Reach for the stars.

Jeg befinner meg ikke der jeg burde vært akkurat nå og kan strengt tatt ikke gjøre annet enn å takke sykdom for det. Takke blir forresten feil. Jeg skylder ikke sykdom takk for alt den forsøker å forhindre meg i å gjøre og tildels også lykkes med.

Dagen er så delt. Delt fordi det finnes fine ting men det vonde har vært en av de verre på lenge. Delt og doblet, vet ikke hvor jeg skal skille for å få skrevet en beskrivende skildring.

Jeg har gått en tur med Therese. Jeg var innom byens minste butikk. Etterpå var jeg innom Clas Ohlson med mamma, og en tur innom Staples. Som om det ikke var nok, så måtte vi innom posten også. Kjenner det har vært mye eksponering men jeg var ikke livredd. Jeg måtte kjøpe ny notatbok og jeg måtte kjøpe nye tusjer. Jeg kan ikke fordra å skrive med penner, jeg skriver alltid med tusjer fordi det blir farger på sidene og ikke bare kruseduller. Ny notatbok fordi jeg vil ha en som er spyfri. Det funket sist jeg kjøpte ny bok (det handler selvsagt ikke om boka, jeg bare liker detaljer). Og i perioden i mellom spyfri og per nå har jeg nesten ikke skrevet noe som helst. Jeg håper dagboksnotater kan bidra til å holde fokus. Jeg har nesten glemt at skriving blir en distraksjon fra bulimiske episoder, men det gjelder kun på papir med mine egne tanker og ingen hemninger eller press på fine formuleringer eller noe som helst. For mine øyne alene, for mitt hode og min skyld, ene og alene.

Jeg fikk en hentelapp viftet i ansiktet når jeg skulle spise frokost idag tidlig og kunne ikke riktig forstå hvor jeg fikk pakke fra nå, jeg har fått alt jeg har bestilt. Det ble en gledelig overraskelse og jeg ble utrolig glad!

Veggdekor! Tusen takk for påminnelse og motivasjon Kristel! Kommer ikke til å glemme å glemme det så lett nå nei!  ♥

Og her kommer den mindre fine delen. Jeg tror jeg twitret at jeg er mer motivert nå enn hva jeg har vært på lenge. Det er bare så ironisk og typisk fra spiseforstyrrelsens side å reagere på den måten den gjør og jeg lar meg rive med. Kjærlighet og hat. I hate you, don’t leave me. “Bare en siste gang. Bare ta av én siste gang, bare idag! Så skal jeg la deg slippe, bare hør på meg nå, hører du? Jeg lover, dette blir siste… Du må ofre dagen idag hvis ikke kommer jeg til å plage deg imorgen også. ” Jeg kan ikke beskrive det med ord og få andre til å føle hvordan det kjennes ut, men lengselen blomstrer og jeg lengter allerede før jeg begynner. Allerede før jeg bøyer hodet og går i gang med noe som føles som plikter. Pliktskyldigst gjør jeg alt slik spieforstyrrelsen vil ha det. Fint skal det være, akkurat slik spiseforstyrrelsen skal ha det til. Nøyaktig sånn.

Jeg adlød. Men så… her kommer nok en følelse jeg ikke kan sette ord på. Panikk og paranoia i en salig blanding hvor pulsen tipper tohundrede og svetten siler mens man panisk forsøker å skjule. Panikken var ubegrunnet og jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på dette fordi det er flaut og ydmykende. Men jeg prøver å sette ord på, selv om det er uforståelig for de som ikke selv har kjent på følelsen, og det er sykt for utenforstående. Med objektive briller på må jeg nesten le av meg selv, selv om jeg aller helst skulle sunket ned i jorda der og da. I etterkant kan jeg le av det fordi det er vanvittig teit, men der og da…

Uansett. Timene flyr. Det gjør vondt og godt på samme tid men mest vondt. Vondt når jeg føler at jeg gjør det som plikt og ikke fordi jeg har lyst eller cravings eller mister kontrollen. Det gjør vondt når det blir til noe man må og ikke noe man vil. På sett og vis føler jeg meg så tvunget i en slik situasjon, som om jeg ikke kan velge å la være å adlyde, som om det ikke spiller noen rolle hva jeg vil.

Depresjonen kræsjer alltid hardt etterpå. Sammen med all verdens merkelige smerter. Etterhvert blandet tungsinnet seg med likegyldighet og en slags euforisk følelse pluss ett snev av filosofi og apati. Og her sitter jeg nå og prøver å finne ut hvordan jeg skal formulere meg selv men synes ikke jeg kommer noen vei i det hele tatt.

Alt jeg vet er at jeg er ferdig og har holdt min del av avtalen med sykdommen og jeg vet at imorgen blir det ikke tid eller rom for feil samme faen. Jeg skal stå opp, vaske ned dagens rot, pakke mine egne ting, hentes, til bestemor og der går det sikkert i hundreogførti med lillebror uansett, og når kvelden kommer skal jeg sitte barnevakt ERGO finnes det ikke rom for feilsteg, i alle fall ikke imorgen. Pluss at jeg legger meg motivert, om enn med magesmerter og tunge tanker.

Sliten, hovent ansikt og påtvunget smil – men korketrekkerne er ekte! De er søte når de dukker opp! For å være ærlig er jeg lettet også, fordi dagen er over og jeg vet at morgendagen kommer til å bli annerledes og mye bedre.

This time I’m gonna get it right. Og jeg smiler fordi det gjør godt å føle seg motivert og klar for utfordringene som kommer de neste dagene. Koste hva det koste må. 

Advertisements

0 Responses to “Reach for the stars.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: