Truth about monday.

Dag 1. Det er lenge siden jeg var forbi dag 3 nå. Det er lenge siden jeg var forbi dag 2 og forsåvidt. Denne følelsen her tilsier også at det kommer til å bli lenge til jeg greier det? Alt er så delt og doblet og omvendt, speilvendt og forvrengt at jeg blir stressa og surrete av å skulle tenke på det hele tiden.

Fordi; vannet. Alltid vannet. Hvorfor kan jeg ikke bare fungere normalt? Hvorfor kan ikke vannet strømme gjennom kroppen slik det skal? Hvorfor dro jeg det så langt at jeg ødela alt sammen på dette viset? Ingenting skjer på dag 1. Alt jeg putter i meg blir der. Det føles som om alt jeg drikker bare legger seg rundt her og der, jeg føler at jeg flyter utover.

Fingrene mine griper desperat rundt leggen, konstanterer en halv centimeter forskjell. Låret, en til halvannen centimeter. Jeg stirrer på fingrene mine, krøller hendene til knyttnever, stirrer og studerer beina i hånda, om de synes eller ei, og om de synes, hvor langt fra normalen ligger det. Jeg strekker ut fingrene igjen, gransker mellomrommet mellom fingrene. Jeg kjenner på ringen som jeg såvidt tør å ha på. Plutselig går det ille gale og jeg får vill panikk om ringene sitter fast. Fikk virkelig skrekken når jeg hadde betennelse i armene på grunn av selvskadingen og hendene mine hovnet til det dobbelte og ringene mine satt så fast at det ble foreslått at jeg måtte klippe dem av. Det ville jeg overhodet ikke, dyre presanger jeg bærer med stolthet fordi jeg er glad i dem og glad i tante som gav meg de.

Samma faen så skulle jeg ikke klippe ringene, så omsider etter mye kaldt vann og såpe fikk jeg revet av ringene selv om jeg endte opp med kjøttsår på fingrene fordi jeg slet dem av, noe annet var umulig. For fem uker siden satt jeg og så på film og lekte ubevisst med den ene ringen. Den fineste i hvitt gull med stor diamant. (Unnskyld tante!) Jeg presterte i alle fall å sette ringen på feil finger og det var full katastrofe. Vill panikk og for første gang i hele mitt liv ringte jeg til legevakta og lurte på hva i guds navn jeg skulle gjøre. I tillegg hadde jeg tatt sovemedisiner og kveldsmedisiner som gjør meg mindre menneskelig, og det endte med at jeg troppet opp på akutten nærmere klokka fire, halv fem om natta. Jeg klipte den av og har enda ikke kommet så langt som til gullsmed for å reparere den.

Tilbake til vannet… Jo mer jeg drikker, jo verre blir følelsen og jo lenger jeg føler på den, jo mer bygger panikken seg opp. Panikken for at jeg kommer til å svulme ut i det uendelige og aldri komme tilbake til normalen eller det hvor jeg føler meg litt mer vel i meg selv, inni kroppen jeg bor i. Slik det føles nå, det føles som å drukne.

Alle har tusen tips mot vannet, sant? Noen sier at du skal helle i deg masse vann, så går det liksom over. Vel. Been there, done that, tusen ganger verre, ingenting skjer, voksende panikk – ender i spising og spying uansett. Som om jeg kan kaste opp vannet da, selv om det siste bare er magesyre og det jeg absolutt ikke burde kaste opp. Det er balansen i syra, i elektrolyttene, kalium og salter som ødelegger kroppen min når det kommer i ubalanse. Det vil si at jeg i praksis gjør det enda verre for meg selv. Det blir bare enda mer uutholdelig.

Det første døgnet har passert og det føles ikke bra. Panisk leter jeg fram collegegensre og joggebukser fordi jeg føler meg så fremmed og uvel i min egen kropp at jeg ikke en gang kan kle på meg det jeg vil. Tenk om noen ser meg? Tenk om de ser forskjell? Tenk om de tror jeg har lagt på meg? Eller verst av alt; tenk om noen sier at jeg ser bra ut? Det gjør så vondt å være i denne tilstanden hvor jeg praktisk talt ber til en gud jeg er usikker på om jeg tror på om at dette må gå over nå. Imorgen, vær så snill, la det gå over. La det slippe taket, la meg føle meg bra og vel i min egen kropp. Vær så snill, la meg føle mestring, la meg føle at jeg jobber for en god sak, la meg føle at jeg gjør framgang, vær så snill, gi meg mot og styrke til å holde ut nok en dag, gi meg troen på at dette går bra om jeg bare holder ut igjennom.

Jeg gruer meg til imorgen. Jeg får vondt inni meg fordi jeg vet at jeg kommer til å føle meg enda verre. Jeg får vondt inni meg fordi jeg mister min indre balanse, blir voldsomt emosjonell og tar lett til tårene for selv den minste lille ting. Det gjør så vondt å skulle stå sterk igjennom dette! Jeg har ingen andre enn meg selv, det er ingen som kan hjelpe meg gjennom for når panikken først kommer øyner jeg ikke andre løsninger enn spising og spying. Det etterlater meg dog med andre dårlige følelser, men i gjerningsøyeblikket er det ingenting som spiller noen rolle og jeg tenker i alle fall ikke på de nedtrykkende konsekvensene hvor jeg har lyst til å gi opp, skade meg selv med barberblader, men verst av alt blir trangen til å svelge flytende ting som ikke burde svelges. Ting som kan skade spiserøret og magesekken, skader som skal gjøre det umulig å falle for fristelsen til å spise og spy fordi det dermed blir umulig. Det er vanvittig at hjernen min og psyken min er så sterk at jeg tenker alle disse morbide, syke jævla tankene. Det finnes ikke andre ord for det enn desperasjon og panikk. Hvilket annet valg har jeg enn å stå i det?

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tiden går så uendelig sakte når jeg lider meg gjennom hvert minutt. Det går så ulidelig sakte, selv om jeg kanskje greier å distrahere meg selv i halvannen time blir jeg like skuffet neste gang jeg ser på klokka. Tar dagen aldri slutt? Kan jeg egentlig bare ta piller her og der sånn at jeg sover igjennom?

Jeg vil at det skal være over NÅ. Jeg ser liksom ikke enden på visa, jeg ser liksom ikke muligheten for at jeg skal greie å stå oppreist gjennom dette uansett hvordan jeg vrir eller vender på det. Panisk og ulykkelig fordi jeg vet så inderlig godt at det er mulig og at jeg greide det når jeg var på Silsand.

Faen ta menneskene som sa at jeg hadde så godt av å være hjemme og leve det de kalte for “det normale livet”. Faen ta dem for å ha sendt meg hjem til meg selv hvor jeg ikke så andre overlevelsesstrategier enn denne. Hvorfor? Jeg bare lurer, hvorfor? Hvorfor hvorfor hvorfor? Hva gjorde jeg for å fortjene dette? Hva fikk de til å tro at livet mitt er normalt? Hvorfor hørte de ikke etter når jeg gråt og hyperventilerte og skrek etter hjelp?

Om de bare hadde forstått hva jeg følte. Om de bare hadde visst hvilken håpløshet de plantet i sjela mi. Lille spire, vokse nå. Om de bare hadde forstått hvor verdiløs jeg føler meg – jeg fortjener åpenbart ikke hjelp. Jeg fortjener åpenbart ikke å ha det bra. Jeg fortjener åpenbart å befinne meg akkurat her jeg er nå, druknende i meg selv. Det finnes ikke andre fastisvar enn at jeg fortjener det verste, hvis ikke hadde de vel hjulpet meg, sant? De kunne like godt bedt meg om å reise til helvete, for det er her jeg havnet om enn så sårt jeg ba om hjelp.

Jeg har ikke ord. Følelsene jeg sitter igjen med blir for sterke, og det finnes ingen som kan tørke tårene mine og fortelle meg at det var til det beste. Det finnes ingen som gjør dette enklere, det finnes ingen og jeg føler meg uendelig alene. Helt forferdelig alene, jeg har heller ikke ord for å beskrive hvordan ensomheten oppleves. Hvordan mine egne tanker bare gnager og gnager. Selvsagt gjør de det, jeg har ikke noe annet som distraherer. Jeg går meg fast i gamle spor, rundt og rundt nok en gang.

Nå er klokka også der at det er på tide å gå igang med hverdagens tvangshandlinger og rutiner. Alle disse rigide tankene som ikke vil vike. Selvhatet som driver videre, selvhat fordi jeg hater kroppen min slik den er nå, når den ikke samarbeider. Det føles som om kroppen vil meg vondt og forsøker å straffe meg tilbake for alt jeg har utsatt den for. Vi er ikke venner, kroppen min og jeg. Vi hater hverandre intenst, psykisk mot fysisk og fysisk mot psykisk.

Jeg har prøvd å være glad i meg selv, sette pris på kroppen min, men jeg får det ikke til. Jeg husker så inderlig den dagen Lillemi hentet meg på Silsand for å kjøre meg til inkompetente, ubrukelige Harstad. Jeg husker så inderlig godt at vi sto utenfor bilen hennes og røkte, og jeg husker at jeg sa “jeg liker den Karianne jeg er nå”. Jeg gråter bare ved tanken – jeg sa det høyt, at jeg trivdes i min egen kropp. Det føltes okei, vi kriget ikke om hvem som skulle ødelegge hva, det fysiske mot det psykiske.

Om jeg bare holder ut til den femte dagen, over den femte dagen, kanskje blir det bedre den sjette dagen, eller tar det kanskje én uke? Eller lenger? Jeg vet ikke for jeg husker ikke. Jeg vet ikke fordi det er fjernt og selvsagt fordi jeg er skrekkelig opptatt av å ta del i den normale hverdagen hvor jeg trives så godt og utvikler meg slik jeg burde. Om du ikke tok ironien; there it is. Dette er bare destruktivt uten endestykke og jeg har enorme vanskeligheter med å vite om jeg kommer gjennom. Klarer jeg å krype gjennom dette helvetet her? Går det?

Jeg vet ikke. Det ødelegger så mye. Forverrer angsten for å gå ut også. Jeg var helt gelé selv før jeg satte meg i bilen. Innover i butikken prøvde jeg å fokusere ned i beina, men jeg kjente ikke beina i det hele tatt og det føltes mer som å gli over gulvet. Dette må snu nå, for jeg orker snart ikke mer. Dette går ikke lenger.

This is hell og jeg har ikke flere ord til å beskrive det.

Advertisements

9 Responses to “Truth about monday.”


  1. 1 laipai 23. August 2011 at 00:07

    Håper virkelig at vannet vil slippe etterhvert,liker ikke at du skal slite sånn med akkurat det der assa..
    Jeg er også irritert over at de ga slipp på deg,liker det ikke i det hele tatt. Men du vet at du nå har et annet valg,et mye bedre et.

    Me <3 you LT

  2. 2 M 23. August 2011 at 00:20

    Vet ikke helt hva jeg skal si, står i samme kampen selv, håper du klarer finne veien ut <3

  3. 4 Lillemi 23. August 2011 at 03:08

    Kjære Karianne <3
    Æ huske ansiktsutrøkke ditt når du sa det du sa den dagen æ va å henta dæ, det va så godt å se. Du hadde HÅP i blikke ditt, det va en STÅLTHET i blikke ditt også. Å æ huske æ blei utrulig GLAD å STÅLT når æ så det, før du hadde kommet så langt, å æ så du meinte det du sa. Æ hadde et håp om at det blei til å vare. Et håp om at nu hadde du fått en bynnelse å nu skulle det bare gå oppåver. Vi kjørte til Harstad, å du klarte å kjøpe dæ de skoan du hadde løst på. Dær kom det samme blikke, å det va godt å se. Når æ da fikk mld i fra dæ dagen etter, kjente æ på sinne å frustrasjon som kom. Det e ikke mulig tenkte æ, har de faktisk tenkt å gjøre det. Dettan e ikke mulig. Den dagen kom æ å henta dæ, å æ så et ansiktsutrykk som æ ikke likte, å dær æ tenkte, "ka e det dæm gjør med fålk, korsen kan dæm?" "ser dæm ikke kor langt du e kommet, men at du trengte mere hjælp". Følte mæ så hjelpesløus å føle mæ den dag i dag utrulig hjælpesløus. Veit ikke ka æ skal gjøre eller ka æ skal si. Det einaste æ vil e at du ska få det samme ansiktsutrøkke du hadde den dagen æ va å henta dæ, å at du skal ha det bra.
    Men en ting e nu heilt sekkert, det e IKKE din feilt at de e nån inkomitente, ubukelige, idiota hær, som ikke kan ta fålk særiøst å se å høre, når man rope etter hjelpe, det e IKKE din feil. HUSK DET <3

    Men husk en ting: æ e hær uansett <3

    <3 <3 <3

  4. 5 Mia 23. August 2011 at 10:54

    Kan du ikke bli henvist tilbake til Silsand, nå som sommeren er over og de ikke holder stengt lenger? Hvis du kan det, syns jeg du skal gjøre det. Der viste du fremgang, der fikk du hjelp og der blei du sett. De som sa at du hadde godt av å være hjemme å leve “det normale livet,” kan ikke ha hatt mye hjernekapasitet i gjerningsøyeblikket, men det har de kanskje ikke ellers heller. Klart det hadde vært godt for deg å være hjemme å leve det normale livet, OM det var det du hadde kommet hjem til, men hadde det vært det, hadde du ikke vært der å bedt om hjelp i første omgang.

    • 6 arikanne 23. August 2011 at 18:28

      Det er dessverre ikke mulig da jeg ikke hører til der. Dessuten mener de at det er viktig å jobbe med angsten også hjemme, noe som blir umulig når det er så langt unna hverandre. Man ber ikke om hjelp uten grunn nei… Bare synd man ikke blir hørt når man prøver og når alt ikke er synlig på utsiden.

  5. 7 Lileana 23. August 2011 at 12:15

    *Sender styrkeklemmer*

  6. 9 Linn L. 24. August 2011 at 12:43

    Det er så forferdelig at de “kastet deg ut” på den måten, jeg er fortsatt litt målløs. I mangel på andre ord sender jeg styrketanker din vei. <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: