I just want to be ok for a few days.

Av og til har jeg nede-dager. Sånne dager hvor ingenting går som det burde men likevel så orker jeg ikke å ta det innover meg. Sånne dager hvor det er nok å bare flyte og for å være ærlig er det av og til godt å være der at tankene bare stopper opp og når jeg kan fylle hodet mitt med noe annet enn mine egne tanker.

Idag er en sånn dag og jeg orker ikke å tenke så hardt på det fordi jeg vet at jeg vil være mer fit for fight imorgen. Istedenfor å henge meg opp i nederlaget slik jeg vanligvis pleier og bare ender opp med å dra meg selv enda lenger ned, hvor jeg drukner i selvhat og tanker om straff og selvskading fordi det blir så intenst, så er det akkurat som om hjernen bare skrur av. Skjermer meg fra meg selv, gjør meg likegyldig og apatisk og akkurat idag kjenner jeg at det egentlig gjør godt. Jeg trengte en pustepause uansett.

Imorgen derimot blir det ikke rom for denne typen dag. Jeg har en avtale med Therese (behandler) om at vi skal gå en tur i tolvtiden. Deretter skal jeg hjem og pakke ting og tang fordi jeg drar til Bestemor imorgen og blir der til onsdag. Pappa og Daniel kommer opp imorgen og jeg synes det er essensielt å bruke den tiden jeg har til rådighet til å være storesøster når jeg kan. Det er positivitet i gode doser. Hengivenhet, kjærlighet fra noen som tar deg for den du er, en liten gutt som ikke vet hvordan armene mine så ut uten arr, en liten gutt som vet at jeg er søsteren hans uansett.

Det er så godt når man føler at man er god nok som man er. Akkurat slik jeg er. Og det er fint å ha noen som krever noe, som får meg til å dytte meg selv tilbake i andre rekke fordi han trenger oppmerksomheten mer enn min egen sykdom hverken trenger eller fortjener den.

Jeg gruer meg litt også, for å være helt ærlig. Fordi jeg så inderlig god husker hvordan jeg virkelig kunne se hvor mye smerte jeg egentlig påfører familien min uten å mene det, bare ved å være syk. Det var absolutt grusomt og jeg håper jeg greier å styre unna den typen opplevelser. Men det krever. Det krever at jeg ikke mister meg selv inn i kjøleskapet og det krever at jeg ikke kaster opp for å unngå å forsterke angsten. Det krever at jeg er nødt til å møte angsten med noen andre enn meg selv som første pri.

Det er mye som kreves og mye som skal klaffe. Denne gang har jeg dog tenkt til å få pappa til å minne meg på hva som er viktig når jeg vingler med maten. Likevel kjenner jeg at jeg er veldig motivert for å få det til å fungere. Forrige gang jeg var sammen med Daniel var jeg spyfri hele veien, i åtte døgn. Jeg så ikke denne sammenhengen før nå når jeg nettopp skrev disse setningene og jeg kjenner jeg blir ytterligere motivert fordi jeg så sårt ønsker at jeg kan være okei, og tre inn i en av de rollene jeg trives best med.

Jeg forventer ikke at det skal være enkelt eller forløpe smertefritt, men jeg skylder meg selv en sjanse.

Romjul 2010

Advertisements

12 Responses to “I just want to be ok for a few days.”


  1. 2 Beate 26. August 2011 at 05:14

    Sjønnasen<3 :-) det er merkelig hvordan enkelte mennesker gir deg en styrke du ikke visste at bodde i deg! Spesielt de små henter du og motiverer til å dra frem styrken!

  2. 3 TwistedAngie. 26. August 2011 at 08:27

    Huff..Det høres slitsomt ut.. Håper du får det bedre!

  3. 4 Cassie 26. August 2011 at 09:56

    Så flott at du er litt mer motivert, men husk: For å kunne bli frisk må man falle litt tilbake også :) Du er en fighter og du kommer til å klare dette! Det er jeg sikker på!
    WOW! Du og broren din ligner! :D
    Masse lykke til<3

  4. 5 Kinemor 26. August 2011 at 13:24

    Så søt Daniel er ♥

  5. 6 Ann-Karin 26. August 2011 at 13:55

    Kos deg sammen med familien din :)

  6. 7 Kristhild 26. August 2011 at 16:47

    Kjenner meg igjen her. Når jeg har skikkelig dårlige dager (spiser og spyr flere ganger daglig) tenker jeg at jeg bare fortjener å ha det så jævlig. Er kjemperedd for å fortelle andre om dette (bulimiske dager). Så det resulterer i angst og veldig negativ tankegang og dårlig selvtillit. Men når jeg har gode dager skjønner jeg bare ikke at jeg kunne være så dum å utsette meg selv for slik destruktivitet. Det som gjør meg mest angstfull er -som du også skriver- hva jeg føler at jeg utsetter mine nærmeste for ved å være slik jeg er. De vet at jeg har bulimi og angst, men ikke i hvor stor grad, for jeg er god til å bagatellisere det og ta på en “alt-går-så-fint” -maske =p Gawd det er slitsomt. Faktisk måtte jeg ringe til jobben i går å si at jeg hadde omgangssyke, selv om det ikke var sant, for jeg var så utkjørt =p Vil bare så inderlig bli kvitt denne bulimi-demonen som jeg kaller det. har en sånn syk tanke i hodet mens jeg befinner meg i “gjerningsøyeblikket”, fra fjordlandreklamen: “så godt, så enkelt” (BP) ……………. Dette blir jo alt for lang kommentar. Men jeg bare må få dette ut noen steder. Og siden du er en likesinnet ;) , så … vel,vel… ønsker deg alt vel <3

    • 8 arikanne 26. August 2011 at 23:57

      Ahaha! Ler ikke av deg, men ler fordi jeg kjenner meg igjen. Særlig i reklamesitatet. Haffff… og alt annet. Håper formen blir bedre snart og at du får roet ned i helga? Det er kanskje teit å si det, jeg vet jo selv hvordan helgene lett kan bli… Krysser fingrene for deg skal du vite.

  7. 9 spolits 26. August 2011 at 20:31

    Skjønner hvordan du føler deg. Har det sånn selv. Har som mål å være bulimi-fri i dag. Får bare håpe jeg ikke våkner opp i natt og kaster i meg og spyr. Hvordan skal man stå imot liksom?

  8. 11 Linn L. 26. August 2011 at 22:45

    Så herlige bilder :) Håper du får noen fine dager med familien din.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: