Til deg jeg klandrer.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere raseriet jeg brenner inne med. Jeg vet ikke hvor jeg skal rette det og jeg vet ikke hvem jeg skal hyle det til. De jeg klandrer? Egentlig er jeg sint på andre. Jeg er sint på de jeg føler har gjort meg vondt, jeg er forbanna på de jeg mener fortjener en porsjon skyld for det jeg gjennomgår nå. Jeg har lyst til å hyle det opp i ansiktene deres; “du gjorde dette mot meg, dere gjorde dette! Det er din feil, hvordan kunne du? Hvordan kunne du?

Speil! Jeg vender det innover og tar det ut på meg selv. Jeg klandrer meg selv for at jeg klandrer andre. Jeg klandrer meg selv fordi jeg tenker så stygge tanker om andre. Jeg krysstenker for å finne ut om det jeg tenker er “lovlige” tanker. Har jeg lov til å klandre noen andre enn meg selv? Er det egentlig min feil, er alt selvforskyldt og min egen feil – eller er det fair å porsjonere ut skyld til de jeg mener burde få høre hvilken urett jeg føler at de har påført meg?

Jeg er rasende på de som sparket meg mens jeg lå nede. Jeg er rasende på de som dyttet meg overende mens jeg enda svaiet og lette etter min egen balanse, min indre balanse. Jeg har lyst til å såre tilbake, jeg har lyst til at de skal lide under sin egen samvittighet om de bare hadde visst eller forstått hva jeg føler de har påført meg.

Det gjør meg uvel å skrive dette fordi jeg frykter at minst én av de jeg klandrer leser bloggen min på daglig basis. Jeg lurer på hva dette mennesket tenker? Jeg lurer på hva han tenker i sitt stille sinn. Føler han skyld eller hører jeg fortiden til? Er han så hjerteløs som jeg oppfatter at han er? Tenker han på meg? Leser han fordi han angrer eller fordi han fryder seg over min ulykke?

Jeg vender blikket bort når han kjører forbi meg på gata. Jeg ser en annen vei, svelger kvalmen, tårene jeg har lyst til å gråte og håper han ser meg og tror at jeg ikke ser han. At jeg ikke merker det selv om det brenner i sjela mi. Jeg tenker på det hver dag. Hver eneste dag føler jeg på den uendelige bitterheten som sitter i hjertet mitt. Dette handler ikke om kjærlighet, det handler om tillit. Det handler om at jeg var dum nok til å stole på mennesket.

Jeg håper nesten du leser. Vit at jeg klandrer deg for 2011. Jeg er kanskje hjerteløs som våger å skrive det – men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Jeg holder ikke ut det jeg ser i speilet. Det handler ikke om refleksjonen, om at jeg har langt hår og grønnbrune øyne. Det handler ikke om hvordan omrisset av kroppen min er. Det handler om alt det andre jeg ser inni meg. Alt det vonde.

Noe som kanskje var fort gjort og en enkel sak å rydde opp i for deg og ditt vel har ført til at 2011 har vært en kjedereaksjon av uheldige hendelser for meg. En kjedereaksjon av voksende selvhat. En kjedereaksjon, et jævla skred av alt jeg holdt på å rydde opp i og som jeg nå føler at jeg drukner i. Jeg rettet alt sammen inn mot meg selv fordi jeg var for opptatt med å holde tilbake tårene når jeg så deg, istedenfor å konfrontere deg.

Jeg tenker på skoleåret jeg såvidt besto – jeg klandrer deg. Hver gang jeg kaster opp fordi jeg ønsker å føle meg nummen, for å slippe unna alt jeg tenker om meg selv – jeg tenker på deg. Barberbladet jeg dro over armen etter seksti uker som skadefri. Hvordan våger du å vinne selv om jeg ikke har sett deg siden april foruten den gangen du kjørte forbi meg i mai?

Jeg gråter mens jeg skriver dette fordi jeg er så sint at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. For første gang på 8 år hadde jeg endelig kjempet meg mot noe som var verdt noe. Jeg kjempet mot normaliteten jeg så inderlig ønsker å ta del i. Jeg vil bare være ingen i mengden – akkurat som alle andre. Jeg vil være like normal og kjedelig som alle andre og unik på min egen måte – akkurat som alle andre. 

Jeg klandrer deg for en handling som for deg var unnagjort på to dager. Det tok deg to dager å bli kvitt meg, det tok deg to minutter å ruinere min verden. Jeg klandrer deg fordi du utløste den første reaksjonen. Det var du som fikk meg til å falle slik at jeg ikke greide noe annet enn å krype sammen i en seng på psykiatrisk fordi jeg var så knust. Jeg husker at du sa at det var bra. At jeg dro dit.

Mens jeg forsøkte å fordøye sjokket og vantroen jeg opplevde gikk det normale livet jeg forsøkte å ta del i videre. Livet går alltid videre, med eller uten. Jeg hadde aldri trodd det om deg, og for å være ærlig hadde ikke andre trodd det heller. De som enda bryr seg om meg er like sjokkert som jeg er over det du gjorde.

Avstanden til normaliteten ble til slutt så stor at jeg ikke greide å løpe fortere for å ta den igjen. Og her vendes raseriet innover. Det er jeg som er svak fordi jeg gav opp, det er jeg som er svak fordi jeg lot det glippe. Det er jeg som er svak som brukte spising og spying for å ruse meg bort fra alt du påførte meg. Det er jeg som var svak siden jeg ikke var sterk nok til å kjempe hardere for det jeg ønsket å ta del i.

Det går i sirkler inni hodet mitt. Jeg vet at du innerst inne klandrer noen andre for det du ble utsatt for, men jeg kan ikke forstå hvorfor dere begge fikk det til å eksplodere i mitt ansikt. Jeg har klandret dere begge og forsøker å ordne opp i det jeg føler med min mor. Det er hun du klandrer, er det ikke?

Og vet du hvorfor jeg er så sint? Fordi dere lever videre. Dere lever videre og jeg sitter fortsatt fast og lider over nøyaktig det samme som jeg har følt på siden 4. januar.

Og vet du hva mer du ødela? Min evne til å stole på andre mennesker. Jeg skyver unna selv mine nærmeste. Vet du hva det gjør med meg? Det gjør meg ensom. Jeg har én igjen som jeg ikke har skjøvet bort. Det gjør meg hjerteløs og iskald, det får meg til å hate meg selv så inderlig at jeg skulle ønske jeg kvaltes i mitt eget oppkast eller glapp det barberbladet når jeg først skulle sprekke.

Og nå skriver jeg dette. Fordi jeg ikke lenger makter å brenne inne med disse tankene. Jeg har ikke satt ord på det før, hverken for meg selv eller andre. Jeg håper du leser dette for nå skriver jeg de siste linjene. Disse ordene er min avskjed til deg, for jeg går videre nå. Jeg har grått mange nok tårer for din tankeløshet og egoisme. Du lurte meg med din falkshet og selv etterpå påsto du at du brydde deg.

Jeg har sluttet å gråte nå, etter å ha grått meg gjennom dette innlegget. Samtidig som jeg trykker på publiser skal jeg også glemme alle tingene jeg fortsatt mangler og har savnet. Hver gang jeg har kommet på at jeg savner disse tingene har jeg gang på gang blitt minnet på hvor vondt og bittert jeg har det inni meg på grunn av kjedereaksjonen du utløste.

Du har ødelagt nok nå og jeg håper inderlig du kan slette bloggen min fra bokmerkene dine og leve livet ditt slik du vil det. Visste du at jeg har klandret meg selv fordi jeg er min mors datter? Jeg har innsett at det ikke er min feil og jeg synes det er både du og mamma som har oppført dere latterlig når dere gjorde meg til en brikke i deres samlivsbrudd.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg hater deg. Jeg skriver dette for å vite at jeg har sagt det til deg, om enn gjennom skjermen og publisert for flere tusen andre som måtte lese det i tiden som kommer. Men det er min måte å sette punktum for jeg vil ei lenger lide for deres feil. Mine ord kan nok aldri få deg til å brenne slik jeg har brent inne med alt dette i sju måneder, men jeg skal sette punktum nå.

Blodet jeg mistet med deg i tankene mine fikk meg til å innse at det har gått for langt. Skjønner du? Når jeg etter seksti uker mistet selv vitsen i den misjonen forsto jeg at du har tatt for mye, selv om du neppe er klar over hva du utløste og hva jeg har følt i etterkant. Vet du hva? Blodet var verdt det, fordi det fikk meg til å innse at hemmeligheten jeg brant inne med til slutt tok for stor plass.

Jeg vil deg ikke vondt, men jeg skriver dette for å fortelle at jeg går videre nå. Imorgen er det sju måneder siden jeg falt inn i min egen krisetilstand. Men nå gir jeg slipp på bitterheten og neste gang du krysser tankene mine skal jeg ikke ta det ut på meg selv. Jeg skal trekke på skuldrene for nå går også jeg videre, selv om du kanskje aldri visste at jeg fremdeles satt fast i 4. januar.

Let the past make you better – not bitter.

Advertisements

16 Responses to “Til deg jeg klandrer.”


  1. 1 Kaktus 3. August 2011 at 23:11

    Kan du ikke skrive ned det aller siste avsnittet på et ark, ramme inn det og se på det hver dag?
    Sterke ord, gjennom hele innlegget, men Karianne – du tok et sjumilssteg i de siste linjene!
    Jeg gråt en tåre midt inni der, men smilet lå lunt mot slutten. Et ærlig, sterkt og, for din del, nødvendig og viktig innlegg. BRA!

  2. 2 Vibeke 3. August 2011 at 23:15

    Du er sterk Karianne, og dette var sterkt å lese! <3

  3. 3 Ingeborg 3. August 2011 at 23:28

    Jeg ble nesten svimmel av å lese dette..kjære vene. Kjære jente.

  4. 4 Ingvild 3. August 2011 at 23:29

    Yess! Kraftkvinne.
    <3 dette må være din sommer Karianne. Gå stolt videre, detter var sterk lesing. Hver dag er en kamp, men jeg VET at det gode ligger foran oss alle. Vi MÅ våge å strekke oss ut etter det, jeg ser at du gjør det.
    Gode tanker fra meg!

  5. 5 laipai 3. August 2011 at 23:32

    Good fro you,let it go and move on. Du er altfor streng med deg selv vesle Karianne min. Jeg håper håper du klarer å la vær å skade deg selv for det du ble utsatt for i januar.Det var hjerterått og kaldt gjort.

    <3

  6. 6 tornerose 3. August 2011 at 23:36

    Love you a lot. Ta ett forsikti steg fram å ikkje se dæg tebake, så ska du se om ei stund att stege du tok e blitt en vei, som e blitt te ett liv….ett godt liv….dog litt kronglete av å te, litt opp og ned. men d klare d. ÆG HAR TRUA PÅ DÆG. Stay strong:)

  7. 7 Epix 3. August 2011 at 23:38

    Oj! Nå sitter jeg tilbake uten ord. Jeg er så imponert at jeg knapt hvet hva jeg skal tenke. Det er sterkt, virkelig stert av deg å formulere dette Karianne. Den eneste måten å komme videre er å bearbeide ting, og du skriver så ufattelig sterkt og følelsesladet at du ikke bare kan hjelpe deg selv med skrivingen din, men også tusener av andre.

    Min fysioterapaut sa til meg at alle følelser må ut av kroppen på en eller annen måte. Hun mente at selvskadingen og sultingen var min måte å drive følelsene bort fra kroppen. Trikset var å finne andre mestringsstrategier som på lang sikt er mer gunstige. Det er derfor dette innlegget rører meg. Det er tydelig at du bearbeiger det du har kjent på i så ufattelig lang tid.

    Håper du klarer å bevege deg videre! Det fortjener du. Jeg har kun lært å kjenne deg via bloggen din, men du virker så klok og reflektert at jeg ikke kan annet enn å føle at jeg kjenner deg. Du inspirerer og røret til stadighet!

    Lykke til!

  8. 8 Marilyn 4. August 2011 at 00:17

    Du skriver på en så knallbra måte, at det er nesten så jeg kan kjenne og ta på din følelse av sinne. Bokstavelig talt, du får v-i-r-k-e-l-i-g satt ord på det du føler, og det er BRA! Få det ut, ut i verden, og for all del ikke la det spire og gro inni deg. Du er så alt for verdifull til det kjære deg <3

    Stå på! <3

  9. 9 sverre 4. August 2011 at 02:47

    Jeg veit ikke engang hva jeg skal si til det du har skrevet. Men det er uendelig tøft gjort av deg å gå videre. Hva enn du gjør, “do not turn back”. Jeg tenker på deg <3

  10. 10 Tonje 4. August 2011 at 10:05

    ILUBJM<3 Æ savne dæ så innmari. Æ skulle ønske æ va hos dæ. Æ vil dæ alt godt her i verdn, og du e mi aller beste venninna. Ingen over. Æ har dæ rundt halsn min, og æ e utruli stolt over å vite at du har den andre halvdelen. Æ e stolt over kor sterk du e. Kor mye du takle. Selv nu, når du skriv at du føle dæ så aleina. Du e i tankan mine kvær dag. Æ tenke ofte på ka æ kan gjøre herifra, men føle mæ hjelpeslaus. Men en ting skal du vite, æ stille opp før dæ på alle måta æ kan.

    Ordan dine e ord som passe så godt sammen, som utrykke sterke følelsa og æ syns du e knalltøff som klare å sette dem sammen. Æ veit det ikke va lett før dæ. Du e en av mine helta arikanne mi <3 Mine ord blir fattig, men det e de einaste æ finn.

  11. 11 Stella 4. August 2011 at 10:33

    Det er lov å klandre. Og det er så utrolig flott å se at du bruker det til å gå videre.

  12. 12 myfunnydays 4. August 2011 at 14:29

    Veldig sterkt skrevet, håper denne erkjennelsen hjelper deg i fremtiden. Du er TØFF!

  13. 13 Linn L. 4. August 2011 at 14:53

    Utrolig oppslukende tekst, du forklarer følelser og tanker på en måte som ingen annen. Ordene starter nede på gulvet og eskalerer til taket, og jeg heier deg videre helt opp mot himmelen. Dette skal du klare, Karianne! Ikke for hans del, men for din.

    <3

  14. 14 Bella 4. August 2011 at 23:39

    Noe av det som har hjulpet meg mest, er å virkelig ta innover meg det psykologen sa til meg- at noe av det tøffeste man kan oppleve psykisk, er å bli avvist. Dette har forklart MYE for meg, dette har gjort at jeg klarte å snu bildet mitt om meg selv som “en patetisk, sytete svekling som ikke mestrer livet”, til “ei jente spm har overlevd bøtter med avvisning, spill på samvittighet osv”. Nå ANER jeg ikke hva du har blitt utsatt for, og jeg mener ikke å forenkle med å sammenligne med meg selv, men heller si at selv “enkle” (det er jo det alle sier) ting som avvisning fra foreldre ved skilsmisse etc er way nok til å vippe de sterkeste av pinnen.

    Ps: Noen foreldre evner ikke å oppføre seg som foreldre etter skilsmisser, det skaper mye uro og mange knuste barnehjerter og barnepsyker i samfunnet!

  15. 15 Tuva 5. August 2011 at 12:01

    Jeg applauderer dette innlegget! Sterkt å lese, men også godt, for jeg ser så stor fremgang. Har lest denne bloggen i snart to år og det merkes at du er på vei, Karianne. Selv om du føler tilbakegang. Jeg vil takke deg også, for jeg går også rundt med sånne “uakseptable”, klandrende tanker. Du gjorde akkurat nå de litt mer akseptable.
    Stå på, skjønne deg<3
    Klemmer

  16. 16 Martine 5. August 2011 at 16:39

    Sterkt, vondt og godt på ei og samme tid! Du er så flink til å uttrykke deg at jeg blir helt rørt. Selv har jeg et par slike brev jeg også burde ha skrevet… I stedet for gjør jeg som du gjorde fra 4. januar av – klandrer meg selv, straffer meg selv, beskylder meg selv. Dette var veldig, veldig inspirerende og et Word-dokument åpnes umiddelbart; nå skal jeg klandre de som brøt meg ned når jeg allerede lå på bunnen og kavet. Takk igjen, Karianne!

    Det er så godt å høre at du går videre nå! Ærligheten din er så vakker, om enn hvor vondt det kan være å lese. Å lese dine ord har hjulpet meg mer enn én gang til å sortere tanker og følelser. Gi aldri slipp på ærligheten!

    Jeg ønsker deg alt godt i tiden framover og håper nå som dette steget er tatt, at ting blir iallefall litt lettere. Fortsett å kjempe for deg selv!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: