Fire, fem – påan igjen.

Jeg sa jeg skulle skrive om dag 4 og dag 5 uten oppkast. Jeg hadde forventet at det skulle bli bedre og at alt skulle gå lettere på dag 4, men så var det som å gå gjennom dag 2 på reprise. Sinnsykt skuffa og deprimert, vanskelig å holde ut noe man vet er riktig når man føler seg så elendig at ord ikke strekker til. Frustrert pluss skuffa blir ofte til håpløshet.

Derfor gikk ikke dag 5 etter planen. Jeg blir så sint når ting ikke går som planlagt, når jeg ikke oppnår det jeg vil, føler at jeg har kontroll på det som skjer eller lignende. Sint blir til straff, straff blir til spising og spying …

Men, så var det påan igjen, hvilket valg? Det første døgnet gikk tålelig, men jeg tror jeg hadde gitt inn for fristelsen om jeg hadde hatt valget. Det vil si; om det hadde fantes noe spiselig i hus, noe det per nå ikke gjør fordi jeg er alene hjemme. Selv så sterk trangen til å spise og spy blir greier den ikke å trumfe ned den massive angsten for å gå på butikken. Dette resulterer igjen i at jeg blir deprimert fordi jeg føler meg som en fange i min egen kropp, at jeg slaver rundt for tanker jeg ikke greier å få bukt med. Det er så himla vanskelig å skulle stå i vonde følelser når opplevelsen blir fysisk.

Det er kanskje feigt at jeg velger å la være å møte angsten, men jeg orker ikke. For å være helt ærlig, jeg makter det ikke. For hver gang jeg prøver å møte angsten på egenhånd får jeg smake panikken nok en gang, og for hver gang jeg får en ny dårlig opplevelse i en situasjon jeg er redd for – jo mindre vil mestringsfølelsen jeg jobbet med på Silsand bli. Jeg føler at jeg ødelegger mer og mer for meg selv om jeg pusher og pusher – for jeg merker jo veldig godt at jeg ikke kommer noen som helst vei, jeg gjør det bare verre. De vonde opplevelsene danker ut de positive og det positive virker mer og mer fjernt og uoppnåelig.

Se for deg at du går på butikken alene og blir knivstukket. Ville du ikke da blitt redd for å gå tilbake? Sett at du prøvde, også ble du knivstukket én gang til. Ville du da turt å prøve igjen? Sett at du prøvde, og denne gangen kom du unna såvidt fordi du løp fordi redselen drev deg videre. Ville du da dratt igjen? Sånn føles det. Brent barn skyr ilden sies det, det er logisk i mitt hode at jeg ER redd for å gå på butikken.

[tumblr]

Jeg blir også forferdelig deprimert av å kjenne på hjelpeløsheten. Tjue år gammel får ikke til ditten og datten og bladidadida.Dessuten er jeg ufattelig, ubeskrivelig tom og ensom uten at jeg kan sette ord på noe her på bloggen, og ensomheten… jeg har ikke ord for det. Det gjør ingenting bedre for å si det på den måten.

Jeg har passert 2 døgn igjen, men jeg er usikker på om det er fordi jeg “vil” det, eller om det bare er fordi jeg ikke finner noe spiselig jeg har lyst til å spise innenfor rekkevidde, som ikke innebærer turer på butikker som bare gjør vondt verre.

Jeg lurer på hva vitsen er. Med alt. Hva er poenget? Hvorfor holder jeg ut? Hvorfor gidder jeg? Jeg kommer ingen vei og jeg kan ikke se for meg at jeg skulle vært på vei heller. Jeg lurer på hvorfor jeg står opp om dagen, hva er poenget med det? Jo, jeg har Zahra, som selvsagt må ut av hus for å gjøre sitt. For det meste slipper jeg henne ut på baksiden og beordrer henne til å bli innenfor mitt synsfelt fordi jeg ikke vil gå noen steder.

Idag tenkte jeg at det var på tide å mote seg opp til å gå stien langs sjøen rundt nabolaget. Turen tar omtrentlig ti minutter. Først ble jeg redd når jeg så en dame med en dvergschnauzer fordi jeg var redd for at hun ville at hundene skulle hilse og at jeg ble nødt til å konversere høflig – det har jeg ikke kapasitet til i det hele tatt fordi jeg blir livende redd av å stå i ro i sånne situasjoner – uforutsette situasjoner.

Det gikk tålelig greit for dama var ikke noe keen på at bikkjene skulle hilse. Bikkja hennes tok helt av med gneldring og piping og til slutt tok hun den så hardt at den pep i smerte. Kjente jeg ble litt forbanna da! Men jeg trasket uansett videre, kom ned til havet og begynte på runden rundt. So far, so good. Helt til jeg hørte barnestemmer – barn som leker. Jeg var ikke mer enn tre minutter hjemmefra men jeg ble livredd når jeg så at barna lekte i en sklie femti meter foran meg. To jenter. To jenter pluss søte Zahra = “kan vi stryke, hvor gammel, bladida”, lang samtale ogogog! Takk gud for at de sto med ryggen til mens jeg passerte.

Imorgen har jeg time hos frk.fastlege og jeg synes det er utrolig tragisk at det nesten blir ukas høydepunkt. Det er ikke riktig for fem flate øre, livet skal være mer innholdsrikt enn som så, men jeg forstår neimen ikke hvordan. Og jeg gruer meg, fordi jeg blir alltid skrekkelig dårlig på vei opp trappa fordi jeg vet jeg må gjennom venterommet hvor det henger en panikkopplevelse igjen.

Jeg har forferdelig lyst til å spise og spy for å få tiden til å gå, for å få tankene til å forsvinne, for å slippe å forholde meg til meg selv for noen timer, men jeg prøver iherdig å overbevise meg selv om at jeg faktisk klikket hjem noe jeg har på belønningslista igår- ergo burde jeg jobbe for det.

[tumblr]

Advertisements

12 Responses to “Fire, fem – påan igjen.”


  1. 1 LC 9. August 2011 at 21:04

    Jeg skjønner så inderlig godt hvordan du har det, og jeg hater at noen skal måtte føle sånn! Det er helt jævlig.. Men jeg har det faktisk bedre, og selvom jeg ikke trodde det da ting sto på som verst, så har dagene blitt litt lysere. Så det vil lette, du må bare stå i det. Og vite at det blir bedre. Men bedringen er ikke gratis, det er mye hard jobbing (tenker på panikkangsten). Mitt gjennombrudd var da jeg forsto hvorfor panikken meldte seg i tide og utide. Ble banket helseløs av eksen, og kroppen hadde rett og slett aldri fått ristet av seg redselem. Men jeg forsto aldri det, for jeg ville ikke vedkjenne at jeg var et voldsoffer. For skamfult. Men når jeg så sammenhengen, og godtok at jeg faktisk har hatt min rett til å slite, så slapp veldig mye taket av seg selv.

    Jeg mener ikke å prøve å sammenligne, men jeg tror det kan ligge noe i konseptet. Å akseptere, å vedkjenne, å godta at man har vondt, og vite at man har en grunn for det. Du er ikke svak selvom du sliter, liksom. Jeg skammet meg hvertfall fryktelig over angsten og depresjonen, for jeg følte ikke jeg hadde noen grunn, at jeg hadde rett til å slite så fælt. Jeg tror jeg gjentar meg selv litt mye nå, sorry for det. Hver gang jeg kommenterer til deg så skriver jeg alltid så mye! :P Jeg vet ikke helt hvordan det ligger ann for deg med aksept og den regla der, men jeg skriver det likevel, i tilfelle du kan få noe ut av det..

    Og det der med spising og spying, bare for å få tiden til å gå – jeg sliter med akkurat det samme! Hvorfor er det sånn at man blir så rastløs at det eneste som demper det er nettopp dette? BLIR GAL.

    Men uansett, hold ut, kjære deg. Det vil ikke alltid være som dette, jeg lover!

    • 2 arikanne 9. August 2011 at 21:10

      Takk for grundig svar. Dette med å akseptere at jeg har det vondt har jeg strengt tatt aldri tenkt på. Det har alltid vært “feil” og “grunnløst” som du selv nevner. Får ta en tur i tenkeboksen, tenke litt på det.

      Det med det bulimiske ja… jeg er veldig glad i filmer og serier, men jeg får ikke til å se på det dersom jeg ikke spiser og spyr fordi jeg blir vanvittig rastløs etter ti minutter. Slitsomt at det er sånn. Det krver liksom noe hele tiden å skulle distrahere seg selv. Hold ut ♥

  2. 3 linnkarin 9. August 2011 at 22:07

    Kan d tenkes at noe av dette vil reduseres om du begynner m noe hobbyinspirert el l.? Du har i tidligere innlegg skrevet noe om at du tyr til dette for å få tiden til å gå. Jeg mener ikke å bagatellisere på noen måte for jeg veit hvor vanskelig d er iom jeg har stått/og står i d selv nå. Om du ikke skal begynne på skole fra høsten er d veldig lurt du får noe “fornuftig” å gjøre daglig m rutiner.. D vet du nok selv også.

  3. 4 laipai 9. August 2011 at 22:31

    <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

  4. 5 Kaktus 9. August 2011 at 23:52

    Jeg skulle ønske jeg kunne røske all faenskapen ut av livet ditt, og destruere den. Kun la Karianne stå igjen, hel og ren. Frisk. Lykkelig.
    Vi har ikke kommet riktig så langt i moderne teknologi og “dingser” enda, så foreløpig forblir det ønsket uoppfylt.
    Men kan jeg likevel få lov til å ønske meg en ting?
    At håpet, viljen og styrken som vises så godt mellom linjene dine skal få lov til å forbli der, og også etter hvert komme opp og inn _i_ linjene?
    <3

  5. 6 konkylie 10. August 2011 at 01:17

    Å møte angsten er jævlig vanskelig. Det er mye lettere å bare unngå det som fører til angst. Det er kanskje ikke en lur løsning i lengden (men det tror jeg alle som sliter med angst vet), men det føles som det beste valget der og da. I mange situasjoner vil det være best å bare hoppe i det og prøve det ut, men noen ganger er det lov til å holde det vonde på avstand, unngå det til man føler at man er sterk nok til å møte det. Å møte angsten, for så å mislykkes, gjør det hele bare verre (som du selv også skriver).

  6. 7 Silje Pairotte 10. August 2011 at 08:38

    Når du er ute og går tur, og folk begynner å nærme seg Zahra: Si at hun har lus!
    Det funker alltid, folk blir mer redde enn om du sier hun er aggressiv. Jeez.
    Jeg vil ikke ha noen bort til min hund når vi er ute, og fjerner alle innpåslitne ved å si dette (>_^)

  7. 8 Elin 10. August 2011 at 09:17

    Det er ikke så rart at angsten din øker hvis du driver og sammenligner eplepsianfallet ditt med å bli knivstukket overfor deg selv…

    • 9 arikanne 10. August 2011 at 18:38

      Jeg tror ikke du tok poenget. Et fysisk eksempel kan være lettere å forstå enn en irrasjonell frykt jeg har vanskeligheter med å skildre for å få andre til å forstå hvor hardt den irrasjonelle frykten sitter og hvor virkelig man innbiller seg at det er.

  8. 10 Tuva 10. August 2011 at 18:20

    Skjønner godt hva du mener, kan ikke fordra å bevege meg nedi Oslo sentrum i det området hvor jeg ble voldtatt. Unngikk det for alt i verden, men så fikk bestevenninnen min seg en jobb på et hotell i nærheten og jeg ville ikke at hun skulle gå der alene på natten på vei hjem fra jobb, så jeg begynte å hente henne. Nå har jeg vært der så mange ganger at jeg sjelden får den store panikken. Det er jo liksom ikke gata og bygningene som er farlig. Men mine tanker og minner som skremmer meg og gir meg angst.
    Hang in there! Syns du jobber bra, jeg. <3<3<3

  9. 11 Destgirl 10. August 2011 at 22:53

    Den frykten skjønner jeg veldig godt og at det føles som om man skal gjennom en katastrofe på liv og død, hele kroppen føler frykten og da ikke lett å styre kroppen for kropp og tanker kan leve 2 helt forskjellige liv..
    Jeg håper du en dag kan gå på butikken uten frykten.. Jeg har tro på deg !!

    *klemmer*

  10. 12 Sara 10. August 2011 at 23:31

    Jeg synes du er utrolig flink og utrolig sterk! Har lest bloggen din en stund nå, og du inspirerer meg og sikkert maange andre! Stå på, jeg vet du vil greie det, du virker så oppegående og reflektert :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: