Would it take the end of time to hear you heart's false start?

Jeg er trist nesten hver dag. Nedstemt nesten hver dag. Frustrert hver eneste dag. Desperat, rådvill, jeg blir gal. Gal av meg selv, gal av dette, gal av alt jeg ikke får til eller greier å kontrollere. Jeg er lei av å gjøre det samme om og om og om igjen uten andre resultater. Jeg er lei av å feile på det samme jeg forsøker å oppnå hver eneste gang.

Av og til lurer jeg på om jeg har ødelagt det for alltid? Når tanken kommer krypende blir jeg redd fordi ingen kan svare meg på det spørsmålet, selv om jeg er hundre prosent sikker på at alle hadde sagt “neida, det ordner seg til slutt”. Men jeg vet ikke, og jeg vet heller ikke hvorfor jeg skal tro på det andre sier. Det er ikke sikkert de har rett?

Om jeg har ødelagt maten for alltid. Mat. Sånn som alle spiser dag inn og dag ut. For å overleve, for å ha energi til å leve, for kos og hygge og sosialt samvær. Mat, smak, typer, porsjoner, variasjoner, sunt, usunt, kos, trøst, nødvendig. Jeg må helt tilbake til 2008 for å huske å ha gjennomført én hel dag med normale måltider uten oppkast etterpå. Med havregrøt til frokost, knekkebrød til lunsj, god morgen youghurt klokken 1400, vanlig porsjon av det som var til middag, frukt og juice klokken 1830 og mer havregrøt eller knekkebrød til kvelds.

Det virker så ufattelig fjernt og jeg har ikke sjans i havet til å forestille meg at det skal komme tilbake. Hvorfor skal jeg tro på det når det blir mer og mer fjernt for hver dag som går? Jeg kommer ingen vei. Ingen verdens vei. Jeg prøver så hardt hver eneste dag og ender kun opp med knuste hjerter, håpløse tårer og enorme mengder med selvhat når kroppen slutter å fungere slik den skal i forhold til vannet.

Jeg blir lynforbanna når jeg ser meg selv i speilet, ansiktet mitt. Det er ikke mitt ansikt jeg bærer, det er bulimiens. Jeg har konstant vondt i halsen, slik som forskjølelse føles. Fingrene mine, lår, legger, ankler, hofter – det er der vannet liker å fordele seg.

Jeg er tom for gode idéer og motivasjon. Jeg har skrevet mange forslag, både til meg selv og andre – bortsett fra at det ikke motiverer meg. Håpløsheten er for stor, jeg ser ikke at det er oppnåelig i det hele tatt. Det er ikke oppnåelig å forvente, tro eller håpe at morgendagen skal bli spyfri. Jeg gjorde noen regnestykker forrige tirsdag. Talte hvor mange dager jeg var spyfri og hvor mange dager jeg hadde kastet opp. Selv om jeg hadde vært spyfri 13/28 dager kaster jeg gjennomsnittlig opp 2 ganger per dag. Selv om nesten halvparten av dagene er spyfri. Det vil si at iløpet av disse 28 dagene har jeg vrengt magen nærmere 60 ganger.

Og det er til tross for at jeg kjemper. Det er til tross for at jeg tørker håpløshetens tårer og lover meg selv å prøve på nytt fra og med nå. Det er til tross for at jeg virkelig, virkelig prøver å kjempe i mot. Jeg har ikke ord for hvor mye det koster å skulle jobbe i mot. Derfor er det enda mer smertelig å føle seg så uendelig fortapt. Skal det aldri gå framover? Kommer jeg aldri noen vei? Kommer jeg noensinne til å få kroppen i balanse igjen? Kommer jeg noensinne dit at jeg kan spise normal mat, jeg som alle andre? I moderate porsjoner og mengder, uten vill panikk og oppkast i etterkant?

De fleste som sliter med en spiseforstyrrelse har noe de refererer til som “trygg mat”. Det vil si; mat som er mer akseptabel å spise og beholde en annen mat. For hver gang jeg forsøker å spise det jeg anser som trygg mat for meg og feiler, ødelegger jeg også denne kategorien. Jeg drikker næringsdrikk hver dag, flere ganger om dagen – for det kaster jeg ikke opp igjen.

Det gjør meg så trist å vite at det ikke skal være slik det er nå, men det er det likevel.

Jeg lurer på hva jeg trenger for å snu? Ingenting betyr noe. Jeg føler meg udugelig, ubrukelig, verdiløs, forkastelig, håpløs fordi jeg ikke får til det jeg vil.

Jeg kan huske flere år tilbake. Jeg var stolt av å være anorektiker fordi jeg følte at jeg hadde kontroll, ikke bare over meg selv og kroppen min, men jeg følte meg uovervinnilig på en rusa måte. Jeg hadde ikke andre ord å beskrive følelsen med enn “magisk”.  Jeg skulle ønske jeg ikke hadde begynt å spise og spy. En endring som skjedde gradvis. Jeg mistet kontrollen på sulten og hadde flere og flere episoder hvor jeg spiste mat det var uakseptabelt å spise, i hvertfall beholde.

Etterpå ble det for lett å spy. For enkelt. Det kostet meg ingenting å spise hva jeg ville og kaste opp igjen. Etterhvert som kiloene rant av ble jeg på ny fylt av denne følelsen; uovervinnelig, magisk. Jeg elsket bulimien. Det var nesten som å få en gave som jeg virkelig satte pris på. Jeg ville ikke bli frisk for noe som helst i hele verden. Frisk var det siste jeg skulle bli, hvorfor skulle jeg bli frisk? Det var jo så enkelt å ha bulimi! Magisk, jeg sa alltid at det var magisk.

Til slutt måtte jeg nesten dø for å finne ut hvor mye jeg egentlig ønsket å leve. Akkurat nå skulle ønske jeg ikke fant ut hvor fint livet kunne være eller hva man kan gjøre med det. Akkurat nå gjør vissheten om dette for vondt fordi alt jeg ser er ting jeg ikke kan ta del i.

Jeg prøvde hardt å bli frisk i 2010. Jeg gikk opp 19 kilo og veide akkurat det jeg burde veie. Dessverre var det også dette tallet som vippet meg av pinnen og fikk min verden til å rakne nok en gang. Det var så lett å spy. Så lett å gå ned i vekt. Jeg vet nøyaktig hvordan jeg skal gjøre det for å kvitte meg med enda flere kilo – det er så lett. For meg er det så utrolig lett.

Og hver dag kjemper jeg imot for å ikke gjøre det. Hver eneste gang jeg beholder næringsdrikker kjemper jeg for å ikke gå mer ned i vekt. Jeg har ligget stabilt vektmessig så og si i hele 2011. Det koster mye å ligge her, å holde igjen når hodet mitt fantaserer om lavere og dødelige tall hver eneste dag. Det er alltid det siste jeg tenker på før jeg legger meg.

Jeg hater spiseforstyrrelsen min. Den gir meg ingen verdens ting tilbake lenger. Før var jeg glad for at jeg var syk og følte at det var verdt det fordi jeg kunne bli så tynn jeg bare ville. Det er ikke sånn lenger, men det hjelper visst ikke i praksis. Jeg forstår ikke hvorfor jeg taper nesten hver dag mot noe jeg hater og prøver å unngå? Jeg forstår ikke hvordan jeg ender opp som slave for mat, tanker, kropp og vekt når jeg så inderlig ikke vil ha det på denne måten.

Det er ironisk, hvordan jeg sier nei til hjelp. Hvordan jeg sa nei til Modum selv om jeg var så sikker på at jeg skulle dra – helt til rett før. Det er så ironisk hvordan jeg sier “nei, jeg er ikke klar”, når frk.fastlege spør om hun skal sende en henvisning til noe annet. Jeg får ikke en gang til å nikke selv om jeg har lyst til det.

Jeg befinner meg i Limbo. Her hvor det ikke finnes noen ting annet enn tristheten og lengselen etter noe annet som jeg ikke greier å få meg selv til å oppnå – om enn så mye jeg vil det.

Advertisements

22 Responses to “Would it take the end of time to hear you heart's false start?”


  1. 1 spolits 21. August 2011 at 22:02

    Føler meg så igjen i det du skriver. Spiseforstyrrelsen blir en venn som blir så vanskelig å kvitte seg med. Sliter selv med det.

  2. 3 lovelyliller.com 21. August 2011 at 23:15

    Jeg hadde det slik før,men har det bedre nå,så det er håp :)

  3. 5 Jeanette 21. August 2011 at 23:43

    Dont look back, add a new direction

  4. 7 laipai 21. August 2011 at 23:59

    Jeg har sagt hva jeg mener og synes. Dessuten så vet du selv også hva som må til,og hvor lenge du vil ha det sånn du har det nå. Si ja til det siste forslaget Frk. Lege kom med f.eks..

    <3 you

  5. 9 liseliten 22. August 2011 at 01:00

    Jeg vet ikke, jeg tenker ofte på de som HAR kommet seg ut av det og blitt friske. “Håpløse” tilfeller – men som likevel ble friske. Hvorfor skulle ikke du klare det? Det tar nok både tid og krefter, men er det noen som har vært spiseforstyrret fra de var 12 og helt til de ble gamle? Hvis du hindrer spiseforstyrrelsen i å ta livet av deg, så tror jeg at du vil komme deg ut av det, før eller siden. Jeg tror, at selv om du føler at ting ikke går fremover, så skjer det mye arbeid i underbevisstheten din og ellers. Du er i hjelpesystemet, du reflekterer og skriver, du er ekspert på sykdommen din (selv om det ikke betyr at man vet løsningen/veien ut), og jeg tror det har gjort mye bra for deg – enn om du hadde vært alene om dette i alle disse årene. Ingenting jeg sier kan hjelpe deg på vei ut, men vit at jeg har tro på deg, selv om ikke du har det.

    • 10 arikanne 22. August 2011 at 14:00

      “men er det noen som har vært spiseforstyrret fra de var 12 og helt til de ble gamle?” Ja, det finnes dem og. Ikke det at de blir så voldsomt mye eldre enn 40-50 og det er ofte et veldig trist syn. Men det finnes de som aldri kommer seg noen vei.
      Takk for fine ord ♥

  6. 11 linnkarin 22. August 2011 at 07:17

    Sannheten er hard og brutal Karianne, men du må faktisk velge å ville dette…Du har så utrolig mange som VIL hjelpe deg, men de kommer til kort når du ikke vil hjelpe deg selv. Henger meg på Laila sine ord..
    Igjen sannheten er hard og brutal, men d er også eneste måten å komme ut av d på.

    • 12 arikanne 22. August 2011 at 14:01

      Ja… jeg vet det, men det er så latterlig at det skal være så vanskelig å ta det valget, selv om det burde være lett. Jeg velger jo forsåvidt å holde meg i live, men det er nok ikke det samme som å leve livet til det fulle. Kanskje jeg finner en løsning en dag.

  7. 13 Lene 22. August 2011 at 12:39

    Du må lære å si ja til livet. Livet uten spiseforstyrrelsen og livet uten angsten. Ta tak i det, ordentlig hardt. Klamre deg til det, og tving deg sjøl i en anna retning. Og det e musesteg det e snakk om, derfor folk gir så fort opp. Men hver dag blir bedre. Du må bare finne hjelpen som passe for deg, og forstå at det kan ta langlang tid.

    Men “livet” vente på deg der ute, livet vil alltid stå klart med åpne arma for å gi deg nye opplevelsa, erfaringa, kjærlighet og utdannelse. Først må du inn i deg sjøl, og gi deg tid.

    Vi <3 Karianne. Karianne e verdt en hel verden, og Karianne skal få til alt ho ønske!

  8. 15 linnkarin 22. August 2011 at 14:34

    Jeg strever m d samme som deg nå, skal-skal ikke bli frisk. Har begynt behandling på spsienheten i Tønsberg i tillegg til dagbehandling på dps, og målet mitt er å bli frisk nok til å komme inn på Modum. Jeg så på Modum som eneste utvei, men den ble praktisk talt sparket fra meg når de konkluderte m at jeg måtte bli friskere fra andre ting først. Jeg forstår deg og din situasjon veldig godt, og hvis d er noen trøst så er vi flere som står i båten på vei mot landet Frisk! Reisen er lang og vi møter på mange stormer underveis, høye bølger og netter fylt m sjøsyke, MEN vi backer hverandre opp og sørger for at INGEN faller overbord! All creds til deg Karianne. Tenk på Dani og Zahra. De trenger en stabil og trygg Karianne!

  9. 17 Linn L. 22. August 2011 at 20:15

    Jeg kan ikke annet enn å signere Liseliten sine ord, hun sier det så bra. “Hvis du hindrer spiseforstyrrelsen i å ta livet av deg, så tror jeg at du vil komme deg ut av det, før eller siden.” Punktum.

    <3<3

  10. 18 Ida 23. August 2011 at 17:38

    Det ordner seg til slutt. Og har det ikke ordnet seg, er det ikke slutten. Innse at det er strategien som er problemet og ikke du. Ting tar tid. Man blir ikke frisk så fort man ønsker det. Tenk på hvor mye tid du har brukt på å komme inn og levd i sykdommen. Er det ikke å forvente at det tar minst like lang tid å komme seg ut og bli (helt) frisk? Jeg har vært i tilfriskning i over et år, og har ikke kommet på langt nær så langt som jeg så for meg, eller hadde ønsket. Det går så sakte at jeg føler ofte at jeg står helt stille. Og da må jeg minne meg selv på at ting tar tid og fokusere på det lille jeg faktisk får til og ikke alt det jeg ikke får til.

    • 19 arikanne 23. August 2011 at 18:47

      TTT. Av og til JLT (jævlig lang tid)
      Men jeg finner det svært demotiverende å se for meg at jeg skal pusle med bli frisk i fire år til? Det er kanskje realstisk, men jeg greier ikke å… eller, jeg vil kanskje ikke akseptere det. Det er kanskje noe av det jeg gjør feil. Argh, folk tror det handler om å bestemme seg for noe, skulle ønske alle forsto at det på langt nær er så enkelt.

  11. 20 ThisISmeThen 23. August 2011 at 17:58

    Jeg signerer Liseliten; “hvis du hindrer spiseforstyrrelsen i å ta livet av deg…”kan jeg ikke annet enn å si at jeg tror at du vil komme deg ut av det! Én dag… <3 Etter å ha fulgt bloggen din en stund – lest dine ord og refleksjoner, sett video, fått se din selvinnsikt… Jeg kan ikke annet enn å tro på deg! <3 Jeg håper du nikker til frk. fastlege en dag da du kjenner at du har lyst… Om ikke annet, at du drar deg selv forsiktig i det nydelige håret ditt slik at hodet beveger seg ;-) *klem* til deg

  12. 22 Enel 23. August 2011 at 21:29

    Jeg har fulgt deg lenge nå og har ikke kommentert annet enn en gang. Det er fordi jeg er udugelig til å skrive det riktige. Men nå prøver jeg meg, og dette skal ikke handle om meg, men om min erfaring.

    Det jeg har lært til nå er at jeg må tenke på gode ting, verdsette gode ting, lære se hva gode ting er på nytt og få det hamra inn i hjernen. Tilslutt lærte jeg meg hva mine gode ting var, ting jeg kunne unne meg. Jeg lagde et prosjekt. Det heter “å unne seg noe godt”. Jeg begynte med at jeg ikke unnet meg noe. Så gikk det til to ganger i uka også opp og ned. Nå ligger jeg på 6-7 dager i uka med flere ting hver dag.

    Gode ting kan være konkrete eller tankemessige. F.eks. Dra på kafe eller møte en venn. Tankekjemping eller akseptere (tenke: jaja, jeg kom meg gjennom dette også).

    Jeg har holdt på med dette i sju måneder og det er en stor motivasjon til å ikke lystre spiseforstyrrelsen. Fordi jeg ser at hvis jeg sulter meg så stuper grafen min over gode ting.

    Det jeg vil frem til er at det funker å gjøre/tenke på gode ting for meg hvertfall. Og prosjektformen liker jeg godt. Så finn din form på det, lag en målsetting, oversikter osv. Kanskje ikke direkte til spiseforstyrrelsen men heller noe som gir motivasjon til å få ting til. Noe som er mulig og gir glede.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: