Om å ikke skulle spise og spy.

Dag tre. Igår hadde jeg planer om å skrive det mer detaljert, om hvordan det føles eller oppleves for min del å skulle avstå fra spising og spying. Jeg formulerte i hodet mitt at det var for min egen del, for å minne meg selv på det når tanken på å gi opp melder seg, for andre som kanskje ønsker å oppnå det samme og vil lese andres erfaringer og for uvitende som kanskje etterpå vil revurdere sitt syn og åpne øynene, se det fra et annet perspektiv.

Jeg tenker alltid “imorgen”. At jeg ikke skal spy imorgen, at jeg derfor må spise og spy – nå – fordi jeg ikke skal gjøre det imorgen. Oddsen er ganske stor for at jeg tenker nettopp den samme tanken både imorgen og dagen etterpå det igjen. Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke gadd å tenke på om jeg er spyfri eller ikke fordi det hadde vært så veldig mye mindre smertelig å gi seg hen til likegyldigheten.

Imorgen kommer aldri. Jeg har tenkt den tanken i over to år. Imorgen kommer aldri fordi jeg vet så smertelig godt hva det fører med seg. Jeg vet altfor godt hvordan de første dagene er, jeg vet hvilke feller jeg pleier å gå i, jeg vet hvorfor jeg sprekker gang på gang, jeg vet hvorfor jeg ikke greier å bevare motivasjonen og jeg vet hvor lite som skal til før alt går til helvete.

Personlig synes jeg det verste med å prøve og feile på denne måten er skuffelsen som trenger seg på når jeg ikke greier det jeg ønsker å oppnå. Skadetrangen som melder seg, strafferen som mener at straff er på sin plass med tanke på denne typen nederlag.

Kropper reagerer ofte forskjellig på ulike ting og jeg sitter bare på mine egne erfaringer som jeg kan dele.

Kroppen min er lei av spising og spying. Toleransegrensa for hva kroppen min kunne håndtere “helt fint” før er nå mye lavere. Det skal ingen verdens ting til før jeg har ødelagt balansen mellom elektrolytter, kalium og salter. Når dette skjer reagerer kroppen ved å holde igjen vannet jeg får i meg – det jeg drikker. Når kroppen holder på vannet føler jeg meg ekkel, større enn det jeg egentlig er og ukomfortabel i egen kropp. Jeg kan ikke fordra hvordan ansiktet mitt blir hovent, jeg kan ikke fordra hvordan fingrene blir tykkere eller hvordan vannet fordeler seg jevnt utover i hele kroppen. Jeg blir livredd for at folk skal tro jeg har lagt på meg eller at jeg skal få en kommentar alla “du ser bra ut” eller “bedre”.

Jeg vil derfor skrive litt om hvordan jeg opplever det dag for dag. Hvordan motivasjonen svinger, hvordan kroppen har det og hva jeg opplever skjer rent fysisk. For det er ikke bare bare å tro at det er “gjort” om man greier en dag uten. Ting som trigger og ting som motiverer. Det er sikkert individuelt og denne beretningen er personlig.

Siste oppkast: Tirsdag 2. august kl: 2200.

Onsdag; Dag #1

Jeg hadde legetime forferdelig tidlig på dagen og hadde sovet skrekkelig lite på forhånd. Etter legetimen gikk jeg halvannen kilometer før mamma kom og hentet meg, dro jeg hjem og sov, våknet og sov enda mer til klokka var omtrentlig halv to. Deretter surret jeg med alt og ingenting til klokka ble omtrentlig fem, da kom kontaktpersonen min i psykiatritjenesten innom med medisiner. Vi gikk tur i omtrentlig en time hvor jeg sutret over alt jeg mener er galt i livet mitt per nå.

Motivasjonen den første dagen er egentlig ganske okei. Det er ikke den første dagen som er ille, for det som gjør vondt og er ille har for min del ikke begynt enda. Når klokka begynner å nærme seg kveld merker jeg at jeg har mer og mer lyst til å spise og spy. Etter mange år som matforstyrra skal jeg ikke skryte på meg at jeg kan definere fornemmelsen “sult”, men jeg kjenner på en slags ulidelig lengsel etter å koble ut og bli borte i handlingene.

Jeg kjente litt på at jeg var sliten – fordi jeg hadde gått tur mye lenger enn jeg burde kombinert med at jeg ikke får i meg nok kalorier. Men alt i alt er det ikke den første dagen som er vanskelig for meg.

Torsdag; Dag #2

Det er dag to som er vanskelig. Det er her jeg virkelig føler at kroppen ikke kvitter seg med væske i det hele tatt. Jeg blir engstelig og redd for å drikke – noe som ikke hjelper i det hele tatt og jeg vet at jeg er NØDT til å tvinge meg til å fortsette å drikke hvis ikke kommer kroppen i alle fall ikke til å slippe det vannet den allerede holder på.

Det oppstår en slags fremmedfølelse samtidig som selvhatet vokser. Det gjør vondt å føle seg fanget i en kropp som i mitt hode bare blir større og større jo lenger utpå dagen jeg kommer og jo mer jeg har drukket. Det er ofte på kvelden på dag 2 at ting går til helvete fordi jeg ikke lenger holder ut inni min egen kropp. Jeg får vill panikk og begynner å spise.

Jeg våknet av en kvelende varme og surret meg ut på verandaen hvor jeg la meg for å sole meg. Til min fordel sovner jeg på verandaen i sola, priser meg lykkelig for at det er takveranda og at ingen kan se meg når jeg ligger på taket. Jeg føler meg som en strandet hval og er glad for at mamma og G er på fjellet – samtidig som det er ekstra hardt å være alene hjemme når det finnes enorme mengder mat på kjøkkenet og i skapene.
HELDIGVIS sovnet jeg, jeg vet ikke hvordan det hadde gått hvis ikke, for når tanken først fester seg er det veldig kort vei fra tanke til handling, og før jeg rekker å tenke over det har  jeg prestert å spise noe og siden jeg da må kaste opp uansett forsvinner jeg lett inn i spisetåka igjen.

Når jeg våkner og er lei av å sole meg er jeg nødt til å kle på meg store klær slik at jeg slipper å se på meg selv og hvordan jeg opplever at jeg bare eser ut på grunn av at kroppen ikke kvitter seg med vannet. Lengselen etter å slippe unna sin egen kropp er enorm, og jeg forsøker å vri angsten til noe positivt. Type; “du tør ikke gå på butikken og du vil ikke at mamma og G skal se deg overspise” og vrir det slik at jeg ikke har muligheten. Dag to er så langt uutholdelig.

Det gjør vondt å drikke, det gjør vondt å være tilstede, det gjør vondt å være våken.

Jeg vet at trening gjør vondt verre, men at en gåtur kan birdra positivt. Jeg snakker i telefonen for å distrahere angsten mest mulig mens jeg trasker i overkant av en halvtime med Zahra utpå ettermiddagen etter at sola har gått ned. Jeg går i ring fordi jeg ikke tør å gå for langt unna hjem – “trygt”. Når jeg kommer hjem igjen er jo mamma og G hjemme, så da blir det i alle fall ikke noe kokkelering. Rema 1000 som ligger tre minutter unna er fullstendig utelukket etter forrige torsdags panikkanfall.

Istedenfor trasker mamma på butikken for hun skal handle andre ting også. Heldigvis kjøper hun Ifa. Jeg merker at jeg blir veldig avhengig av både tyggis og ifa når jeg ikke skal spise og spy fordi jeg ofte låser kjeven i en ubehagelig posisjon jeg ikke blir oppmerksom på før jeg slapper av og kjenner hvor vondt det er. Pluss at det distraherer.

Omsider ble jeg oppslukt av internettet og dag 2 ble gjennomført for første gang på mange uker.

Fredag; Dag #3

Jeg kjente en enorm lettelse når jeg så ansiktet mitt i speilet idag fordi det er mye smalere enn hva det var igår. Inni meg tenker jeg at det er logisk at vannet burde begynne å slippe taket nå, og ettersom dagen har gått føler jeg kanskje at alt som var ute av balanse er i ferd med å komme på plass igjen. Når jeg deretter merket at kroppen ikke var like gjerrig på vannet som igår ble jeg også fylt av en lettelse som igjen blir til videre motivasjon fordi jeg ikke ORKER å lide meg gjennom dag #2 på nytt om to nye dager om jeg hadde latt det glippe idag.

Det er positivt og det er negativt. Det negative er at jeg blir fryktelig emosjonell og føler at to dager med følelser holder på å sprenge meg i fillebiter noe som igjen fører til at jeg lett tar til tårene eller at ett skjevt ord blir til livets undergang. Håpløsheten dukker lett opp og det eneste jeg har å gå på av motivasjon er gårdagens vonde følelser og opplevelsen av å føle seg so men strandet hval.

På den ene siden er jeg veldig glad for at det er sol fra skyfri himmel også idag, på den andre siden blir jeg irritert og bekymrer meg for om varmen skal gjøre at kroppen holder igjen vannet enda mer.

Om jeg lener meg helt inn i speilet kan jeg fortsatt se at jeg er hoven over øynene, selv om det er mye, mye bedre idag enn hva det var igår.

Hadde jeg ikke visst av smertefull erfaring hadde jeg ikke holdt ut eller trodd at det skulle bli bedre i det hele tatt. Jeg er kanskje overfokusert på eget utseende og hvordan kroppen min føles – men det hører sykdommen til og er en stor del av hvordan og hvorfor sykdommen fortsatt holder fast i meg. Nå tenker jeg ikke på “jeg vil ned i vekt”, jeg tenker på “jeg vil at kroppen min skal normalisere seg og bli stabil”, ikke som en jojo som er full av vann, normal, full av vann annenhver dag.

Det er enklere å forholde seg til seg selv når jeg vet hva som møter meg i speilet imorgen kontra en enorm redsel for at jeg plustelig skal se annerledes ut enn hva JEG er vant til. Mannen i gata ser neppe forskjell i det hele tatt, men dette perspektivet kommer innenfra og forklarer min opplevelse og hvordan det føles å være meg inni en kropp som virker fremmed og ukjent eller rett og slett annerledes.

Nå er det bare 1 time til dag 3 er oversått og jeg tar meg selv i å GLEDE MEG til imorgen – for da MÅ vannet slippe taket ordentlig.

Jeg har ikke kjent på lengselen etter å spise og spy rent fysisk – men emosjonelt skulle jeg ønske jeg var alene hjemme resten av kvelden bare for å slippe og føle. Jeg er også glad for at jeg har fått mer farge på kroppen – av en eller annen grunn føler jeg meg mer vel da.

Jeg finner ikke trøst i at andre ikke ser eller er oppmerksom på det jeg opplever inni meg. Det er fint at det er usynlig for andre, men det er veldig frustrerende å skulle forklare sine egne følelser. “Jeg er full av vann!!! Ser du ikke det?!” og når svaret er “nei” blir frustrasjonen enorm.

Den eneste veien ut er igjennom – repeat, repeat, repeat. 

Advertisements

0 Responses to “Om å ikke skulle spise og spy.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: