Enhjørningen og regnbuen.

Av én eller annen grunn, på én eller annen impuls, klistret jeg enhjørningen i venstre hjørne av korktavla på rom nummer åtte. Når jeg dager senere pakket sakene mine sammen for å dra hjem når avdelinga sommerstengte, lot jeg enhjørningen forbli der den var. På korktavla.

På mandag var den der igjen. På rom nummer åtte. Det fikk meg til å smile, at ingen hadde plukket den vekk og kastet den i søpla.

Tirsdagen endte ulykkelig. Etter tre timer med ustoppelige tårer og doser med hyperventilering som var så store at jeg trodde jeg skulle kollapse, orket jeg ikke mer. Jeg har ikke ord for å beskrive hvor tappet man blir, hvordan det svir og svir i øynene selv når du blunker dobbelt. Har ikke ord for å beskrive den lette prikkingen bak øynene, i panna. Aller helst ville jeg bare legge meg ned, sove. Sove det vekk, få det til å forsvinne.

Det ble verre. Og verre. Følelsen du sitter på når alt inni deg skriker at du er i ferd med å dø og noen ser deg med andre øyne. Sine øyne. Noen ser deg, fysisk, og likevel følte jeg meg uendelig usynlig. “Vi hører deg, men du kan ikke alltid få det slik du vil ha det.” Hva var saken? En fireåring som ba om en ny is, eller tjueåringen som ba om hjelp?

Ordene dunket i hodet, men jeg fikk ikke til å si noe. Hva med skolen. Hva med, hva med, hva med, alt jeg kanskje skulle ønske at jeg også kunen ha gjort.

Du har godt av den normale hverdagen“. Tårer. Normal hverdag? Hvilken normale hverdag er det egentlig snakk om? Den normale hverdagen psykologen kanskje har, med familie, handleturer, jobb, døgnrytme, vennetid og fritid? Eller minnormale hverdag” som består av paralyserende angst som forhindrer meg fra å gjøre selv de mest “normale” ting? Min “normale hverdag” som handler om kokosboller, blodsukkerets berg og dalbaneturer, den “normale hverdagen” jeg tilbringer fortapt blandt mat, søppel og rot, på badet med sviende smerter i magesåret jeg terger gang på gang? Den “normale hverdagen”?

Har jeg godt av det? Og ble jeg egentlig hørt? Så hun ikke hvordan jeg lå i senga og kjempet for å få puste? Så hun ikke at den “normale hverdagen” jeg visste jeg hadde i vente allerde var i ferd med å kvale meg, allerede da?

Den ildrøde sirkelen på den høyre hånda, følelsesløs og sammenbitt. Mine egne tenner tegnet perfekte omriss av djevelsk frustrasjon og en smerte som var langt større enn den som oppstod når sirkelen ble tegnet.

Kaoset som drev meg videre selv om jeg helst skulle falt sammen og aldri beveget meg igjen. Jeg hadde lyst til å falle om, hjelpesløs, drukne i håpløsheten som hang i hele kroppen, i hvert minste fiber. Jeg visste ikke hvilke vegger jeg skulle slå eller hvor jeg skulle hyle, jeg visste ikke hvor jeg skulle trekke pusten eller roe ned.

Utskrivningssamtale imorgen klokken ti, du skal ikke føle det som om du blir kastet ut“. Timer fra eller til, hvilken rolle kommer det til å spille når alt allerede virker tapt? Det eneste jeg så var at jeg ikke orket å forbli på rom nummer åtte, jeg orket ikke å være der i tjue timer til for å få høre ordene igjen. “Den normale hverdagen. Lykke til. Ta vare på deg selv.”

Jeg klappet sammen kofferten selv om jeg ikke orket. Jeg grep en blå kulepenn og klusset over navnet mitt til det var umulig å ane hva som egentlig hadde stått der. Til slutt banket jeg på døra til vaktrommet og sa “nå går jeg”, jeg snudde meg før ord som “lykke til” hang seigt og tykt igjen i mellomrommet mellom oss som vokste jo lenger nedover korridoren jeg beveget meg.

Jeg hadde plassert solbrillene på nesa og dro til bestemor. Ikke for å være der, jeg vil ikke tynge henne med byrden av min sykdom. Jeg dro til bestemor for å finne nøklene mine. Angsten som spredde seg fra skulderbladene og nedover armene og ut i fingertuppene. Desperasjonen jeg følte etterhvert som jeg endevendte alt jeg hadde av ting der. Ingen nøkler å finne, ingen tid til å kollapse, ingen tid å miste, ingen tid til noe som helst. Til slutt var jeg der at jeg overveide å ringe Securitas for å få dem til å bryte seg inn i mammas hus.

På tredje gjennomgang fant jeg endelig nøkkelringen med hjertet, noen blå perler og alarmdingsen på.

Tjueseks dager rett i dass. Boblende beruselse og fremmedfølelse i egen kropp. En lattermild tilstand der du ikke vet annet eller bedre enn å le av alt fordi det føles lettere å flyte videre og le, enn å falle sammen fordi alt har oversteget “nok”.

Regnet traff meg i hodet når jeg satt på takverandaen. Når regnbuen dukket opp fisket jeg opp kameraet for å fotografere. Jeg siktet meg inn på regnbuen i søkeren og knipset avgårde noen bilder. Når jeg holdt kameraet ned for å se bildet av regnbuen skvatt jeg ved synet av enhjørningen, som jeg på ett eller annet tidspunkt, timer tidligere på dagen hadde revet av korktavla og plassert akkurat der, mitt på skjermen til kameraet.

Advertisements

3 Responses to “Enhjørningen og regnbuen.”


  1. 1 laipai 21. July 2011 at 01:05

    <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3
    Håper timen i dag gikk greit lille venn. At noe kanskje fikk utløp,og at det finnes en løsning.

    <3

  2. 2 Lene 21. July 2011 at 10:28

    Karianne: jeg har et spørsmål som jeg hadde satt stor pris på om du svarte på. Jeg har nettopp begynt i psykiatrien, med utfordinger på godt og vondt. Kan du tenke deg å skrive et innlegg (når du har tid og ork, vel og merke) om hvordan du skulle ønske du ble møtt i psykiatrien? Om du kunne oppfordre dine lesere her til å skrive hva de skulle ønske i kommetarfeltet på det eventuelle innlegget? Hva bra har du opplevd? Hva skulle du ønske du var foruten? Hva definerer en god/dårlig behandler? Jeg vil nemlig IKKE være en dårlig fagperson, og mener dette vil kunne hjelpe meg og andre med å åpne øynene litt..

    takk på forhånd, og ALDRI gi opp <3

  3. 3 Linn L. 21. July 2011 at 14:09

    <3<3<3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: