Hope, I just need a ray of that.

Det andre døgnet er i boks. Formen er grei nok og jeg forsøker å ikke henge meg så veldig opp i hvordan jeg oppfatter meg selv. Ser noen hakk bedre ut i ansiktet enn hva jeg gjorde igår, noe som er en lettelse i seg selv. Utfordringene står likevel i kø. Når muligheten bydde seg for første gang greide jeg å styre unna, om enn så sint jeg var. Akkurat nå er jeg alene hjemme, noe som også pleier å være en gylden sjanse til å bedrive ytterligere selvsabotasje.

Hvorfor jeg er så sint? Fordi jeg hadde ansvarsgruppemøte imorgen og så fikk jeg en sms som sier at det ikke blir før fjortende september? Trodde det skulle koke over for meg. Og hva skal jeg liksom gjøre fram til da? Jeg surrer rundt her og bedriver tiden med fint lite! Jeg ville gjerne ha en plan, jeg ville gjerne ha klarhet i hvem som har ansvaret for hva og ikke minst hva jeg kan forvente av hver enkelt behandlingsperson.

Sint fordi jeg forventer at noen kommer med forslag til meg siden planene jeg hadde sett for meg i mitt eget lille hode ble brutalt revet bort og umuliggjort. Jeg hadde ett mål som ble ruinert av de som skulle hjelpe meg. ETT mål. Jeg skulle også vært på skolen igår. Og idag. Slik gikk det ikke og jeg er svært spent på hva det er meninga jeg skal bedrive tiden min med i året som kommer. Jeg vet ikke en gang hvilke muligheter jeg har og trenger hjelp til å få sortert forslag og en dytt i riktig retning, til å komme igang med noe. Å sitte her å trykke i ett år til? Surre på nett, sove midt på dagen fordi jeg vil at tiden skal gå, engste meg for å gå ut noe jeg gjør særdeles sjelden? Iløpet av 37 dager har jeg hatt 9 dager hvor jeg har greid å være sosial på eget initiativ. Iløpet av de samme 37 dagene har jeg gjort ærender jeg ikke kommer unna 7 ganger. Det vil si at trettisju minus seksten blir 21 dager, tre uker hvor jeg har befunnet meg innenfor husets fire vegger hver eneste dag. Hver bidige dag. Jeg kan telle på to hender hvor mange ganger jeg har vært ute og gått tur, selv med turen rundt nabolaget som tar ti minutter.

Jeg synes selv at jeg faktisk prøver! Jeg har slettes ikke lyst til å sitte her og føle meg som en fange i mitt eget sinn. Jeg har skrevet det før og repeterer det igjen; jeg har aldri vært så sint på psykisk sykdom som jeg er på angsten. Den traff så hardt og så brutalt på så kort tid, angsten vrengte vekk det siste som var igjen av trygghet og livsglede.

Natt til mandag var jeg lynforbanna på angsten. For første gang siden mai kledde jeg på meg løpetights og joggesko og løp. Løp forbi de jævla angstgrensene jeg finner det vanskelig å krysse. Løp med tårer i øynene og målet i hodet. Jeg SKULLE dit. Jeg måtte dit før jeg kunne snu. Jeg pushet meg dit jeg skulle og følte at jeg løp på og utfordret angsten. Hjemveien var vond og virket tre ganger så lang som veien mot målet. Angsten som minner meg på hvor langt unna hjemme og trygt jeg faktisk er, angsten som minner meg på alle disse små triggermomentene som gjør meg kjemperedd.

Derfor er jeg sint idag. Er man nødt til å være SYNLIG syk for å få hjelp? Hvorfor er stillhet og blod mer effektivt enn ord og gråt? Det gjør meg fortvilet og desperat. Det trigger impulser jeg må holde igjen. Noe inni meg ØNSKER å gjøre det synlig, noe inni meg ønsker å dukke opp med blødende armer eller sting for å understreke “hva faen var det jeg SA?!”, mens det som dominerer er at jeg må holde igjen selv om jeg føler at det blir feil. Hvorfor betyr ikke ordene mine en dritt? Hvorfor kan ingen se meg når jeg ikke blør eller er på laveste vekt? Hvorfor kan ikke noen merke hvor fraværende jeg er eller hvor lite tid jeg tilbringer i den virkelige verden der jeg burde være? Der jeg ønsker å være, dit jeg er motivert for å komme?

[tumblr]

Så med andre ord skal jeg sitte her og trykke i tre uker til før noen kan fortelle meg noe som helst? Jeg gjorde det klinkende klart på sms som svar at dette var uholdbart og at jeg slettes ikke var enig i denne avgjørelsen. Jeg føler meg mindre viktig siden hjertet mitt slår, siden jeg er like hel og fordi jeg ikke er dødelig tynn. Det koster å skulle sitte her å tenke at det beste jeg kan gjøre er å forbli like hel og å overleve til imorgen og dagen etterpå der igjen. Det koster enda mer å be om hjelp, men hva faen er vitsen om ingen er interesserte likevel? Når mennesket som skrev meg ut sa at jeg hadde godt av poliklinisk hjelp og “det normale livet”, hva mente hun da? Hva tenkte hun?

[tumblr]

Det går jo ingen vei! Hver onsdag er det noen som bekrefter at jeg fortsatt er i levende live – the end. Av og til lurer jeg på om det bare er en test? For å se hvor lenge jeg greier å holde ut før jeg a.) eksploderer eller b.) gjør noe dumt. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, men jeg ønsker så inderlig å være på vei mot noe mer levelig. Jeg blir redd for om det kommer en dag der jeg ikke orker mer, og jeg er redd for hva det kan trigge og få meg til å gjøre mot meg selv. Ser de ikke det? Etter to og et halvt år, vet de ikke det? Har de ikke sett sår, sting, tynnhet og synlige symptomer? Har de ikke lest journalene? Forstår de ikke at jeg ikke vil tilbake dit?

Jeg skjønner ikke. Jeg skjønner ingenting, jeg blir bare oppgitt og får mer lyst til å sette meg ned å si ingenting, siden ordene mine likevel ikke betyr noe.

Advertisements

8 Responses to “Hope, I just need a ray of that.”


  1. 1 laipai 23. August 2011 at 21:05

    Du sier du er motivert,hvorfor klarer du ikke da å gjøre noe med det legen foreslo? Det er ikke noe liv å ha det sånn,du vil det jo ikke,da må du tørre å skritte videre.
    Jeg synes det er kjempebra at du selv tar initiativ til å være sosial,og at du utfordrer angsten din,fortsett med det!

    Love you <3

  2. 3 sverre 24. August 2011 at 01:57

    Det er utrolig tøft å lese at du opplever det du opplever. Jeg synes ikke det skal være slik, jeg sier som jeg har nevnt en gang tidligere, flau over å være i helsevesenet når jeg leser slik.

    Men du er tøff du har hvertfall trosset angsten ved noen anledninger, og det er ikke bare bare. Keep going.

  3. 5 Thea 24. August 2011 at 17:05

    Kjære Karianne<3

    Jeg vet det er vanskelig for jeg har vært der VELDIG selv. Men du sier du ikke er klar for å legges inn og å være innlagt, men du er lei for at du ikke får noen mulighet til innleggelse? Jeg forstår ikke helt! Ta mot til deg, søk om en ordentlig behandling på et sted hvor du kan få den hjelpen du virkelig trenger! Det handler ikke om at du ikke er sterk nok alene – det er rett og slett bare for tøft! DU FORTJENER HJELP – kan du ikke prøve å akseptere den? Du kunne vært på Modum Bad – sikkert hatt det helt jævelig – men på en annen side er det ikke så bra nå heller? Det finnes noe mer! Alle spørsmålene du stilte deg her forleden dag – det finnes svar. Du kan bli frisk! Det er bullshit at man aldri kan bli frisk fra angst og SF, det er jeg et levende bevis på og jeg var dypt i det. SPØR OM HJELP, TA I MOT HJELP! Du kjemper nå, men det sliter deg ut – det er på tide å kjempe på en annen måte – en måte som gir resultater og noe mer enn evige dager som er like…

    Jeg vil ikke skrive dette egentlig, bak en skjerm og virke så sykt know-it-all og hør-på-meg-for-jeg-vet og alt-blir-bra-bare-du-dadidadida. Nope. Er det noe jeg har lært om dette så er det at alle har individuell, kompleks SF- og angstsykdom og må jobbe på forskjellige måter for å nå sine friske mål. Likevel – du kan ikke fortsette å stange hodet i veggen som du gjør nå…jeg får så vondt når jeg tenker på hvordan det er… Du fortjener noe mer. Du har så mye! TA SJANSEN – søk hjelp. Du KAN faktisk bli frisk! Kanskje ikke FULLSTENDIG symptomfri, men vil det bety at man ikke kan bli frisk?

    Thea:)

    • 6 arikanne 24. August 2011 at 19:04

      Du kjenner sikkert igjen ambivalenses… Jeg vil ha hjelp til å face angsten, det er det jeg har bedt om hjelp til, ikke relatert til spiseforstyrrelsen (enda).
      Selvsagt kan man bli frisk, jeg har aldri påstått at det er umulig. Tenkte du aldri den tanken selv, lurte du aldri på om du noensinne kom til å bli frisk når ting var dritt og så og føltes mørkt ut? Jeg er veldig glad på dine vegne for at du befinner det på et annet stadie nå, virkelig. Og godt jobba, jeg kan bare forestille meg at det må ha kostet deg utrolig mye hardt arbeid og masse jobbing.
      Jeg var klar for å jobbe med angsten og hadde håpet at Harstad kunne følge opp og viderebygge det Silsand hadde begynt å jobbe opp. Jeg følte at jeg var på vei og at jeg mestret noe, det var liksom lys i enden av tunnelen om du skjønner hva jeg mener? Nå virker det… mørkere og lengre mot målet for å si det på den måten.

  4. 7 Thea 25. August 2011 at 11:59

    Ja, gud ambivalensen… Da skjønner jeg, jeg håper du får hjelp til å takle angsten – den er bare helvetes plagsom. Ambivalensen til spiseforstyrrelsen forstår jeg UTROLIG godt. Jeg tok ikke valget om å jobbe for det før etter jeg var innlagt – da var det noen andre som valgte. Det er sinnsykt vanskelig å ta mot til seg selv for å bli kvitt den faenskapen…

    Jeg vet at du aldri har påstått det, det var heller ikke meningen å formulere meg sånn. Jeg bare husker nettopp det – hvor FORFERDELIG mørkt og usannsynlig det føltes noen ganger at det ikke skulle være en ende på det… Jeg hadde hørt en million gangen at det ikke gikk an å bli frisk og selv hadde jeg ikke et ønske om det heller, selv hvor dritt jeg hadde det. Derfor ville jeg bare si at det faktisk er mulig, du mååå tro! Det gjorde nemlig ikke jeg og brukte derfor mange år (jeg og) på å stange hodet i veggen. Det er så fælt. Det er også forferdelig at håpet skal være der en dag og så skjer det noe så alt du har bygget opp bare faller i grus – som skjedde med deg med Harstad/Silsand. Jeg har bare så lyst til å gi deg et LITE håp – et som står der for alltid, fordi det er mulig UANSETT hvor langt frem det enn må være. Hold ut Karianne. Jeg vet hvor jævelig det er.

    Stor klem! Jeg VET det finnes forandring der fremme. Klem Thea:)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: