Angst og status quo.

Det har tatt meg ganske lang tid å formulere dette innlegget. Spørsmålet kom for lenge siden, og jeg har egentlig skrevet om det før – men jeg skal forsøke å formulere det mer konkret og enda mer forståelig.

Spørsmålet lyder; “Hva har du angst for?

Dette innlegget er vanskelig å formulere, av flere grunner. Både fordi jeg synes det er flaut å være så redd for noe som ikke kostet meg noe før, en følelse jeg ikke trodde eksisterte før jeg fikk kjenne det på kroppen selv. Jeg synes det er ydmykende samtidig som jeg hakker på meg selv fordi det er patetisk, ynkelig, teit av meg å tenke på den måten, teit at jeg ikke greier å riste av meg frykten jeg egentlig vet er irrasjonell. Problemet er bare at det ikke er så lett å riste av seg følelsen av at noe vondt skal skje når man kjenner forvarsel og symptomer i hele kroppen.

Jeg er redd for å få epilepsianfall, som også har blitt til en frykt for å kollapse – blandt andre mennesker. Derav agorafobi. Klikk HER for å lese om agorafobi på wikipedia.

Jeg hadde mitt første ordentlige angstanfall på påskeaften i år. Omtrentlig tre uker etter at jeg fikk et klonisk tonisk / grand mal krampeanfall på en butikk i byen. Dette er ikke første gang jeg fikk epilepsianfall på butikk og jeg har brukt mye tid til å spekulere i hva som gjorde at angsten kom denne gang, og ikke etter første anfall jeg hadde 26. mars 2010.

Konklusjonen jeg har trukket handler om situasjonen. Mitt første anfall hadde jeg på Rema 1000. Det som skiller Rema 1000 fra Rimi er situasjonen. Når jeg hadde det første anfallet våknet jeg opp på akutten etter en tur i ambulanse. Jeg var paff og forsto ikke hva som hadde skjedd. Jeg fikk epilepsidiagnosen en måned eller to senere.

Men jeg våknet opp på sykehuset. Under anfallet på Rimi våknet jeg opp i situasjonen. På gulvet, med mennesker hengende over meg, med kaos fra alle kanter, med kvelende redsel i halsen fordi jeg forsto så inderlig godt hva som hadde skjedd og fryktet umiddelbart konsekvensen av nok ett år med kjøreforbud. Jeg hadde forferdelig vondt i hodet og skalv i hele kroppen. Jeg hadde mest lyst til å reise meg opp og løpe, forsvinne. Fra alt kaoset og alle menneskene som bare sto der og glodde. Jeg greide ikke det, for jeg skalv i hele kroppen.

Hvordan ville DU følt deg om du visste hvordan det føles å riste hjelpesløst i kramper du ikke kan noe for – framfor andre mennesker? Det er alt annet enn en god følelse. Det som skar ekstra i hjertet var redselen til tilskuerne. Jeg var også alene når dette anfallet fant sted mens under det første anfallet hadde jeg både Elin og Tonje sammen med meg. Jeg har aldri sett noen ha epilepsianfall, men jeg har fått ganske utfyllende informasjon fra Elin angående hvor skremmende hun synes det var å se mitt anfall. Jeg husker at hun gråt fordi hun ble så redd.

Det gjør vondt å bli offer for noe jeg ikke kan noe for. Det gjør vondt å havne i en situasjon hvor man opplever at man har null kontroll. Det gjør vondt å havne i en situasjon hvor det kommer ambulansepersonell og plukker deg opp, triller deg inn i ambulansen og kjører deg til sykehuset. Jeg blir flau på mine egne vegne og sint på meg selv og det nevrologiske som svikter.

Folk som spør “går det bra?”… Ser det UT som om det går bra kanskje???

Under det første anfallet aner jeg ikke hvem jeg skremte bortsett fra Elin og Tonje. Å få gjenfortalt hvordan det så ut, hvordan jeg siklet blod etter tungebitt, hvordan hele kroppen spenner seg i kramper…

Folk reagerer ulikt i eller på kriser og det er denne episoden som har traumatisert meg. 

Angstanfall handler ikke bare om redsel. For meg er det blandet med fysiske symptomer. Det jeg opplever som mest triggende ovenfor angsten er synet og synsforstyrrelser. Jeg blir svimmel og angsten slår meg som bølger som truer med å skylle meg overende. Jeg blir kvalm samtidig som om jeg mister balansen samtidig som jeg blir nummen fra knærne og ned slik at jeg ikke kjenner om jeg står stødig eller ikke. Jeg blir forknytt med flakkende blikk helt til det begynner å ile nedover ryggraden, som om jeg får strøm i meg. Til slutt begynner det å stikke og prikke i hodet og da blir jeg virkelig redd.

Til slutt spiser angsten seg inn i hjernen og man begynner etterhvert å utvikle angst for situasjonen man innbiller seg kan trigge det man er redd for. For eksempel var det noen som sa at lysrørene i butikker kan trigge epilepsianfall. Eller flikkerstimuleringen man gjennomgår når man tar EEG på sykehuset. Det er blinkende lys som blinker i ulike intervaller for å se om det kan utløse epilepsianfall. Så  ble jeg redd for situasjoner. Spesielt redd for butikker, etterhvert redd for kiosker, bensinstasjoner og kjøpesenter – ett hvert sted hvor det befinner seg mange mennesker på samme tid. Flyplasser, sykehus, legekontor. Bursdager, fester, skole, utesteder, familiemiddager.

Jo reddere man blir, jo mer snevrer angsten inn livet og frarøver en livskvaliteten.

Deretter ble jeg redd for å omgås med barn, særlig søskenbarna mine på fem og sju år. Etter å ha sett hvor skremt voksne mennesker ble etter situasjonen på rimibutikken ble jeg livredd for hvordan de eventuelt skulle oppfatte det om de noensinne ser meg ha epilepsianfall eller kollapse. Første gang jeg satt barnevakt for dem etter at angsten kom var en forferdelig opplevelse. Jeg var så utrolig redd hele kvelden. “Tenk om noe skjer, tenk om jeg skremmer dem, tenk om tenk om tenk om“. Katastrofetankene paralyserer rasjonaliteten og nærer angsten

Før jeg får krampeanfall får jeg ett slags “forvarsel”. Man kjenner igjen symptomer. For meg føler jeg svimling og rykninger i muskler. La oss si at det rykker i en muskel uten at det skal være grunn til det – jeg blir kjemperedd. Men særlig er det synsforstyrrelser. At jeg ikke ser klart for eksempel gir meg angst fordi jeg ikke greier å feste blikket. At verden blir uklar og virker langt unna, først det føles litt som å forsvinne inn i ei boble hvor alt blir fjernt, også lyder, for deretter å kastes ut i en situasjon hvor alle inntrykkene blir forsterket og fordoblet. Alt jeg ser i synsfeltet gjør meg plutselig kjempeforstyrret, farger og bevegelser spesielt, jeg ender opp med å se ned i bakken hvor det ikke er så mye å forholde seg til. Lydene blir også øredøvende.

Deretter blir man mer og mer redd. Jeg har blitt redd for å ha lavt blodsukker – noe som muligens kan trigge epilepsien. Jeg er redd for å glemme å ta epilepsimedisinene jeg tar hver 12. time. Jeg blir livredd om jeg ikke får sovet mange nok timer om natta fordi det føles som om øynene er tørre og at jeg får synsforstyrrelser eller ikke greier å fokusere blikket. Alt man kan assosiere med det man har angst for kan gi mer angst. Eksempelvis kan jeg nevne at jeg gikk tur en dag og gikk forbi et stakittgjerde. Sola sto lavt på himmelen og når jeg gikk forbi blinket sola meg i ansiktet. Vips – livredd fordi det minner om flikkerstimulering som utløser en enorm følelse av fysisk ubehag relatert til epilepsianfall.

Det virker kanskje latterlig i teorien men det er lammslående i praksis. Jeg får voldsomt store problemer med å roe meg selv ned, rasjonalisere situasjonen og begrunne ovenfor meg selv hvorfor det jeg føler er unormalt. Hjernen spinner vilt på katastrofetankene, “tenk om tenk om tenk om“.

Angsten i seg selv blir så skremmende at det oppstår en angst for angsten. Man får angst for å få angst og ender dermed lett opp med å isolere seg selv fra enhver situasjon som kan utløse enten angst eller i mitt tilfelle det jeg egentlig er redd for; epilepsianfall eller kollaps. Jeg er redd for å miste kontrollen. Jeg er redd for å havne midt i en ydmykende situasjon som dreier seg om MEG, som jeg ikke kan slippe unna.

Angsten preger hver eneste dag. Noen dager er enklere enn andre, og de dagene jeg ikke forlater huset får jeg “pause” fra angsten som venter meg når jeg tar steget over dørstokken og beveger meg lenger unna “hjem” enn postkassen. Noen dager er verre enn andre og det sliter meg ut. Jeg blir fullstendig urbukelig etter angstanfall og må rett hjem å sove for å bli bedre. Jeg bruker forferdelig mye energi i angstsituasjonen på å ikke miste fatningen, ikke legge på sprang, ikke la andre se hvor redd jeg er inni meg. Jeg bruker forferdelig mye energi på å prøve å holde ut – selv om det skjer at jeg gir opp og flykter uten suksess.

Når jeg skal til frk.fastlege for eksempel… Jeg takler ikke venterommet etter at jeg fikk angstanfall der en dag jeg forsøkte å rasjonalisere. Dermed er det nå slik at jeg ringer henne opp på forhånd og spør om hun er mye forsinket. Hun anbefaler meg å prøve venterommet – men jeg våger ikke. Dermed ringer hun meg opp når det er min tur slik at jeg kan enten gå ut av bilen og opp trappene til tredje etasje, eller fra den lille trappa i utgangen jeg pleier å sitte i.

Idag gikk det for eksempel bedre på legekontoret enn hva det gjorde for to dager siden. Da kom jeg inn med tårer i øynene, hjertet i halsen og en følelse av at jeg kom til å kaste opp på gulvet når som helst.

Hele jævla angsten er forbanna komplisert! Jeg har enkelte personer jeg føler meg trygg sammen med, mens noen mennsker føler jeg meg utrygg sammen med uansett.

Jeg er utrolig frustrert på mine egne vegne. Utrolig trist og lei for konsekvensene det utgjør i hverdagen. For eksempel er jeg alene hjemme i mammas hus, problemet er noe så simpelt som at jeg er tom for pepsi max. Det tar tre minutter å gå til en remabutikk – men jeg slites i to fordi jeg er så redd! Problemet er så LITE at… jeg får lyst til å gråte fordi det blir en så jævlig big deal at ord ikke strekker til.

Jeg er kjempefrustrert fordi jeg opplever at jeg har blitt kastet ut i angsten – alene, uten å få den hjelpen jeg ønsket. Som en konsekvens av manglende intensiv hjelp blir mestringsopplevelsene jeg har hatt på Silsand fjernere og fjernere fordi nye angstanfall erstatter det jeg burde holde fast i som mestring. Minnene om mestring blir svakere – angsten blir sterkere.

Det som smerter meg mest er at jeg ikke skal begynne på skole til høsten. Det gjør så vondt at jeg ikke har ord og det er mye av grunnen til den bunnløse håpløsheten jeg føler på akkurat nå. Det var det jeg ønsket og hadde lyst til også lider jeg av en TANKESVIKT som blir så enorm at jeg ikke kommer noen vei.

Zahra var ikke gravid – ingen valper. Nedtur. Jeg er “for syk” til skolen og har fått beskjed om at det er best å vente ett år på å bygge opp det angsten har frarøvet meg siden slutten av April. Veien nedenfor og fallet utfor stupet går fort, oppbyggingen vil koste meg dyrt og mye. Den eneste veien ut er igjennom – men jeg sliter voldsomt med motivasjonen.

Jeg mangler tillit til kognitiv terapi i dette tilfellet. Jeg har absolutt ikke tro på at noen skal lære meg å vri på mine egne tanker en time eller to i uka – også skal det i “teorien” fungere i praksis. Jeg KAN tenke kognitivt allerede – men når angsten har tatt tak i kroppen greier jeg ikke å trekke meg selv ut av det.

Jeg er forferdelig sliten. Trist og lei fordi det er som det er. Trist fordi jeg føler meg maktesløs og hjelpeløs. Jeg er tjue år og er redd for noe som tidligere ikke har vært problematisk. Jeg kjenner jeg har lyst til å gråte nå mens jeg avrunder dette innlegget. Spiseforstyrrelsen krever fortsatt sitt, men angsten krever mer og mer. Nå har jeg ikke flere ord kjenner jeg. Forferdelig.

Advertisements

19 Responses to “Angst og status quo.”


  1. 1 laipai 29. July 2011 at 21:29

    Jævlig tragisk at det skulle ende opp med angst i tillegg til alt det andre du sliter med,som at du ikke hadde nok fra før av. Jeg er sint på dine vegne fordi du ikke fikk den hjelpen du fortsatt trengte når de ikke kunne tilby deg mer. Håpløst. Jeg føler på akkurat det samme når det kommer til den kognitive biten. Jeg VET hva som er bra,jeg forstår hva behandleren min sier,men når jeg kun har en time hver 2/3 uke så rekker jeg på en måte ikke få skikkelig grep om det. Og jeg sal liksom prøve på dette helt alene,akkurat som du må. Hva tror de egentlig har jeg lurt på mange ganger…

    Håper du kommer deg til butikken uten så altfor store problemer nå.

    <3

  2. 2 Destgirl 29. July 2011 at 21:41

    Det var utrolig sterkt å lese, men utrolig bra beskrevet. Jeg har diagnosen ptsd etter overgrep, hvorav den ene grunnen er at jeg trekker meg bort fra steder, opplevelser som kan minne om eller føles som en gjenopplevelse av det som har skjedd, så jeg skjønner deg egentlig veldig godt. Angst for angsten er virkelig de rette ordene..Det er helt forferdelig, for det hemmer liksom så altfor mye i hverdagen. Jeg bor i leilighet rett over en butikk, i samme bygning, men den kampen det er av og til bare å gå for å kjøpe en liten ting, jeg ser ut på parkeringsplassen for å se hvor mange biler det er..utsetter og utsetter.. jeg skjønner deg veldig godt og du må ikke føle deg ille for dette, du har denne angsten og fikk ikke den hjelpen du søkte.. du skulle virkelig vist de innlegget ditt, utrolig bra forklart og beskrevet…

    Jeg synes det var helt enorm dårlig oppfølging du fikk ved siste innleggelse, for slike problemer forsvinner ikke bare sånn helt plutselig og kommentaren som at du dør ikke av å gå på butikken som de sa tildeg, ja man vet kanskje det i hodet, men i kroppen sitter frykten og når man har angst så har man angst.. og da føles det så utrolig reelt..

    Det er ikke noen god følelse når man får nederlag etter mål man har satt seg, har selv et nå denne høsten, og synes det er hardt, men håper virkelig at du i løpet av dette året kan få lov å få den hjelpen og støtten du fortjener så du kan fortsette og fullføre skolen og oppnå alle dine mål, det fortjener du virkelig!!

    Sender en klem og takk igjen for dine ord, du klare å sette ord på det jeg leter etter, hjelper og betyr mye…

  3. 3 Guro 29. July 2011 at 21:50

    Jeg er 17 år, og har selv fått diagnosen agorfobi og sosial fobi. Og jeg vet hvordan det er å ha et angstanfall når det er flere folk rundt deg. Jeg vet hvordan det er og ikke tørre å gå på butikken for å kjøpe noe fordi du er redd. Vet hvor slitsomt det er å hele tiden føle seg redd. Ønsker deg masse lykke til, leser bloggen din hver dag! :)

  4. 4 Tonje 29. July 2011 at 23:26

    Hei snuppa mi <3

    Jeg og du har ikke snakket så veldig mye sammen om hvordan det var for meg å være der når du fikk ditt første epelepsianfall. Og jeg ble jo selvfølgelig veldig redd, men skjønte at dete var et sånt type anfall, og jeg har jo vært med på mange epelepsianfall, så jeg måtte gå inn i rollen som den som handlet. Jeg måtte forklare Elin hva hun sulle gjøre, for hun sto bare der. Prøvde å holde deg, støtte deg, og var kjemperedd. Mens jeg har vært med på det før og viste at nå må jeg få deg ned på gulvet, og dette kommer til å gå bra. Jeg sendte Elin bort til you know who og jeg la deg ned på bakken. Jeg synes det var utrolig skummelt å se min aller beste venninne, som ikke hadde hatt dette før, ligge å riste var veldig skummel, men viste av erfaring at dette kom til å gå bra. Vi måtte bare få tak i lege og ambulanse. Når jeg sier bare, så er det ikke bare bare, for alt jeg ville i verden var at du skulle våkne opp og være helt okei. Ikke kjenne noen ting.

    Jeg er innmari glad i deg, og skjønner og tar til meg ordene du skriver her, i meldinger og når vi møtes og når vi snakker i telefonen. Jeg bryr meg om deg for alt i verden, og håper at du får den hjelpa du fortjener og trenger. Jeg trenger deg der på min største dag i mitt liv (bryllupet mitt, du skal jo tross alt være forloveren min) og jeg sitter og tenker på hvordan det kommer til å bli for deg om du ikke har fått hjelp. Jeg vil ikke for alt i verden at du ikke skal være der. Du må være der. Dette er egoistiske tanker, men dette tenker jeg på. Jeg ber for at du skal bli bedre ofte, og at du skal få den hjelpa du trenger til ALLE problemene dine, ikke bare en ting her og en ting der, men i systematisk orden. Jeg elsker deg så innmari høyt og jeg kan ærlig si at du er en av de personene jeg ikke kan unnvære å ha i livet mitt. DU er veldig verdifull for meg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å be og håpe. Men jeg er her for deg, natt og dag. Jeg er kun en telefon unna. Selv om jeg sitter på andre siden av landet er du med meg hver dag. Rundt halsen min og i hjerte mitt og i tankene mine.

    Og at du skal føle deg trygg. Det er viktig å tenke på. Ikke bare hvordan de skal hjelpe deg, men hvordan de skal hjelpe deg til å føle deg trygg i verden. Med degselv. Du trenger trygghet i verden din, og jeg er så innmari lei meg for at du er blitt frarøvet enda en ting. Enda flere steder, situasjoner som er blirr utrygg for deg. Jeg må bare tro at noen snart tar dette på alvor å skjønner at det er viktig for deg. At du trenger det. Vi trenger det alle, og jeg føler og litt på det at det er så urettferdig at jeg har funnet noe som hjelper meg til å være trygg. At jeg lærer megr og mer, og du blir mer og mer forvirra og utrygg. Jeg har ikke ord. De blir for fattige. De blir ikke rett. De blir ikke nok.

    ILUBJM<3

  5. 6 Ingeborg 30. July 2011 at 00:54

    Jeg vet hvem som spurte.
    Jeg er glad du svarte.
    Håper svaret kan gi deg og behandlere noen retesnorer i videre arbeid.
    Klem.

  6. 7 Ingeborg 30. July 2011 at 00:54

    *rettesnorer (sent på kvelden gitt ;))

  7. 8 Cassie 30. July 2011 at 10:16

    Jeg kjenner meg så igjen! Bra skrevet og formulert, virkelig. Foruten eplepsianfallene kjenner jeg meg igjen (les: sosial angst), jeg har falt sammen mange ganger på gatene pga anfall – det er så jævelig!
    Ønsker og håper at legene tar dette alvorlig og du blir friskere, helst frisk. Men ting tar tid, men jeg håper og ber på dine vegne at du blir tatt på alvor, frå den hjelpen du trenger og for din del et museskritt om gangen<3

  8. 9 Bella 30. July 2011 at 21:39

    I feel you!!!

    Og kognitivt fungerte aldri for meg heller, men så plutselig fungerte det en dag… Håper du vil få det likt, med kognitiv terapi el noe annet, at det plutselig en dag hjelper så det suser!<3

  9. 10 Linn L. 30. July 2011 at 23:48

    Veldig bra formulert og beskrevet. Håper du snart kommer deg gjennom dette.

  10. 11 Mica 31. July 2011 at 09:22

    Etter å ha levd med sosial fobi, agorafobi og panikklidelse i mange år, så kjenner jeg godt igjen i din frykt og smerte. Jeg vet også at den er bortkastet! Jeg kastet bort ti-femten år av livet mitt på å være redd. Jeg hold meg nesten bare inne. Redd for at noe farlig eller ubehagelig skulle skje, redd for å bli flau, redd for hva de andre tenkte om meg, redd for å bli syk (irritabel tarm) ute et sted å ikke rekke og finne et toalett, redd for å få panikkanfall ute blant folk, redd for selve følelsene og ubehaget (hjertet som banker, svetten, hyperventileringen, følelsen av å kveles, av å skulle dø osv.). Tilslutt var kroppen utslitt av å være i en så konstant frykttilstand at den brøt sammen fysisk, kortisolverdiene mine var skyhøye og jeg hadde feber og infeksjoner og var syk hele tiden. Heldigvis fikk jeg hjelp av min aller søteste og gode psykologdame. Det tok en del år, men i dag er jeg frisk, både psykisk og fysisk. Jeg har lovet meg selv at frykten aldri skal få ta over livet mitt igjen. Vi har jobbet MYE kognitivt. Det å faktisk gjøre det man frykter mest, stå i situasjonen, oppleve ubehaget men vite at det ikke egentlig er farlig, bare ubehagelig, og holde ut. Eksponeringstrening og tanketrening. “R: Hva så hvis du blir syk ute, er det verdens undergang? Meg: Ja, tenk om jeg ikke rakk doen, og folk så meg. R:Hva angår det dem, og hva har det å si for ditt liv hva de tenker?” Meg:”Men da får jeg et panikkanfall” R:”Hva så?” Osv. Den sykes logikk (frykthjernen min) ble satt på prøve igjen og igjen.

    Du sier det er det fysiske som er mest ekkelt for deg, ting som ligner forvarselet på et grand mal-anfall. Hvis du begynner å kjenne etter på kroppens signaler hele tiden, så vil de forsterkes. Jeg ble så ille at jeg kunne kjenne prikking i armer og ben, nummenhet i kroppen osv. bare jeg tenkte på å gå ut. Det var ingen bevisste frykttanker eller redsel for noe konkret, bare denne ubehagsfølelsen. Jeg har lært meg (tro det eller ei) å lytte mindre til kroppen min. Hjernen kan generere kroppslige følelser, men det starter egentlig i hjernen. Et eksempel på hvordan hjernen egentlig “er” kroppen, er f.eks. de med amputert ben som har fantomsmerter, der er det hjernen som skaper de innbilte (men helt fysisk reelle) smertene. Det kroppslige ubehaget vi kjenner skyldes at hjernen tolker situasjonen som truende, og setter i gang kroppens fear/flight-modus. Det sympatiske nervesystemet aktiveres og setter i gang all verden av kroppslige mekanismer, som skal hjelpe kroppen i en fluktsituasjon.

    Jeg skjønner at et slikt epilepsianfall er fryktelig, men hvis det mot all formodning skulle skje, er det ikke bra at det er mennesker der som kan hjelpe? Nesten bedre det enn at du skulle få det hjemme alene en gang? Jeg føler jeg stiller spørsmål som kanskje for deg virker “slemme” og som om jeg ikke forstår. Jeg forstår i hvertfall angsten. Men jeg forstår også at du må prøve. For hva er alternativet? Mer unngåelsesatferd? Å isolere deg mer og mer? Ikke leve livet ditt? Om du skulle få et anfall ute blant fremmede, eller om du skulle bli stirret på eller hva som helst, hva gjør egentlig det? Folk er ikke ute etter å le av deg. De vil nok bli bekymret, og spørre hvordan det går, de vil forstå at du har det vanskelig. De kommer også til å glemme det fort, for for dem var det ikke så dramatisk som for deg, en person som fikk et epilepsianfall, ja det skjer dem med epilepsi av og til. Ja, man LIKER ikke den oppmerksomheten eller ubehaget. Men hva er alternativet? Sette livet ditt på vent? Hvis du begynner å unngå situasjoner og ting som får fram dette fysiske ubehaget vil angsten forsterkes. Du belønner hjernen, den ser en situasjon, tolker situasjonen (feil) og sier: “Fare, fare!” og setter på alarmen (ubehaget, det sympatiske nervesystemet), og du trekker deg ut av den “farlige” situasjonen. Da skilles belønningsstoffer ut i hjernen og den synes at dette var en svært riktig og god måte å håndtere den “farlige” situasjonen på. Problemet er bare at situasjonen egentlig ikke er livstruende eller farlig i det hele tatt, hjernen bare tror det. Feiltolkning. Hvis man stadig bruker unngåelse i situasjoner som er vanskelige så lærer man seg aldri å “holde ut”, eller å møte frykten, eller å innse og erfare at det som føltes farlig først ikke var så farlig likevel. Du har vært flink til dette tidligere, som da du gikk i butikken osv. på tross av angsten.

    Disse epilepsianfallene ser ut til å være kjernen hos deg. Utforsk hva du frykter mest ved dem. Spør deg selv om det du frykter egentlig er farlig. Spør deg selv om disse “forvarslene” som kommer egentlig fører til et anfall? Kanskje de gjør det to av ti ganger? Skulle du da ikke kunne gå til butikken alle de åtte andre gangene? Uforutsigbarheten, utforsk den. Vi kan ikke kontrollere omgivelsene våre og alt som skjer. Prøv å utforsk hvordan du takler uforutsette ting. Jeg var egentlig et menneske som trenger rammer, rutiner, forutsigbarhet osv. for å ha det bra. Men nå har jeg lært å akseptere livet som det er, og takle det hva enn som kommer. Dette har tatt laaang tid. Mange år i terapi. Jeg ville gi opp, men det ville ikke psykologen min. Etter hvert har jeg lært å mestre angst og frykt. Mottoet mitt nå er: Hvis det er noe jeg frykter må jeg “face” det. Jeg må gjøre det jeg frykter. Eller så vinner angsten, og jeg blir sittende innendørs med mine depresjoner resten av livet.

    Kanskje du kan snakke med noen andre som har epilepsi? Spørre hvordan de takler anfall? Hvordan de klarer å leve med det? En venn av en venn som hadde epilepsi ønsket ikke at det skulle styre livet hans, så han gjorde akkurat hva han ville. Han gikk på dramalinjen på Romerike folkehøgskole. Jeg husker jeg så en teaterforestilling der han fikk et anfall på scenen, midt i en sang, og gikk rett i bakken med hodet først. Det så veldig dramatisk ut der han lå på scenen med kramper og alt, publikum gispet. Jeg spurte vennen hans om hvorfor han turte å ta sjansen på å spille teater, når sånne ting kunne skje. Vennen min forklarte at han elsker å stå på scenen, og som han selv sier: “Jeg fikk en blåveis og skremte folk litt, men ingen av oss døde av det, så det får gå”. Nøkternt, men han har sikkert levd med epilepsien sin halve livet og er vant til det. For deg er det jo helt nytt og skremmende, men kanskje det ville hjelpe å snakke med noen som har det?

    Bare ikke gi opp. Spør, grav, vær en forsker på deg selv og dine problemstillinger, som du gjør og har gjort her på bloggen. Dette er du jo egentlig kjempeflink til. Reflektere, analysere, forstå. I ettertid? Som vi gjør. Innsikt fører ikke alltid til endring. Jeg skjønner masse av hvorfor jeg stadig er deprimert og hva som utløser depresjonene mine, men å handle, klare å stoppe dem, er fortsatt like vanskelig. Likevel, med trening, og en “jeg nekter å la mine psykiske lidelser ta over livet mitt”-holdning, så kjemper jeg i mot, og jeg har lært meg visse mestringsstrategier.

    Jeg er helt helt sikker på at du kommer deg ut av dette kjære blogger. Ikke gi opp! Du er en av de sterkeste jeg vet om. Hadde du bodd i Oslo skulle du fått navnet på psykologen min, hun er spesialist på angstlidelser og et nydelig menneske. Siden du har andre diagnoser og problemer er det kanskje vanskelig for behandlerne dine å skjønne at det plutselig er angst som er hovedproblemet. Du må bare si det igjen og igjen, at etter du fikk epilepsi, så er det det mest presserende, og noe du må ta tak i NÅ. For hvis ikke vil det bare bli verre. Kognitiv terapi er den behandlingsformen som har best dokumentert effekt mot angstproblematikk, så jeg håper du er villig til å prøve det igjen. Det tar tid, men det er verdt det.

    Jeg gikk her fordi jeg var såpass syk, det er jo langt unna deg, men kanskje de kan komme med råd til dine behandlere i forhold til angstproblematikken din: http://www.oslo-universitetssykehus.no/omoss/avdelinger/angstlidelser/Sider/enhet.aspx

    Her står også litt: http://www.oslo-universitetssykehus.no/pasient/diagnoseogsykdommer/Sider/angstlidelser%20og%20tvangslidelser.aspx

    Lykke til ~ (you can do it)

  11. 13 Evelina 31. July 2011 at 10:19

    Hei, utrolig bra og rå-ærlig inlegg! Bra skrevet! Det er tøft av deg å skrive et slikt ærlig inlegg:-) takk!

    jeg tror du kan få god hjelp hvis du går til en “riktig” psykolog som kan om eplepsi. Da kan du få snudd disse tankene dine, kanskje sammen med medisiner.

    Håper du får den hjelpen du trenger.

  12. 14 Lene 31. July 2011 at 12:19

    Angst e helvete på jord. Angst for å gå ut, å møte folk, å få anfall.. Et gedigent stort helvete. De dagan det e umulig å spasere 500 meter til Rimi for å kjøpe ost, e di dagan man lure på koffer i helvete man eksistere. Lite hjelpe det på med: “Herregud, e det mulig å bli lat? Du klare å gå den korte veien dit..” Fyf. Gi meg et brukket bein, så skal vi se om det e samme reaksjon..

    Føle sånn med deg Karianne. Det e helt helt heelt forferdelig at du skulle bli offer for angsthelvete. Men det e helbredelig, det tar bare så lang tid, og mye krefta må til. Kognitivt har fungert for meg en periode, men har nettopp bytta psykolog så e usikker på om det gjør det enda. For et år siden va det utenkeligt for meg å dra på en butikk, SAMMEN med nån, og betale varan mine sjøl. I dag kan æ godt være med andre på butikken, og betale for meg sjøl. Og enkelte, sinnsykt gode daga, klare æ å dra helt fuckings aleina på butikken. Oh the feeling…. Mestringsfølelsen strømme gjennom systemet.

    Så det blir framgang, det tar bare så lang tid.. Regne med at det e flere år til før æ e i nærheten av å bli -kvitt- angsten. Men det å vite at det går framover, hjelpe så mye på de tunge tunge dagan.

    Vet du klare det gjennom det her Karianne. Time is everything. Og vi støtte deg, gjennom alt <3

  13. 15 Kaktus 31. July 2011 at 19:45

    Veldig, veldig bra skrevet! Finner mange paraleller i måten du beskriver angsten på, følelsene du formulerer. Selv om det er vondt å lese, på dine vegne – blir det på ett vis godt for meg, fordi jeg får satt ord på en del ting jeg ikke selv klarer.
    Det er synd du har så stramme tøyler, og at du ikke selv har mulighet til å gi etter på dem enda. Mellom linjene virker det litt som om du selv tar ansvaret og skylden for epilepsien (correct me if I’m wrong) – Karianne; det er IKKE din feil. Det fysiske, og mange av de problemene som oppstår der, rår vi ikke med.
    Ble mye rot dette. Missforstå meg rett ift. det siste avsnittet, kun gode tanker, har ikke helt hodet og fingrene med meg idag.
    Klem. <3

  14. 16 Trine 3. August 2011 at 19:15

    Siden jeg leste dette inlegg har jeg gjerne ville sige noe, men vet ikke hva så vil sende deg et klem og jeg håper, at du får den hjelp du trenger !

    Selv har jeg noen ganger, jeg har ikke elepsi, (har det der heter spastiske kramper) men jeg har også noen slags annfald – bruker dog ikke mer medsin og har ikke hatt et lenge.Nå går der måneder i mellom. Noe, jeg altid har vært redd for om jeg skulle få et anfald blandt venner.
    Og i år da vi hadde afslutningfest på skolen, da drak jeg alkohol for første gang sammen med lærerne/klassen min skolen. Hva jeg ikke viste var at alkhol kunne tigge et anfall, så jeg fikk ett. Så siden da har jeg besluttet aldri noensinne at drikke, for jeg husker hvor redde de var klassen min, og jeg husker, så tydelig en jente der sa ‘Er du sikker på det ikke var stolen? Skal vi hente en slik av de som du pleier å sitte på?

  15. 17 Stina 24. August 2011 at 02:29

    Hei! :)
    Jeg har selv epilepsi. Jeg har hatt det hele livet, men fikk diagnosen for ca. 8 år siden da de var blitt en del flinkere innen dette området.
    I begynnelsen når jeg begynte med medisiner fikk jeg kraftig angst, jeg anbefaler deg å snakke med legen om dette for det kan være att du har fått feil medisinering. Jeg byttet medisiner å da forsvant angsten.
    Jeg går på 2 forskjellige medisiner, å må ta dette 4 ganger dagen. Håper dette var til noe hjelp! Det hadde vert fint om vi kanskje kom i kontakt og gidde hverandre råd og erfaringer, kjenner ingen andre som har denne diagnosen.
    Mvh Stina 20år

    • 18 arikanne 24. August 2011 at 18:55

      Jeg skal svare deg på mailen du sendte litt senere :) Jeg har gått på denne medisinen i over ett år og angsten kom etter det forrige traumatiserende anfallet uten at medisindosen ble endret. Jeg endret medisindosen forrige onsdag, først da ble den trappet opp. Jeg håper dette kan telle litt positivt å tenke at jeg kanskje er bedre rustet mot eventuelle skrekkopplevlser.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: