Words about Why.

Så. Silsand stenger idag. Jeg ble overført til DPS Harstad igår. Jeg hadde en veldig fin kjøretur med herlige Lillemi som kjørte tre timer bare for å hente meg og kjøre tilbake til Harstad. Evig takknemlig.

Hvorfor jeg dro hit aner jeg ikke. Jeg hadde kanskje trodd at det fantes håp? At det fantes noe? At når det sto ord som “panikkangst” og “agorafobi” i epikrisen fra Silsand, at noen hadde giddet å ta det seriøst? At noen hadde orket å bygge videre på begynnelsen jeg jobbet for å få til på Silsand?

Ja, naivt nok – så trodde jeg faktisk det. Så feil kan man altså ta. For så håpløst er det faktisk.

Jeg hadde en kort samtale med min gamle psykolog idag. Jeg har ikke snakket med henne siden november 2009. Ingen kjemi, dårlig forståelse, all that jazz. Hun sa “ja, du ble overført fra Silsand til hit fordi vi skal skrive deg ut“, og jeg spurte når, og hun sa “imorgen“.

Og jeg sa “great, men da drar jeg bare idag“, og hun sa “nei, du skal ikke føle det som om du blir kastet ut“. Og jeg sa “right, for det er sikkert så jævlig mye bedre imorgen!

Jeg knakk. Knuste i tusen biter. “Dere tar meg aldri seriøst, dere ser meg ikke i det hele tatt. På Silsand fikk jeg faktisk hjelp.” De spurte når jeg ble innlagt på Silsand, og jeg sa 23. juni, husker datoen fordi det var St.hansaften. De virket nesten sjokkerte. Jeg leste reaksjonen deres slik; “wow, har du vært der SÅ lenge, men det er ikke hensiktsmessig“.

Hun sa “du trenger å dra hjem å leve det normale livet“, og jeg fikk hikstet fram “HVILKET NORMALE LIV? Hvilket normale liv er det du snakker om? Det der jeg er redd for å gå ut fordi jeg er redd for at noe skal skje? Det livet der jeg spiser og spyr for å få tiden til å gå? DET LIVET?“, og hun sa “du har så mange problemer, du har best utbytte av å gå poliklinisk”.

Også sa hun “men det er sånn din sykdom er. At du reagerer så sterkt på hva andre måtte tro om deg, som om du tar alt i verden så uendelig personlig og reagerer veldig lett”.

Så, da tar vi en utskrivningssamtale imorgen klokken ti” sa hun, og jeg sa “det skal du bare drite i“, og hun sa “du har poliklinisk samtale med T på mandag“, og jeg sa “det skal du bare drite i“, og hun sa “du kan ringe i helga om du føler for det” og jeg sa “det kommer ikke til å skje“, deretter gikk jeg.

Rakk akkurat å smelle igjen døra til rom nummer åtte før jeg ble rammet av en reaksjon som er så voldsom at sorgen ingen ende ville ta. Jeg har ikke hatt en slik reaksjon på lenge. En sånn reaksjon hvor man stuper ned i håpløsheten, kroppen som ikke får nok luft, alt blir bare en salig, kvelende suppe hvor jeg ble liggende å hyperventilere i førtifem minutter fordi det faen ikke finnes snev av håp for noe som helst i hele jævla verden. Jeg hyperventilerer aldri. Jeg finner ikke ord for å beskrive hvor jævlig det er når kroppen gisper etter luft, så fort, hardt, heftig mye at du svimler i topplokket og tror du skal svime av fordi livet gjør for vondt.

Kontakten min kom inn, forsøkte å sette seg. Hun hadde jo tross alt vært med på samtalen, og jeg greide knapt å formulere “GÅ UT” og deretter “IKKE” når hun spurte om hun skulle komme tilbake.

Takk for at dere drar ned rullegardina, takk for at dere tar fra meg håpet, takk for at dere tror meg, ser meg og gir meg en sjanse til å leve. Jeg har strevd meg gjennom et helt skoleår og såvidt bestått og kommet inn på neste, tror dere jeg tilbringer sommeren min, ferien min på psykiatrisk fordi jeg synes det er så jævla morsomt?“.

Så alle de obligatoriske spørsmålene som – har du planer eller tanker om å ta ditt eget liv -, det er ikke så nøye for dere å stille, sant? For om jeg hadde svart ja, så hadde dere bare tentk -hun sier det bare fordi hun ønsker å være innlagt-, sant? Så om jeg har en krise, da blir jeg liksom sendt til Tromsø?” og hun sa “ja, da blir det den samme sløyfa” Jeg sa det før jeg gikk. Før krampen av håpløshet rev fra meg alt i hele verden.

De vil at jeg skal bli til imorgen, men jeg ser ikke vitsen i det hele tatt. Hva er poenget med det? HVA?  “Kanskje det er litt bedre da” sa kontakten min, og jeg sa at det neppe kom til å spille noen rolle fra eller til. Og hun sa at T som egentlig er min behandler jobber nattevakt, og at jeg kunne snakke noen ord med henne. Om hva? For hva?

Så nå tenker jeg å putte ting i kofferten for siste gang, hente nøkler hos bestemor og barrikadere meg i mammas hus siden hun er på ferie i 8 dager til. Jeg er så redd for hva håpløsheten gjør med hodet mitt. Jeg er så redd for at bulimiske tendenser lett skal bli en strategi for å få tiden til å gå. Jeg har holdt meg i 26 dager. 26 dager uten spising og spying. Jeg er så redd for å glippe med selvskadingen. Jeg er så redd for impulser som “hm, la oss spise alle pillene som fins“.

But nobody cares anyway, right? 

Jeg er trist og lei fordi Zahra er sammen med mamma, så jeg kommer til å være ensom attpåtil. Livet gjør så uendelig vondt å leve. Jeg har ikke ord nok til å beskrive håpløsheten. Tanker som “det ordner seg aldri“. Følelsen av å være usynlig, mindreverdig, verdiløs. Som om alle ordene jeg hyler ut, roper og formulerer egentlig bare er stumme ord fortalt til døve ører. Som ikke hører. Øyne som ikke ser. Jeg bare mimer for mennesker som ikke bryr meg eller er villig til å gi meg en sjanse. Følelsen av å ikke bli tatt seriøst trigger alle “nå skal jeg faen meg vise dem hva jeg mener” tanker som fins.

Så nå skal jeg hjem med den tyngste bør å bære av dem alle. Oppgaven som går ut på å holde seg i live, selv når alt taler i mot.

På grunn av sommerbemanning tar vi bare vare på akuttpasienter”. Jeg er ikke en akuttpasient. Jeg er en tjueåring med oppmerksomhetsbehov som foretrekker å bo på psykiatrisk kontra hjemme i egen leilighet. Jeg er tjueåringen som roper ulv ulv over spilt melk og ingenting annet. Liksom. I don’t know how to fix this.

EDIT: De baserer forresten alle sine avgjørelser og utsagn på “tidligere erfaringer”. Jeg spør hvorfor det er lov å sammenligne på den måten. Er ikke alle mennesker unike? At man har like diagnoser betyr ikke at det føles likt i praksis, eller at man trenger de samme tingene for å bli friske. Noen klarer seg tålelig med poliklinisk behandling for spiseforstyrrelsen, noen greier det med kortere innleggelser – og noen trenger LANG, lang tid innlagt med intensiv behandling.

Jeg er ikke mennesket bak, jeg er bare én diagnose blandt alle de andre, og basert på tidligere erfaringer, så er det “gunstig” å jobbe poliklinisk. Jeg er drittlei.

At noen forteller meg “du kommer ikke til å dø om du går på butikken”, hjelper ikke en DRITT når det kommer til stykket. Det er bare ORD, uten verdi, tyngde. Det er bare en PÅSTAND, som jeg liksom skal teste ut i praksis? Fordi det er “gunstig” for alle med denne typen problematikk?

Advertisements

28 Responses to “Words about Why.”


  1. 1 Christine 19. July 2011 at 14:07

    Jeg blir helt måløs av å lese dette. du fortjener absolutt IKKE denne såkalte “hjelpen” de gir deg, det er uansvarlig hvordan de behandler deg. Jeg blir oppriktig sint, kan nesten føle hvordan du har det. Bare nesten. Kom igjen karianne! Du er sterkere enn de, VIS virkelig hva du kan og vil.

  2. 2 Ingrid 19. July 2011 at 14:24

    Har ikke andre ord enn U A K S E P T A B E L T ! ! !

  3. 4 June 19. July 2011 at 14:31

    Å herregud..! Stakkars, stakkars vennen (eg veit eg ikkje kjenner deg, men eg skriv det likevel). Eg er djupt sjokkert over det du skildrar – herregud så forskjell det er mellom avdelingar. Er det ingen på Silsand du kan ringe i det minste? Folk som kjenner deg, og har teke deg alvorleg, som i alle fall kunne prate litt med deg no når du skal vere heilt åleine?

    Og du, det er vel det verste (og beste) tidspunktet å seie dette på, men DET FINS ALLTID HÅP! Du har berre vore jævlig uheldig, særdeles jævlig uheldig i det siste. Men menneske som dei på Silsand fins overalt. Gode ting ventar på deg; du har ikkje klart alt det jævlige som du har klart for ingenting!

    Ta vare på deg sjølv <3 du er så uendeleg verdifull. Uendeleg.

  4. 5 Vibeke 19. July 2011 at 15:12

    Kjenner jeg blir rasende. De på Harstad dps kunne virkelig trengt noen alvorsord. Tenker på deg. Du er verdifull og vakker! Du fortjener så inderlig bedre enn dette.
    En styrkeklem er kanskje fattig, men sender over mange likevel. <3

  5. 6 Maria 19. July 2011 at 15:32

    Jeg er målløs. Hvordan i helvete går det an å oppføre seg sånn mot noen? Tdiligere erfaringer?? Herregud, de av alle bør da vite at diagnoser ter seg forskjellig hos hvert individ.

    Jeg krysser fingrene for deg, Karianne. Du har vært flink lenge nå, og jeg håper og ønsker at du greier det utenfor også. I verste fall få noen du kjenner, som kjenner DEG til å være med deg.

    Det vil gå bra, til slutt.

  6. 7 Lene 19. July 2011 at 15:40

    Det e det frekkeste æ har hørt.. FY faen store dela av det psykiatriske systemet i Norge sug. Å behandle folk sånn der e så uakseptabelt. Man skal ikke måtte drukne i sitt eget blod for å bli forstått. Nei fytti helvete, det her e ikke å finne seg i.

    Husk at du e sterk Karianne, og du har såå mange som tenke på deg, vil hjelpe deg. Overfladiske folk som kun vil gjøre ting godt på papiret, kan brenne langt innerst inn i H.

    En dag Karianne, så blir du frisk, da har du mot til å gjøre akkurat ka du vil, katti du vil. Den dagen kommer. Vi tenke på deg så utrolig mye, og sende deg håp <3

  7. 8 Destgirl 19. July 2011 at 16:55

    Psykatrien på sitt beste, man er kun diagnosen og ikke mennesket bak og de klarer ikke å bruke sunn fornuft og se mennesket bak. Helt elendig måte å møte deg på, jeg blir helt sjokkert.Har du noen gang prøvd gestalt terapi ? jeg har gitt opp psykiatrien og begynt med gestalt, det har hjulpet meg mye mer enn psykiatrien. De som er terapeuter er nødt å gå i terapi selv for å kunne hjelpe best mulig og se, og der er du ikke diagnosen, men mennesket bak..kan jo være en mulighet i tillegg til det andre, bare det å kunne få lov å bli møtt på en verdig måte…

    Jeg skjønner håpløsheten, at de ikke skjønner hvor mye de ødelegger for mennesker, er så mange mennesker der ute som aldri skulle hatt slike jobber desverre..Jeg håper du får oppleve noe som gir deg håp. Og ja det hjelper ikke om de sier at du dør ikke av å gå på butikken, for føles det slik, ja da føles det slik og da skal man heller jobbe med det… Jeg blir så irritert og frustrert på dine vegne..

    *klem*

  8. 9 Tuva 19. July 2011 at 19:31

    I feel you. Blir behandlet på samme måten. Jeg fatter ikke at bulimi ikke kan bli sett på som like akutt som hva det nå er som gjør de andre psyke berettiget til innleggelse. Helt sykt at man må spille suicidal eller eventuelt blir pushet inn i de tankebaner fordi de får en til å føle seg så lite verdt.

    Men du er noe verdt, Karianne. Du er betydningsfull for så mange.
    Sender deg mange gode tanker og håper inderlig at dette ordner seg.

    Klem

  9. 10 konkylie 19. July 2011 at 19:33

    Du fortjener så mye bedre… Sender en klem <3

  10. 11 linnkarin 19. July 2011 at 19:42

    Kan se på d slik at d de EGENTLIG sier er at de ikke vet hva de kan gjøre for å hjelpe deg, og de er redd for å dumme seg ut i en eventuell behandling m deg så de skyver fra seg ansvaret langt fra dems ståsted.. Jg synes du skal sende klage til helsetilsynet om dette for d kan faktisk være m på å endre systemet til d bedre. Verre behandling kan man ikke få. Om du hadde vært kreftpasient og nekta å ta cellegift hadde de tvangsgitt deg d og gitt deg tvunget oppfølging. Blir så jævlig pist av måten enkelte helsepersonell behandler pasienter på. Lurer på hvordan nåværende regjering hadde endret helsepolitikken om d hadde vært statsministerens tenåringsdatter som var i dine sko og blitt behandlet slik, eller om hans kone hadde vært kreftpasient m uhelbredelig diagnose.. D hadde vel blitt en STOOOOR endring til d bedre da. STOR endring!!

  11. 12 Stella 19. July 2011 at 20:02

    Det er så forferdelig vondt ikke å bli sett og hørt og trodd når man er i krise og faktisk har meninger om hva man trenger. Og å bestemme behandling på bakgrunn av diagnose, uten å se den personen det faktisk gjelder, er så veldig feil! Ragere lett, ta alt personlig?! Vi skulle satt henne i ditt sted, og sett hvor lang tid det hadde tatt før hun reagerte.

  12. 13 M 19. July 2011 at 20:43

    Det er AKKURAT det samme jeg får beskjed om. “poliklinisk behandling er best, vi ser ingen grunn til at du ikke skal få den beste behandlingen”.

    Hva hjelper det meg med deres erfaringer og blblabla når poliklinisk behandling faktisk ikke funker for meg?

    Huff. *sender styrkeklem*

  13. 14 Jenta 19. July 2011 at 21:01

    Blir så oppgidd av dem! Men husk at det finnes alltid håp, det er kanskje bare vanskelig nå.

  14. 15 Anniken 19. July 2011 at 21:05

    Har ikke ord. Du fortjener så mye bedre. Håper virkelig det ordner seg for deg, krysser alle fingre for det! <3

  15. 16 Anne Marte 19. July 2011 at 21:24

    Jesus… -.-‘
    (Klarer virkelig ikke si noe annet:/)
    NAV og helsetjeneste… Jaddaaaaaaa……

    Jeg er glad i deg, Karianne!! <3

  16. 17 Nina 19. July 2011 at 22:34

    Utrolig.. Bekymra!

  17. 18 Sandra 19. July 2011 at 22:48

    Tilbudet står fortsatt ved lag, Karianne. Bare at det blir i Tromsø.
    Æ trur de 26 døgnan du har mestra nu e noe du må fokuser på. Prøv å drit i alt anna. DU har klart 26 daga, du har hatt dæ sjøl i ryggen i 26 daga – det kanskje ikke kjennes sånn ut, men det e jo du som har gjort jobben, right? Greit, de har vært en bedre back up på Silsand sia du har klart det, og det sir mye om den effektive jobbinga de gjør – sjøl om mye kan virk feil og urettferdig innimellom. Synes ikke du skal vær aleina nu, den overgangen blir for brutal. Som å slipp en innsatt ut på gata med 150 krona og ei bukse i posen med ingen plan, ingen umiddelbare muligheta. Æ e nu her for dæ om du treng forandring, min lille snupp. Send mæ en epost om du vil :)

  18. 19 Linn L. 19. July 2011 at 22:51

    Sender deg masse støtte i den vanskelige tiden, da jeg ikke vet om noen ord som kanskje kunnet få deg til å føle deg bedre <3.

  19. 20 laipai 19. July 2011 at 22:54

    Jeg vet faen ikke hva jeg skal si jeg…blir bare så..oppgitt? Greit at de tar ferie,eller,greit blir feil ord,fordi jeg fatter og begriper ikke hvorfor instituasjoner stenger når det er sommer,men når de da først stenger,så kan de i det minste gi deg et alternativ. Greit nok,man skal leve live hjemme,det er der man skal fungere og være,men ikke når man er i en krise. No way. Det er uholdbart.
    Pling på om du føler for å prate lille venn.

    Masse glad i deg <3

  20. 21 Marlene 20. July 2011 at 00:16

    Jeg som trodde det bare var meg som var jævlig uheldig når det gjaldt psykiatrien og helsevesenet i norge, men virker som om hele systemet er slik ..
    Uff , dette fortjener du ikke.

    Jeg syntes du har vært utrolig tøff som har kjempet, og husk det. det er DU som har klart deg i 26 dager , og ikke bare det. det er du som kjemper, og det er du som vinner!

    Jeg håper det ordner seg for deg !

  21. 22 kathrine 20. July 2011 at 00:50

    Jeg fikk tårer i øyne av å lese innlegget ditt. Det gjør vont å lese om en som prøver å søke hjelp, blir avist på den måten. Jeg ønsker virkelig at ting ordner seg for deg! Jeg er utrolig stolt over at du har klart så mange dager spyfrie, og jeg håper virkelig at du klarer enda flere. Klem <3

  22. 23 Tonje- Giddy 20. July 2011 at 02:05

    Blir så utrolig oppgitt over hele opplegget… Fatter ikke hvordan mennesker som jobber med andre menneskers helse og vel klarer å skyve fra seg ansvaret og ha så til de grader skylapper. Skulle jo tro at de skjønte det til slutt, når de fikk det så inn med teskje, men de er tydeligvis låste på å bare se diagnosen.

    Du fortjener så mye bedre behandling etter all den fremgangen du har klart å få til de siste 26 dagene!

  23. 24 mona haugen 20. July 2011 at 03:11

    å herregud! Hvordan kan de behandle deg på den måten? Skjønner ikke en gang at de har hjerte til å gjøre noe sånt mot deg, når de både ser og hører at du trenger hjelp! Eier de ikke vett i hodet? Jeg blir oppgitt og sint inni meg over måten de oppfører seg ovenfor deg, håper virkelig du klarer å finne skikkelig hjelp! Du fortjener skikkelig hjelp, virkelig! Ingen fortjener å bli behandlet på den måten.. Jeg håper for deg, Karianne! <3

  24. 25 Piumen 20. July 2011 at 10:11

    Jeg vet ikke om man skal le eller grine, men uansett blir jeg JÆVLIG forbanna av å lese at de behandler deg som møkk. Du har vært syk i massemasse år, men de mener at “kanskje det er bedre i morgen”, og “du må komme deg hjem og leve et normalt liv” er en respektfull og riktig måte å snakke til deg på? Jeg sprenges av at de tillater seg å være så frekke!
    Er det fordi du er så ung at de våger å være så respektløs? Man kan jo undre seg om de er fan av å leke russisk rullet med livet til pasienter.
    Jeg kjenner fortvilelsen og sorgen din, det gjør meg så vondt at du har det sånn.
    Men vært JÆVLIG stolt av deg selv. Du har klart så mange døgn fordi du har styrken INNI deg. Til syvende og sist er det DU som har all verdens styrke til å ri av stormen. <3
    Styrkeklemmer i massevis til deg!

  25. 26 Veienmotlyset 20. July 2011 at 11:35

    Helsevesnet er ufattelig dårlig! Jeg har vært borti samme båten. Og psykiatriet trodde ikke på meg når jeg sa jeg skulle ta livet mitt samme dag..jeg ble kalt inn pga selvmordsforsøk. De sendte meg ut igjen. De trodde ikke jeg snakket sant når jeg sa at jeg skal prøve igjen uten å feile. Så kom jeg inn ett halvt år senere pga selvmordsfare igjen og ble kastet ut to dager senere.. Helsevesnet er til å spy av. Og jeg føler vikelig med deg! Sender varme klemmer <3

  26. 27 Eira W. 20. July 2011 at 17:03

    Jeg vet ikke hva jeg skal si. Du er et menneske, ikke en diagnose. Fatter ikke at de kan basere sånt på “tidligere erfaringer”. Du fortjener tusen ganger bedre, Karianne.

  27. 28 Lille Store Meg 21. July 2011 at 08:34

    En ting er bare faktafaen, og det er at Harstad dps er et drittsted! De får nå MASSE pepper fra Tromsø pga den manglende viljen mot å ta imot den problematikk jeg strever med, og den manglende kunnskapen de har der. De evner ikke å se menneskene bak diagnosene, de ser bare papirer og tidligere erfaringer. De er ikke villig til å se andre sider enn sin egen og makter ikke tenke utenfor boksen. Hvis du har mulighet å få hjelp i Tromsø, DRA DIT! Jeg vet du har dårlige erfaringer med dem og, men der oppe hører de faktisk på hva en har å si, de LYTTER og kan de hjelpe, da gjør de det. Hadde ikke Tromsø vært der, da hadde jeg stått nesten akkurat på samme sted du står nå. Og dersom Tromsø ser at du trenger hjelp, da vil de enten hjelpe deg der, eller legge til rette slik at du får riktig hjelp et annet sted. Som f.eks å ta et oppgjør med Harstad dps, og vet du hva? Det har de faen meg fortjent. Og du fortjener så uendelig mye bedre enn dette her..
    Gode klemmer <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: