Om å akseptere egne begrensninger.

Jeg er veldig lei av ting som går på automatikk som jeg helst skulle klart meg uten. Timetelling for eksempel. Det sliter meg ut å telle alle disse timene som jeg føler at jeg ikke kommer noen vei med. Skuffelsen som brer seg i hele kroppen og gjennomsyrer tankene mine og vrir dem om til noe negativt.

Jeg fikk en kommentar her om dagen som gikk på dette med aksept. At man må akseptere sine egne begrensninger, senke skuldrene og la det være. Det slo meg at jeg aldri har tenkt på det på den måten. Og når jeg kjente etter; har jeg noensinne egentlig akseptert at jeg er syk? Jeg har ikke det. Jeg har aldri tenkt at det var okei. Jeg har aldri latt meg selv være i fred og godtatt det. Jeg har alltid rakket ned på meg selv fordi jeg ikke er frisk, jeg har alltid tenkt negative ting om meg selv når jeg ikke føler at jeg strekker til eller oppnår normalen eller at jeg er annerledes. At jeg alltid legger lista for høyt til at jeg greier å hoppe over. Jeg legger lista like høyt hver gang og river gang på gang.

Jeg lurer på om det hjelper å prøve å vri det dit. Akseptere at jeg per nå ikke greier å hoppe to meter, at jeg kanskje burde senke til halvannen meter, lykkes i å hoppe over og legge lista høyere ettsom spensten trenes opp.

Om jeg spiser og spyr, sprekker annenhver dag – jeg ser ikke de dagene annenhver dag hvor jeg lyktes, jeg ser bare alle begynnelsene som jeg aldri kom noen vei med. Alle skuffelsene når gode intensjoner ikke var nok. Nederlagsfølelsen. Automatikken som med en gang pirker på de negative sidene.

Det får meg til å tenke på den første innleveringsoppgaven jeg hadde på skolen i fjor. Det var en foto oppgave og jeg mener å huske at karakteren jeg fikk var 5/4. Samtidig fikk jeg beskjed om at det var det nest beste resultatet i klassen. Der og da stakk det å høre ordene “nest best“. Mens jeg gikk hjem fra skolen den dagen tenkte jeg hardt på dette. Jeg veide mine forutsetninger opp mot meg selv og tidligere historie, jeg bestemte meg der og da for at det var dårlig gjort ovenfor meg selv å skulle sammenligne med de andre i klassen som ikke har de samme forutsetningene som jeg har. Jeg måtte spørre meg selv om jeg hadde klart det samme året før. Det hadde jeg absolutt ikke klart, jeg var innlagt og kjempet min egen kamp mot selvskadingen som tappet meg for livsvilje. Innen jeg kom inn døra hjemme var jeg fornøyd med egen prestasjon, kjente til og med på et snev av stolthet over egen framgang. Jeg måtte også spørre meg selv hva jeg trodde var en realistisk forventning og forsto etterhvert at det var urealistisk å skulle møte opp på skolen for første gang på to år og forvente at jeg skulle nå til topps allerede da. Toppkarakterene kom etterhvert som jeg lærte og tok til meg lærdom og fulgte med på undervisningen.

Jeg har også vært utrolig skuffet fordi karakterene mine til sommeren var veldig mye dårligere enn de til jul. Jeg hadde andre forutsetninger før jul enn hva jeg hadde etter jul – og jeg ser det nå. Idag ser jeg det. Selv om jeg føler at jeg såvidt krøp over målstreken – jeg kom i mål jeg også. Å ha kommet inn på andreåret understreker at også jeg kom i mål til slutt, om enn haltende på grunn av skadene jeg pådro meg underveis fordi jeg snublet og gikk skikkelig på trynet.

Samtidig som jeg blir glad når jeg leser bloggene til jenter som sliter med spiseproblematikk blir jeg ofte veldig trist på egne vegne fordi jeg føler at jeg selv står og stanger hodet i veggen på de samme tingene. Gang på gang spør jeg meg selv hva det er jeg gjør feil siden jeg ikke føler at jeg kommer noen vei. Å ha samme diagnose betyr ikke at man har de samme forutsetningene eller like.
“Du har kommet kjempelangt Karianne! Den siste uka har du virkelig jobbet hardt!” sa frk.fastlege idag. Hva jeg sa? “Nei, det har jeg ikke – jeg står enda og stanger hodet i veggen. Jeg er håpløs, jeg er -too far gone-, jeg kommer ingen vei!”

Kjære Karianne. Dette er ikke et kappløp hvor det handler om å komme først i mål eller fullføre på kortest mulig tid. Jeg ser nå, når jeg setter ting i perspektiv – at det for min del handler om å være på vei ett sted med forhåpninger om å komme i mål én dag. Det er urealistisk og urettferdig ovenfor meg selv å forsøke å sette deadlines jeg skal forholde meg til når det kommer til min sykdom og forutsetninger.

Selv om jeg greide ett år skadefri er det dårlig gjort ovenfor meg selv å forvente at resten av livet dermed skal forbli skadefritt. Eller trettiførste juli når jeg naivt nok tenkte før jeg sovnet; at august skulle være spyfri. Det tok omtrentlig tre dager før jeg følte at jeg hadde ødelagt absolutt hele august. De fem dagene av de ti som har gått burde være godt nok for noe. Det er meg selv jeg skal være god nok for – ikke for alle andre.

 you’ve been through worse in the past, and you got up there.

Advertisements

22 Responses to “Om å akseptere egne begrensninger.”


  1. 1 Ida 10. August 2011 at 19:48

    Jeg fikk annbefalt boken ” å leve et liv – ikke vinne en krig” (Anna Kåver), av behandleren min. Den handler om netopp om akksept. Hva akksept er og hva det ikke er. Den gav meg et nytt perspektiv på ting :) Anbefales om du ikke allerede har lest den.

  2. 3 lovelyliller.com 10. August 2011 at 20:05

    det tok lang tid før jeg i det hele tatt innså at jeg hadde begrensninger,så kom prosessen med å akseptere. når jeg endelig gjorde det ble jeg mer avslappet og fikk det bedre :)

  3. 4 laipai 10. August 2011 at 20:10

    Jeg er hvertfall der at jeg aksepterer at jeg er syk,men det er veldig lett å fokusere på det man ikke får til. Men når jeg setter meg ned å SKRIVER om det,så klarer jeg å se at hall i luken,du feilet på 2 måltider,men jaggu klarte du å beholde to også. Eller,pokker,jeg måtte selvsagt sprekke i dag,det var det jeg skjønte,men hallo i luken,du klarte faktisk å være oppkastfri i går,teller ikke det en døyt kanskje?? Jah,you know the drill.
    Både du og jeg burde prøve å bli flinkere på det vi faktisk får til. Nemlig.

    Glad i deg <3

  4. 5 Celli 10. August 2011 at 20:15

    Du skriver utrolig klokt. Det å innse, og oppdage, at man har begrensninger er STORT og det betyr at man har kommet ganske langt på vei. Takk for påminnelse, jeg har masse å jobbe med i forhold til dette jeg også!

  5. 6 Solveig @ poona 10. August 2011 at 20:17

    Nok en gang kom jeg inn på bloggen din, skrev en lang kommentar, og tok vekk alt igjen. Kommer innom en gang til for å legge igjen et lite hjerte.

    <3

  6. 7 Tine 10. August 2011 at 20:28

    dette innlegget kunne jeg nesten skrevet selv. Disse tankene fyker gjennom hodet mitt hverdag.. jeg er som deg sliter med og akspetere.. for det har jeg ikke enda gjort:/ jeg sliter veldig med og akspetere at kroppen ikke takler så mye trening lenger..eller bare som du sier: teller timene-noe jeg også gjør.. nei jeg er helt enig,som jeg har skrevet i mitt siste innlegg at det er på tide jeg begynner å tro på at det positive som skjer rundt meg ikke alltid skal gå feile veien:)

  7. 8 Ingeborg 10. August 2011 at 20:29

    Si fra når du finner oppskriften…=)

  8. 10 konkylie 10. August 2011 at 23:21

    Her skriver du mye som jeg kjenner meg veldig igjen i, blant annet dette med å ikke klare å legge fokuset på mestringen. Jeg ser også bare det jeg gjør som er dumt, ikke det jeg klare. For meg er det ingen bragd å klare ting som “normale” mennesker får til, for at jeg skal klare å si “godt jobba!” til meg selv må jeg ha gjort noe som ikke hvem som helst får til…

  9. 11 Destgirl 10. August 2011 at 23:25

    Jeg er så enig med det å akseptere. Jeg har selv slitt med å akseptere og der har jeg videre vært min værste fiende, ødelagt muligheter som kunne vært annerledes i dag hadde jeg bare akseptert meg selv, min situasjon og sykdom. Jeg har brukt all energi på å overbevise meg selv og de rundt om at jeg er noe annet fordi jeg hatet meg selv som den syke.. Nå begynner jeg å akseptere og det er grusomt, mye hat mot meg selv, og som du skriver, ser alt jeg ikke får til, fremfor alt jeg får til..
    Men det å begynne å akseptere at ja pga min historie så blir ting litt annerledes enn for noen andre. Og jeg liker å se at jeg løper maraton med 1 ødelagt bein, mens andre har 2 friske, de kommer frem før og når jeg endelig kommer frem kan jeg være stolt for jeg har faktisk klart det med 1 ødelagt bein.. Hvis du skjønner hva jeg mener, mange ord her..

    Jeg har tro på deg, mye jeg kjenner meg igjen i og du har en enorm utfordring hevr eneste dag, og alt som du har klart kan du være stolt av for andre har klart det som du uten å ha den bagasjen…

    Du er sterk og tøff.. Og jeg har skikkelig tro på deg, du er en ekte fighter…

  10. 12 Mie - Ulik deg 11. August 2011 at 05:47

    Hei. Driver å lager en liste over blogger jeg leser, håper det er i orden at jeg stjeler headeren din. Hvis ikke må du si i fra og så skal jeg fjerne den! :-)

  11. 14 sverre 11. August 2011 at 08:51

    Du sitter inne med så mye kunskap, du må bare se det selv. Jeg synes virkelig at du gjør mye bra (utifra det jeg leser her). Du har klart 50% av dagene spyfrie, det er et kjemperesultat. Som du selv sier, du skal være bra nok for deg selv, ikke alle andre :D Lykke til videre :D

  12. 15 Linn L. 11. August 2011 at 14:10

    Denne tankegangen tror jeg ikke er uvanlig, Karianne. Det er vel der utfordringen bak all slags selvskading ligger – å fokusere mer på hva man har oppnådd enn det man ikke oppnådde?

    <3

  13. 16 ThisISmeThen 11. August 2011 at 14:42

    Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her… Akseptere seg selv, og sine egne begrensinger… It’s not a piece of cake.
    *klem*

  14. 17 elisestokke 11. August 2011 at 16:31

    Du er kjempetøff, og skriver veldig bra. Stå på!

  15. 18 Kaktus 11. August 2011 at 19:45

    Jeg jubler, over at du nettopp oppfylte ønsket jeg kom med i forrige kommentar.
    Du har beholdt håpet, du har til og med tatt det med I linjene. <3
    PS.: Så dama med mynden idag, hun fikk tydeligvis tak i den. ;)

  16. 21 Rakel 12. August 2011 at 12:04

    Dette har ikke noe med selve innlegget å gjøre, men jeg kom til å tenke på en ting. Hvor gammel var du når du fikk diagnosen Emosjonelt Ustabil?

    • 22 arikanne 12. August 2011 at 15:44

      Jeg fikk den sommeren / høst før jeg fylte nitten, men ble behandlet som borderline etter februar 2009. Ingen ville gi meg diagnosen før fylte atten år, så jeg fikk den ikke på papir før jeg fylte nesten nitten.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: