forveien fordi man vet det kommer til å være ubehagelig og å koste krefter / energi / vilje / kognitivt tankemønster and so on.

      Det siste du skrev er interessant… Isolert sett slik du skriver det kan det virke som en gunstig ting å tenke på det som om de har tiltro til meg eller stoler på meg, men siden jeg kjenner menneskene på en annen måte og avdelinga i seg selv blir det uhyre vanskelig å tenke på det som noe annet enn sabotasje. Mennesker som sier “vi vil ditt beste” også opplever jeg at det er som å bli sendt straight back to hell? Jeg har store vanskeligheter for å forstå akkurat den logikken. Kanskje skulle budskapet ha blitt overlevert av noen andre enn nettopp dette mennesket jeg allerede følte meg dolket i ryggen av.
      Det er også forferdelig lett å vri det negativt. Eksempelvis; de tror jeg kommer til å flyte – nå skal jeg sørge for å synke som en stein. Tanken streifer meg ofte – men det er IKKE noe jeg går inn for fordi det kommer til å bli slitsomt i lengen å skulle sabotere for MEG uten at det HEFTER dem en gang. Trasstanken forblir en tanke, om enn en slitsom en.

      Men ja, jeg må… finne en måte å legge det bak meg på, slippe å la det plage meg mer, for det tynger på lik linje som det jeg skrev om 4.august (til deg jeg klandrer) og DET FØLES SÅ MYE BEDRE etterpå. Som om jeg løftet vekke en bør fra mine egne skuldre. Åh! TAKK. Kjenner jeg ble litt inspirert til å skrive noe lignende!! Hjertelig ! ♥

  16. 32 Maria 30. August 2011 at 14:58

    Jeg skjønner at du er nede nå, hvem er vel ikke det etter feilgrep… Men tenk tilbake på all suksessen du også har hatt innimellom elendigheten – jeg VET at du kommer til å greie dette! Med museskritt så går det, skal du se. En dag av gangen.

    Du ble jo regelrett ambushed med all den ekstra maten, jeg hadde heller ikke greid å stå i mot, når alle fristelsene kom uten forvarsel. Ikke bebreid deg selv, det er sykdommen som gjør det, ikke du :) Klem <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: