You drove me off the road.

Jeg skulle egentlig skrive noe fornuftig igår, men så kom jeg ikke så langt likevel for jeg ble så opptatt med å ligge i senga og høre på TV-en nede hvor fire overlevende fra Utøya fortalte sin historie.

Jeg la meg igår kveld med en dårlig følelse. Våknet idag når telefonen vibrerte til den samme dårlige følelsen. Jeg er så lei av ordkrigen og beskyldningene som hagler begge veier. It takes two to tango, men nå er jeg møkkalei av dette surret her, og til slutt ble jeg så forbanna at jeg repliserte av vi måtte ordne opp i det NÅ – eller aldri. “Skriv en liste over alt du mener jeg har gjort galt – jeg gjør det samme. Så møtes vi, snakker om det og finner ut hvordan vi kan kompromisse“, svaret jeg fikk var “deal”. Og nå gruer jeg meg bare fordi it’s gonna hurt like hell. No pain, no gain.

Men det er ikke derfor jeg er på halv åtte idag. Dette er dag tre uten oppkast. Etter at jeg forlot psyk er dette det lengste jeg har greid å få til på egenhånd. Problemet med å avstå fra maten jeg bruker for å ruse meg bort fra alle følelsene er at jeg istedenfor blir tvunget til å føle på det jeg føler og her blir jeg skjør. Jeg blir forferdelig sårbar og det skal ingen verdens ting til for å vippe meg fullstendig ned i grøfta.

Til det punktet hvor jeg sitter i bilen og gråter mens jeg roper at jeg skal hoppe i havet fordi “livet hater meg” og “jeg har ingenting og en hund”, “jeg har ingenting å leve for”, “jeg hører ikke hjemme noen steder”, “jeg har ingen steder å dra”, “jeg passer ikke inn”, “jeg er i veien”, “jeg er overflødig”, “jeg tar plass”, “jeg hater meg selv” og lignende fraser.

På radioen synger Queen “I want to break free”, og jeg tenker at det hadde vært fint å rive seg løs fra livet. Jeg innser at nøklene står i med tanke på at radioen står på og jeg blir sittende å stirre på nøklene samtidig som det gir grobunn for enda flere negative følelser. “Du får ikke kjøre bil, du har ikke lappen, du er en fare for deg selv og andre i trafikken”…. Om jeg lukker øynene kan jeg se meg selv kjøre bil, nærmeste stup blir… hvor?

Til slutt måtte jeg ta meg kraftig sammen, tørke tårene og si “det går bra” i en tone slik at jeg nesten trodde på det selv. Innser at det jeg egentlig skulle skrive her blir nok til å lage et eget innlegg, så da blir det nytt – mer fornuftig innlegg snart.

Advertisements

4 Responses to “You drove me off the road.”


  1. 1 Trine 5. August 2011 at 19:23

    <3 Klem til deg.

  2. 2 linnkarin 5. August 2011 at 19:40

    Karianne, DU LEVER!!! D er noe i deg som holder deg i live, noe som gjør deg godt, noe som gleder deg, gir deg krefter og motivasjon til å leve videre, leve dag for dag! ja, mye er vanskelig for deg og d ser svart ut, men tenk på d som er m på å holde deg gående! Gi deg selv et smil og tenk en positiv tanke. ALT ER IKKE HELSVART OM DU GÅR DYPERE I DEG SELV!! DU HAR NOE FANTASTISK Å LEVE FOR OG EN FANTASTISK KROPP Å LEVE LIVET MED!!

  3. 3 laipai 5. August 2011 at 20:55

    <3 <3 <3 <3 <3
    Håper det ordner seg Karianne,at dere får løst opp floken.

  4. 4 Ingvild 5. August 2011 at 21:26

    jeg vet om en person som pleide å si det “jeg har bare min hund”. han var faktisk ikke noe grei med noen, fordi han bare syns synd i seg selv. Men han hadde ingen spiseforstyrrelse, og ingen sykdommer.
    Du gir mye mer du, selv om du føler at du ikke har mer, ikke er mer, enn deg selv. Og en hund :)
    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: