936.

Dette er innlegg nummer 936. Jeg har  931 innlegg liggende som kladd.
Over 60 av disse har aldri blitt publisert.

Jeg har problemer med å finne ord, for jeg vet ikke riktig hva jeg skal formulere. Alt føles egoistisk i den store sammenheng. En personlig sorg over noe som aldri har vært virker patetisk sammenlignet med en nasjonal sorg. Den nasjonale sorgen er vakker men vemodig. Min personlige sorg virker ynkelig og patetisk. 

Ord som svir.

Jeg skjønner meg ikke på deg lenger.
Hva er så jævlig spesielt med deg? Hvorfor kan du ikke ta det du får?
Hvorfor er du ikke der du burde være?
Vi hører deg, men du kan ikke alltid få det du vil ha.
Hvorfor har du bestemt deg for at akkurat dét er en mirakelkur?  

Unnskyld, for jeg vet ikke hva jeg skal si. 
Kjære deg, jeg orker ikke å snakke mer om det.
Kjære deg, det er ikke din sak. Kjære deg, det er faktisk ikke ditt problem.
Kjære deg, du har misforstått.  

Jeg er rasende på mennesket som kom med frasen “det normale livet”.
La meg vise dere det normale livet.

Gult for godt jobbet. Rosalilla for personlige nederlag. Blått for hakket under og grønt for akseptabelt. Sladdet kaloriinntak for det har ingen noe med. O/O tilsvarer Overspisning og Oppkast. Tall for x antall runder. Hvert tall tilsvarer minst én klokketime.

“Den Normale Hverdagen”
Jo takk, bare bra. Kjempefint. Strålende. Fantastisk.

24 delt på 5.
Det er forferdelig mange nederlag etter mange dager i riktig spor.
Jeg kan ikke noe for det; men jeg bannlyser meg selv fordi jeg ikke greier å skjerpe meg eller ta meg sammen.

Jeg har problemer med å akseptere ordene.
De henger sammen med ordet “institusjonalisering.”
Misforståelsen gjør meg sint.
Tror de at jeg trives bedre innenfor?
Tror de ikke jeg setter pris på livet når det smiler til meg også?
Om bare livet hadde smilt, så hadde det ikke vært noe problem, hadde det vel?

Faktafaen.

Kjempe?
For?
Hva?

Beklager, men jeg finner ingen gyldige grunner.
Jeg finner ikke noe som gir meg glede.
Jeg greier ikke å se noe annet enn det som ikke ble slik det var tenkt.

“Let the past make you better
not bitter.”

Advertisements

8 Responses to “936.”


  1. 1 laipai 27. July 2011 at 22:20

    Jeg håper du klarer finne glede i familien din,i vennene dine,i minner,i alt du har klart å gjennomføre,at du hjelper mange når du skriver bloggen din,at folk ser opp til deg,at du har venner som er glad i deg,Zahra..bare for å nevne noe. Jeg håper også at du har drømmer du har lyst å strekke deg etter.

    JEG er glad i DEG <3

  2. 2 Kaktus 27. July 2011 at 22:52

    Godt å høre fra deg, velkommen tilbake.
    Jeg håper du finner deg en sti snart, som du selv kan planere ut, for så å gjøre om til en vei.
    En vei framover. Vi er mange om vil følge deg og støtte deg på veien, om du lar oss.
    Klem. <3

  3. 3 lise 27. July 2011 at 23:24

    Hva du skal kjempe for? Du skal kjempe for å leve. For å leve, som i å virkelig leve, og ikke bare eksistere. Du skal kjempe for livet ditt.

  4. 4 Christine 27. July 2011 at 23:26

    “Bruk ikke nye tårer på gamle sorger” <3

  5. 5 Destgirl 27. July 2011 at 23:32

    Jeg klarer ikke finne de rette ordene, for jeg skulle ønske jeg hadde ord som gav håp, noe å strekke seg etter og motivasjon. At jeg hadde ord som gav håp og smil, som gav glede.. Jeg håper virkelig du finner det for er ikke nok ord som forklarer å ha det slik som du beskriver nå, kjenner meg igjen i mye og skulle ønske jeg kunne fjerne det både for deg og meg…

    Skrivingen din, bloggen din har hjulpet meg og gitt meg masse, ville bare si det, at det betyr noe det du gjør, du er flink og ekte og det liker jeg..

    *styrkeklem*

  6. 6 Elisabeth Westerlund 27. July 2011 at 23:55

    <3
    <3
    <3

    Du betyr noe
    Du e viktig
    Det e mange som e gla i deg, aldri gløm det

    <3
    <3
    <3

  7. 7 Linn L. 28. July 2011 at 13:44

    Motivasjonen er vel å komme seg ut av spiseforstyrrelsen, ut av de negative tankene? Få et “nomalt” liv hvor storparten av hverdagen ikke tilbringes alene med ditt eget hode? Å være sosial med de man er glad i, uten den altoppslukende depresjonen som ligger i bunnen?

  8. 8 Marthe 28. July 2011 at 22:22

    Tenker på deg vennen! Hold ut til motivasjonen kommer, håper den er rett rundt hjørnet. Det er så vanskelig og så, ja.. meningsløst å kjempe en krig uten noen form for mening og motivasjon. Er det ikke noe som kunne ha motivert deg litt, trenger ikke å være mye. Ta med kamera ut å ta noen bilder, jeg vet ikke. skulle så gjerne ønske at du hadde det bedre, men jeg har STOOOOR tro på deg <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: