Krevende.

Dagen idag har virkelig vært krevende. Klokka har såvidt passert tjueto tretti og jeg kjenner at jeg er rimelig klar for å kvelde ganske snart. Energinivåene er utladet og hodet er slitent.

Jeg våknet tre minutter før alarmen min skulle ringe klokken tolv idag. Av en eller annen grunn i en sløvhet som enda hang igjen i kroppen etter medisinene jeg tar før jeg sovner fikk jeg for meg at kokka var 1600. Jeg praktisk talt spratt opp og stresset vilt til jeg la merke til at klokka på komfyren bare var 1204.

Deretter brukte jeg en time på å rydde vekk gårdagens rot, sette på oppvaskmaskinen, en maskin med klær og etter det igjen måtte jeg sove litt til for å sove vekk sløvheten som enda ikke hadde sluppet taket. Når jeg våknet igjen var det pakking og etterhvert kom pappa og henta meg.

Jeg har kanskje skrevet det før, men jeg blir lett veldig engstelig når jeg er sammen med barn, hjernen min begynner å spinne vilt på “tenk om, tenk om, tenk om det skjer noe“. Pappa og bestemor dro ganske snart på butikken ergo var det bare meg, lillebror og Zahra igjen. Daniel satt klistra til skjermen til nrk super begynte å sende kjedelige programmer og krevde etterhvert litt underholdning fra min side. Det var vel her jeg begynte å kjenne på at jeg egentlig var ufattelig sliten – allerede.

Jeg synes også det er ekstremt vanskelig å oppholde meg så nært mat. Så nært kjøleskapet med noen som krever at jeg smører brødskiver og lignende. Det går bare ikke an å unngå det og det krever mye å holde en stø kurs og styre unna for min egen del – det går bare ikke bra, noe jeg har erfart hundrevis av ganger før. Mens jeg sto der og smurte en brødskive med skinkeost kom angsten også krypende. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg kollapser eller får epilepsianfall, hva skjer da med en treåring? Hodet begynner å snurre på hvor uansvarlig det er av meg, at jeg tar gale avgjørelser når jeg sier at det går bra å passe han alene.

Til slutt måtte jeg gå tre runder med meg selv og utelukke alle grunner til at noe galt skulle skje, selv om jeg kjente de fysiske symptomene angsten produserer for å lure meg og skremme meg ytterligere. “NÅ må du skjerpe deg. Du har ikke angst, du er ikke redd og du har ingenting å frykte – skjerp deg. Du har ikke lavt blodsukker, du har tatt medisiner, du har sovet nok – skjerp deg“. Uroen ville likevel ikke gi seg og jeg kjenner kvalmen som brer seg og en falsk svimmelhet som forsøker å snurre hodet mitt til å tro at noe fryktelig er i ferd med å skje samtidig som jeg sitter på bestemors parkettgulv og leker med biler. Akkurat i det jeg begynte å bli så urolig at jeg skulle til å strekke meg etter telefonen for å ringe pappa og si at han måtte forte seg hjem – kom de hjem.

Vips forsvant alle symptomer bortsett fra slitenheten jeg hadde kjent på i utgangspunktet men angsten og uroen justerte seg ned noen hakk.

Bestemor mener jeg burde bake eplekake og jeg kjenner at det gjør vondt i sjela fordi jeg slettes ikke har lyst til å bake eplekake overhodet. Eplekake slik jeg lager den er en enorm trigger, for ikke å snakke om glasskårene som skjærer i magesekken ved synet av andre som kan spise “forbudt” eller “farlig” mat uten at det hefter dem overhodet. Sjalusi, lengsel, misunnelse, trigger.

Det første døgnet er i boks og jeg kjenner jeg er lei av å stirre inn i kjøleskapet allerede. Ikke lenge etter at pappa hadde kommet hjem og Daniel var ferdig med sin andre omgang mat dro han igjen fordi han skulle på mc-klubbens høstfest og jeg kjenner igjen på panikken som presser på fordi jeg er livende redd for å ikke strekke til eller at noe skal gå galt.

Det blir meg mot angsten som må bekjempes for enhver pris. Det blir meg mot tankene om at noe fryktelig skal skje, det blir jeg som må bruke hodet for alt det er verdt til å rasjonalisere alt sammen og samtidig fokusere hundre prosent på en treåring som helst vil at pappa som allerede har dratt skal legge han. Det krever alt å småprate om trivielle ting som også skal avlede hans konsentrasjon samtidig som jeg går i gang med kvelds og leggerutiner. Etterhvert ble uroen mindre fordi jeg ikke hadde plass til uroen sammenlignet med konsentrasjonen jeg var nødt til å legge ned i oppgaven og fokusere på målet. Én stykk treåring som gråter og savner pappa som skal i pyjamas, tenner som skal pusses, tannbørste som ikke fantes (noe som til slutt ble til en spennende jakt når han fikk en lommelykt fordi vi måtte lete gjennom både hans og pappas koffert), hender som skulle vaskes, ansikt og igjen; tenner som til slutt ble pusset.

Deretter var det senga neste, to episoder Elias, ett glass vann som ble til to, og til slutt satt jeg på gulvet utenfor rommet i gangen for å høre om han ikke hadde tenkt til å sovne snart – noe han til slutt gjorde omtrentlig en time senere når jeg hadde gitt opp å sitte i gangen lenger.

Deretter neste steg; flere ord og snakk om eplekake og deretter enda mer småprat med bestemor. Jeg kjenner veldig godt at jeg er altfor vandt til å sitte stille i mitt eget selskap og foreta meg særdeles lite. Derfor skal jeg også ta medisiner skrekkelig tidlig sammenlignet med vanlig fordi jeg frykter en redusert pappa og en treåring som mest sannsynlig har tenkt til å stå opp gruelig tidlig.

Jeg forutser at det blir powernapping iløpet av morgendagen, jeg frykter jeg blir nødt til å holde pusten mens jeg konstruerer en ordentlig eplekake, jeg ser for meg at det kommer til å kreve hvert minste lille atom med styrke å komme helskinnet gjennom kaffeselskap med en, to, tre voksne, like mange barn på tre, fem og sju år samt meg selv. Tre små, en kusine, en gudsønn og en lillebror som alle vil ha oppmerksomhet på sitt vis og lukten av nystekt eplekake som bare får meg til å huske alle de andre gangene jeg har bakt eplekaker og hvor lite vellykket det har vært på mine vegne. Jeg kan huske ÉN episode hvor jeg har bakt den kaka og det gikk bra, når jeg bakte den til mamma når hun fylte femtien og jeg overleverte kaka og flyktet fra åstedet i en forrykende fart.

Jeg MÅ fokusere, jeg må konse, jeg må gi alt for å greie dette, selv om oddsene slettes ikke er på min side, snarere i mot meg på alle områder. G r ø s s.

Advertisements

7 Responses to “Krevende.”


  1. 1 laipai 27. August 2011 at 23:07

    You can do it,you can do it!!

    <3

  2. 2 M 28. August 2011 at 00:06

    Huff, skjønner så utrolig godt det med eplekaken. Vært masse familieselskap her de siste ukene og jeg har stått på og lagd kaker. Jeg vil jo så gjerne hjelpe til og tro at jeg har kontrollen…needless to say at det har gått til helvetet hver eneste gang…Men det er ingen mulighet for at noen andre kan gjøre det da?

    • 3 arikanne 28. August 2011 at 12:13

      Pappa er ikke akkurat spesielt gira på å bake. Tror aldri han har bakt en kake såvidt jeg kan huske? Bestemor er heller ikke helt i form til å bake, så da blir det meg da! Blir ikke eplekake for jeg finner ikke oppskriften min (lettelse), blir sjokoladekake istedenfor så…

  3. 4 Marion 28. August 2011 at 01:02

    Heier på deg, du er god:)!!

  4. 5 Bella 28. August 2011 at 10:24

    Så fint.du beskriver, Arikanne (som alltid:).

    Er det nå du kan nytte sjansen på å øve, ved å si NEI til å lage eplekake? Folk har alltid så mange ideer om hva som kan distrahere en fra sf mm, men i bunn og grunn vet man jo ofte dette best selv!!

    • 6 arikanne 28. August 2011 at 12:14

      Jeg vil ikke si nei, egentlig. Suck it up and go for it. Blir noe annet enn eplekake i alle fall, finner ikke oppskriften. Det får bare stå sin prøve og jeg håper det går bra til slutt likevel :)

  5. 7 Lileana 28. August 2011 at 12:56

    *Sender styrketanker og styrkeklemmer*


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: