En liten dose positivitet.

Først tenkte jeg at det kanskje var unødvendig å poste et innlegg som kommer til å bli ganske kort (det ble det ikke likevel), men så kom jeg på at jeg også blogger for min egen del. Jeg kom på at jeg pleier å bla meg tilbake og lese lysglimtene gjennom alt som ikke er like lysbetont, for det finnes innimellom – små gleder som også er verdt å huske på, særlig når man ikke merker noe til hverdagsmagien.

Det er flere uker siden jeg har kjent noen som helst slags mestring. Alt har vært så mørkt og svart at jeg ikke har sett noe annet enn enden på visa. Jeg ville ikke blogget dette om jeg ikke hadde følt at jeg har kontroll; men til det punktet hvor man teller piller og glemmer konsekvensanalysene. Til det punktet hvor jeg lukker øynene og alt jeg ser er nødutgangen. Depresjon, frustrasjon, håpløshet. Til det punktet hvor jeg sitter med barberbladet i hånda og lurer på om jeg ikke bare skal gi opp alt sammen, for hva er vel vitsen? Jeg har kjent på dette, tenkt på dette og følt på dette siden jeg ble utskrevet fordi følelsen av å “bli gitt opp” var så overveldende, kvelende og enorm. Tanker som “jeg fortjener ikke å ha det bra” har kvernet om og om igjen. Nødløsningen kontra nødutgangen blir spising og spying. Selv om det er destruktivt og ødeleggende på sin måte har det kjøpt meg tid og drevet meg vekk fra impulser uten lykkelig slutt.

Alt jeg har foretatt meg har blitt nedtur på nedtur på nedtur. Jeg har vært nærtagende og emosjonell. Jeg har grått nesten daglig fordi alt har vært for mye. For mange negative tanker, for lav selvfølelse, manglende følese av mestring, alt jeg foretok meg rev ned istedenfor å bygge opp. Ensomheten har vært grusom. Jeg har ikke mange venner, men jeg har en håndfull venner som er der på ordentlig. Men det er sommer, venner drar også på ferie – derfor har jeg ikke fått pause fra meg selv heller.

Igår var en grusom dag. Jeg prøvde å tenke etter når jeg egentlig lo sist. Når jeg egentlig hadde det gøy eller følte at tiden gikk på normalt vis uten grusomme baktanker. Jeg husker ikke. Når alt kom til alt tok jeg planlagt dose medisiner og sovnet, lovet meg selv at idag var nødt til å bli bedre.

Men idag har vært annerledes på en god måte. Jeg måtte til bestemor og hente noen ting. Jeg var skrekkelig rastløs og utålmodig når jeg var der og inni meg herjet panikken fordi bestemor stekte vafler. Det gjør vondt innerst i hjerterota å vite at hun har stekt vafler fordi vi skulle innom, men at jeg ikke kunne spise fordi jeg kaster opp. Samvittigheten gnager enda litt over det. “Du skal kanskje ikka ha du?” spør hun, og jeg kan ikke annet enn å riste på hodet.

Men så ble det bedre. Mamma skulle på butikken, men jeg valgte å sitte i bilen. For min del er det uaktuelt å bevege meg inn på obs! hypermarked fordi det er så enormt stort og lang vei ut igjen om det først knoter seg til der inne. Men når mamma var ferdig å handle stoppet hun på statoil for å fylle diesel. Ganske impulsivt fikk jeg lyst på kaffe og tok meg meg statoilkoppen inn for å finne kaffe. Jeg vil tro det var seks mennesker der inne. Jeg hadde hjertet i halsen og det banket ekstra hardt mens jeg ventet på at kaffemaskina skulle bli ferdig. Men det gikk fint! Det føltes ikke som en stor greie, men jeg gikk inn alene – og det gikk greit.

Etterhvert som kvelden gikk fikk jeg lyst til å gå en tur. Klokka var vel omtrentlig 00:25 når jeg forlot huset. Og det føltes bra. Jeg var ikke redd. Jeg følte meg trygg på meg selv og at dette skulle gå fint. Målet var å gå til angstgrensa og å vurdere og krysse den. Jeg har gått tur før, men etter veispeilet har jeg ikke kommet lenger, hverken med eller uten noen sammen med meg.

Jeg skvatt til himmels når det fløy en nattsvermer forbi, men det var lett å rasjonalisere akkurat det. Kjenner hjertet banke litt ekstra når biler kjørte forbi og når jeg passerte speilet. Beveget meg liksom inn på ukjent område. Ikke for det, jeg har gått langs veien der før, men det var i fjor sommer og ikke alene og definitivt uten angst.

Jeg lurte veldig på hvor langt jeg var i stand til å gå, men bestemte meg til slutt for at jeg måtte sette en realistisk grense og ikke gå meg langt bort i ødemarka og få vill panikk der, med skrekkelig lang vei hjem. Jeg nådde målet mitt og var egentlig veldig lettet når jeg kom fram dit. Jeg ble stående i omtrentlig to minutter. Kjenner ubehag når det kjører biler forbi, men jeg går ikke i oppløsning av den grunn.

Så snudde jeg og trasket tilbake. Det var litt verre på hjemtur fordi det kjørte noen “kule kids” (les; unge gutter) forbi meg, som bare måtte fløyte – twice. Da holdt det på å klikke for meg men jeg forsøkte å vri raseriet til noe positivt selv om jeg bannet høyt og var smålig skjelven på tilbakeveien. Det krever veldig mye konsentrasjon og akkurat dét var ikke med i mine kalkulasjoner. Biler som kjører forbi; ja, men biler som må fløyte – to ganger, den så jeg ikke komme…

Når jeg gikk opp den bratte bakken begynte jeg å lure på om jeg skulle gå rundt eller rett opp. Et veiskille som har plaget meg veldig. Jeg pleier først å gå rundt, men når jeg skal tilbake makter jeg ikke å gå rundt fordi jeg blir for redd, så jeg ender meg å gå rett opp – noe som blir en snarvei hjem.

Idag gikk jeg rundt. For første gang gikk jeg rundt og tilbake alene.

Når jeg kom hjem kjente jeg en nesten ukjent følelse. Mestring. Jeg måtte nesten smile for meg selv fordi jeg var så lettet. Jeg har savnet denne følelsen – virkelig. Jeg hadde nesten begynt å lure på om det var en illusjon som egentlig ikke eksisterte – men en innbilning fra start til slutt.

Dette høres kanskje latterlig ut for dere som leser og ikke har kjent på frykten selv, men for meg er det en av disse små tingene som egentlig for meg er en stor ting (når jeg setter det i perspektiv og sammenligner med meg selv, ikke alle andre), som jeg også synes er viktig å inkludere i bloggen.

// midten av juli.

Imorgen har jeg samtale med Therese. Hun jobber turnus i avdelinga (som kastet meg ut og gav meg opp), så det er ikke uvanlig at jeg har timer i helgene om det passer slik. Jeg har ikke sett henne siden i mai og kjenner egentlig at jeg gleder meg til å snakke med noen. For å være ærlig har jeg kuttet alle over én kam og vært sint på alt og alle på hele avdelinga. Men det er ikke hennes feil og jeg vet egentlig det.

Advertisements

23 Responses to “En liten dose positivitet.”


  1. 1 laipai 13. August 2011 at 04:25

    Kjempebra at du har utfordret deg selv lille venn,å kjenne på mestringsfølelsen gjør godt. Stolt av deg. Lykke til med timen :)

    <3

  2. 2 myfunnydays 13. August 2011 at 07:06

    WIN :D Du har opplevd en fin dag, og det kommer flere herligmestringsfølelsedager :) De ligger fremme der en plass :) *Jeg heier på deg*

  3. 3 ingvild 13. August 2011 at 08:49

    Dette var fint å lese :) Blir gld på dine vegne fordi du greide å mestre men også fordi du greide å sortere ut det fine ved denne dagen, og unnet deg det!
    Jeg kjenner igjen den seiersfølelsen du fikk. For to uker siden fikk jeg behandling for blandt annet en veldig vanskelig ambivalens jeg har slitt med, å velge for meg selv, kjenne hva jeg vil. Det som har stått sterkt for meg har blandt annet vært å velge ute blant folk og ta valg. Hva jeg vil på butikken, hva jeg vil på på cafe osv. Går nesten i gråtinga da, både fordi jeg virkelig ikke klarer å ta valget, vil gjerne velge selv, men føler nesten jeg vil la andre velge. Men også fordi det er så flaut å bruke så lang tid på å skulle velge mellom te og farris!

    Men for to uker siden gikk jeg da på cafè, og bestilte meg rettfrem, en iskaffe! Og da det gikk opp for meg hva jeg hadde gjort kom mestringsfølelsen. Jeg var smilte skikkelig og tenkte inni meg “herregud, jeg gjorde det!!”, og liksom så meg rundt i cafeen..”men folkens, SÅ dere ikke hva jeg gjorde nettopp, jeg bare bestilte en iskaffe jo!! jeg var så jvla laidback!” :P
    men..det var jo ingen som så, off C.. hehe

    Lykke til med mer mestring i dag, resten av helga og til uka! For det er alltid der litt hver dag, vi bare har vanskelig med å se og føle det hver dag! Klem

  4. 4 Solveig @ poona 13. August 2011 at 09:29

    Bra jobba Karianne! Her synes jeg både det er det du klarer, og det at du ser det selv som er så fint. At du våger å se at det du gjør er bra nok akkurat nå, selv om du sikkert alltid skulle ønske du klarte ti skritt til. Fremgang er bra nok!

  5. 6 Tonje 13. August 2011 at 10:59

    Fantastisk bra!!! Du er kjempeflink!

    Hadde tenkt å si noe sånn som at man må begynne i det “små” og ta babysteps for å komme videre…
    men vet du hva, jeg tror jeg dropper det. For dette var ikke et lite steg i det hele tatt.

    Det var et elefantsteg, og jeg er vanvittig imponert over deg! <3

  6. 7 Tonje- Giddy 13. August 2011 at 11:00

    Så flott å lese! Sånne dager er fine å ta vare på:)

  7. 8 Lene 13. August 2011 at 11:04

    Ja Karianne, JA!!! Det e sånne små ting i hverdagen som gjør alt så mye lettere. Elske å få sånne daga sjøl, selv om det kan gå tid mellom hver gang de kommer. Men dem gjør det, og da må man bare utnytte dem til det fulle :) Viktig å ikke presse seg for langt også da, men å tøye strikken så langt det går e bra.

    Stolt av deg Karianne <3

  8. 9 Lileana 13. August 2011 at 11:32

    Mestring er så herlig! :)

  9. 10 Ellen K. 13. August 2011 at 11:43

    Gratulerer! Små skritt kan også være store. Kanskje det er starten på noe bedre?
    Sliter med det samme greia, men sto imot det. Og jeg kjenner meg lettet etter man har klart det. Da var et av mange problemer kanskje blitt litt mindre..

  10. 11 studinenogfruen 13. August 2011 at 12:58

    Hei hei.
    Første gang jeg er innom bloggen din.
    Du skriver bra og det var interessant lesning. Du er tøff som er så åpen om “lidelsene” dine. Er ikke alle som tør (meg).
    Lykke til videre og stå på!

  11. 12 ThisISmeThen 13. August 2011 at 13:30

    Herlig! Godt jobbet. Mestringsfølelsen er gull verdt <3

  12. 13 lifeofmonita 13. August 2011 at 14:31

    Så kjekt lesning! :) Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, har også (hatt) det slik. Alltid kjekt med et skritt i riktig retning. Følelsen av å mestre noe er absolutt en veldig god følelse :)
    Absolutt kjempebra gjort!

  13. 14 Linn L. 13. August 2011 at 17:56

    Veldig glad på dine vegne, fine deg :)

  14. 15 Ingeborg 14. August 2011 at 04:33

    Se der ja! Keep em coming!!!!!! Og utropstegn ;)

  15. 16 Kinemor 14. August 2011 at 13:06

    Hurra for mestring. Du er steike tøff!

  16. 17 Anneilen 14. August 2011 at 17:25

    flink du er :D skulle forestn tipse deg om programmet som begynner på tv 3 snart programmet som heter det blir bedre. det virker bra og baserer seg jo på vanskelige situvasjoner og hvordan ting har blitt bedre.

  17. 19 Christine 14. August 2011 at 21:21

    Hei,

    kan du fortelle/forklare litt hva Tumlr er?
    Jeg blogger ikke, må jeg det?

    jeg er på utkikk etter et sted hvor jeg kan finne bilder/tekster med sitat.
    Er dette riktig sted?
    Har du andre steder å anbefale evt?

    • 20 arikanne 15. August 2011 at 16:40

      Det enkleste er vel egentlig å hente bilder fra weheartit.com ellers så liker jeg godt imgfave.com

      Tumblr er en bloggstasjon som baserer seg på re-posts. Altså om noen poster et bilde de liker på sin blogg, og du liker det samme, så trykker du bare på reblog, så poster du det på din egen blogg. Du kan søke i tags der og finne det meste og enten “like” postene eller “reblog”. For å kunne surfe enkelt på tumblr trenger du en egen konto, men det er fort gjort. Du trenger ikke blogge på tumblr (altså skrive noe personlig), men du kan reblog så mye du bare gidder. Også har de selvsagt en follow knapp så du kan følge tumblelogs du liker og abonnere på deres innlegg.

      • 21 Christine 15. August 2011 at 22:32

        Takk for hyggelig tilbakemelding =)
        Nettsidene er sjekket ut =)
        Ønsker deg en fin kveld videre.

        Klem fra en som ønsker å bry seg

  18. 22 Kaktus 14. August 2011 at 22:09

    Dui ga nettopp meg en liten dose positivitet. :) Høres kleint ut å skrive gratulerer med turen, men jeg har egentlig lyst til å skrive det. Så… Gratulerer med turen! <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: