Derfor blir jeg ikke frisk.

Nå har jeg konkludert etter alle tankene jeg ikke fikk tak i igår. Jeg har forstått noe viktig og essensielt, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre av den grunn.

Som om jeg forstår meg selv bedre. Fordi. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Hvor enn jeg har vært i behandling, så føler jeg ikke at hele meg har blitt behandlet. Ett eller annet symptom har blitt behandlet, men ikke alle. Jeg er og har flere symptomer. Jeg har flere knuste vindu som må byttes ut og repareres. Å forsøke å skifte ut ett vindu vil ikke bedre den iskalde temperaturen og stormen innvendig.

Jeg har tårer i øynene mens jeg skriver dette, fordi det føles som om noe vondt inni meg er i ferd med å eksplodere. Revne. Som om alle ordene jeg aldri turte å si høyt vil ut. Som om alle sekundene jeg har fortrengt vil fram i lyset, men jeg nekter. Jeg nekter. Det hender noen sier ordet. Setter ord på det for meg, hever øynenbrynene for å se om de har truffet spikeren på hodet og venter på min respons. Fasaden er på plass, pokerfjeset godt innøvd. Jeg foretrekker ikke en mine, alle musklene i ansiktet er helt avslappet. Min beste forestilling som skuespiller. Ordene henger i luften, jeg bare venter. På at vedkommende som sa ordene skal gå lei av å vente på min respons og deretter gå videre på samtalelista.

Det virker. For jeg snakker aldri. Selv ikke med overlegen jeg hater, som foreldrene mine elsker av samme grunn, som kom løpende etter meg; “INNRØM DET! DET ER SÅNN DET ER! INNRØM DET! DET ER DERFOR DU ER SOM DU ER”. Jeg hylte, ropte, NEI. Det er jeg ikke, sånn er det med den saken, ferdig med det. Det hender noen tråkker nært den grensa og ser på meg med undrende øyne, det føles som om jeg kan lese tankene deres. De tenker at jeg må KNEKKE snart. “Snart knekker hun sammen. Bare vent, snart kommer ordene hun aldri sa. Bare litt til, så åpner hun seg nok”.

Før kunne jeg ikke snakke. Om noe som helst. Absolutt ingenting. Da jeg innså at det ikke hjalp lærte jeg det. Men jeg lærte det feil. Jeg lærte meg å snakke om alt mulig annet. Jeg lærte meg å vri samtalene i nittigradersvinkler og fikk det til å dreie seg om noe annet.

Det er derfor jeg er flere symptomer. Jeg er ikke bare spiseforstyrrelsen. Jeg er også selvskaderen. Jeg er også borderline. Jeg er impulsivt gjennomtenkt på en destruktiv måte. Jeg er satt sammen på flere måter. Se på Rubiks Kube. Det beskriver det så fint. Når jeg var liten fikk jeg aldri til. Jeg fokuserte bare på én og én side. Det løser ikke problemet. Jeg husker at bestefar hadde  to sånne kuber. Det hendte jeg fikk nesten den ene siden grønn, men resten, alle de andre sidene var rotete, flerfargede firkanter jeg aldri fikk til å vri riktig.
Til slutt ble jeg så oppgitt at jeg brukte en brevåpner og brakk løs en kant slik at alle firkantene falt fra hverandre. Derfra kunne jeg bygge kuben, løse gåten og få like farger på alle sidene.

Til sammen har jeg vært innlagt i omtrentlig to år. På ungdomspsykiatrisk, på gastro, på medisinsk, på medisinsk intensiv, på kirurgisk. på døgn i Harstad, på BUPA i Bergen, på Silsand og på Åsgård.

Ingen av disse stene kan løse min Rubiks kube. Alle disse stedene tar meg imot meg én ting i sikte. Ett symptom av gangen. Enten er det maten som skal forsøkes å endres på. Eller så er det selvskadingen. Eller impulsiviteten som lett kan bli fatal.

Men gjett hva som skjer når noen forsøker å få den ene siden grønn? Rotet på de andre sidene av kuben vil forverres. I praksis betyr det at når noen av mine symtpomer bedres, så blir de andre symptomene verre. Det hadde ingen ventet seg. Det var det ingen som så komme. Og når alt kommer til alt, så var det heller ingen som håndterte det.

Hver eneste gang jeg har spist og gått opp i vekt, hva skjer da? Selvskading eskalerer. Emosjonelt ustabil eskalerer. Borderline. Det føles som om jeg blir Borderline, med alle sidene jeg hater. Det mørkeste jeg har inni meg kommer ut og fram – jeg blir grusom. Jeg HATER meg selv som borderline, det er ULIDELIG å være Borderline Karianne, for henne vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere. Jeg har ikke lært meg å eksistere som Borderline. Jeg takler ikke de symtpomene.

Spiseforstyrrede Karianne, hun er i alle fall en jente man kan like. Det er det folk flest sier. De sier det selvsagt ikke på den måten, de sier “Du er ei fin jente Karianne”. Men som borderline er det ingen som liker meg. Det vet jeg. Når jeg krangler med alle, skjeller ut selv mine nærmeste. Jeg har ikke kontroll som borderline.

Ingen har hjulpet den delen av meg. Borderline. For det ligger under. Borderline ligger under spiseforstyrrelsen som glinser i overflaten. Det er DEN folk ser. Det er DEN folk vil behandle. Det er DEN folk tror de kan håndtere eller hjelpe meg med. Jeg har hørt det før “Den der Borderlinediagnosen, den ser vi INGENTING til”.

Og når jeg har motatt behandling for spiseforstyrrelsen og Borderline bryter overflatespenningen… Ingen hadde vel ventet seg det? Som om jeg skremmer vettet av alle som ikke lenger vet hva godt de kan gjøre. “Iiiip, vi har ikke kontrooollllll, åååsgåååård nesteee”.

Skjønner de ikke hvilken erfaring jeg sitter igjen med? Tydeligvis ikke, så la meg fortelle.

Borderline er for meg; helvete på jord. Når JEG er borderline, da kan ikke Karianne leve lenger. Karianne kan ikke leve med seg selv, hvordan hun oppfører seg mot andre, hun kan ikke leve med at alt hun gjør blir feil, hun kveles i blodet som tappes, hun drukner i tårene som gråtes i stillhet over egen skam og manglende kontroll. Manglende impulskontroll. Jeg kan ikke kontrollere Borderline. Jeg vet ikke hvordan, ingen har lært meg hvordan. Ingen har behandlet Borderline som problem, istedenfor har jeg fått plaster på sårene, noen uker på lukket avdeling med tvangsparagrafer tredd over hodet.
Jeg beundrer de som klarer å “leve med” sin borderline. For meg er det synonymt med døden, Karianne vil ikke dø.

Hver eneste gang jeg har kriseuker blir jeg mer og mer sikker på én ting. At jeg må holde fast i spiseforstyrrelsen, for enhver pris. Den kjenner jeg, den kan jeg kontrollere. Da kan Karianne også leve. Akseptere seg selv på en måte som gjør at livet går videre om enn på en annen destruktiv måte.

Behandlere har selvsagt lest papirer og referater og vet at det står:

Hoveddiagnose: F50.1 (atypisk) Anorexia Nervosa med bulimi
Bidiagnoser: F60.3 Emosjonelt ustabilt Personlighetsforstyrrelse & G40.9 Uspesifisert Epilepsi.

De ser at det står der, bare ikke i praksis.

For meg betyr det at om jeg slipper spiseforstyrrelsen, så kommer Borderline til å drepe meg. Om spiseforstyrrelsen er min livbøye og havet er Borderline, selvsagt kommer jeg til å drukne om jeg slipper taket i livbøya uten hjelp i sikte.

Når jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk i Tromsø i 2008 og mottok behandling for spiseforstyrrelsen sa jeg det. Det gikk mot jul, jeg hadde gått opp sju kilo. Selvdestruktiviteten hadde vendt tilbake. Jeg gikk over snøen med pappa når jeg fortalte han at jeg trodde jeg var Borderline. Pappa visste selvsagt ikke hva han skulle si; men jeg tok det opp med psykologen min. Hun sukket og sa “Det kan så være, men du er for UNG til å få den diagnosen. Borderline symptomer er noe som skal ha vært tilstede over flere ÅR, og du kan uansett ikke få diagnosen hos oss”.

SOM OM JEG ØNSKET MEG DEN? Jeg ba om hjelp. Jeg ba om å bli sett.

Neivel, så ingen så det komme. Neivel, så ble jeg ikke tatt seriøst da jeg fortalte den samme psykologen at jeg kom til å ta overdose når jeg reiste hjem på perm den helga i Januar. Hun sa “Det sier du bare fordi du synes det er enklere å være her på avdelinga”. Neivel, så fikk det bare bli sånn da. Jeg ble tvunget opp igjen, men paragrafen ble fjernet neste dag og jeg ble satt på frivillig. Jeg forsto ikke hvorfor. “Vi fortsetter å jobbe med spiseforstyrrelsen”. Det hjalp IKKE. Til slutt resulterte det i at jeg ble kastet rett inn på Åsgård. Det sto at jeg var “MODERAT DEPRIMERT” i papirene, og SUICIDALE TENDENSER.

Borderlinedianosen ble ikke satt på papir før jeg nesten hadde fylt nitten år. Det var i 2009 når selvskadinga sto på som verst. Det var plaster på sårene, sting i armene og det ble banket inn i hodet på meg at jeg måtte be om hjelp FØR jeg skadet meg.

Ingen har spurt meg HVORFOR jeg er borderline. INGEN. Ingen har noensinne spurt. “Det kan være arvelig, noen er bare født som mer emosjonelle”. Det blir som å si “du bare er sånn” og det stemmer ikke. Jeg var frisk når jeg var født. Jeg var normal som barn. FRISK FOR FAEN. Ingen av mine foreldre har noensinne fortalt under anamnese at jeg var spesielt sårbar eller skjør som barn. Snarere tvert i mot. JEG VAR FRISK, ingen i hele verden kommer til å si noe annet. Bortsett fra den gangen jeg fikk fjernet en falsk polypp i halsen.

Hva kom først? Borderline eller spiseforstyrrelsen? Borderline. Men jeg likte ikke Borderline, på den tiden visste jeg ikke hva det var heller. Det gjorde tydeligvis alle andre rundt meg. “PUBERTEEEET” ropte de, og sa at det kom til å gå over. Jeg bedøvde Borderline med spiseforstyrrelsen. Det er det jeg fortsatt gjør.

Det er derfor jeg holder fast i spiseforstyrrelsen. For Borderline er håpløsheten som ikke kan repareres, borderline er ønsker om endelig død, borderline er det siste jeg vil være. Da vil jeg mye heller være spiseforstyrret. Det er forferdelig mye enklere å la spiseforstyrrelsen sno seg rundt hjernen min å infisere sinnet mitt med tynne tanker, gnagende sult og evig oppkast. Spiseforstyrrelsen blir så omfattende at jeg ikke rekker å tenke på noe annet. Heller det enn døden. Karianne vil ikke dø, det er det borderline som vil. Den ekstremt følsomme Borderline som ikke tåler eller takler livet.

Skal jeg fortelle dere hvorfor jeg ikke dro til Modum? Derfor. Jeg VET hva jeg blir når spiseforstyrrelsen blir forsøkt tatt fra meg. Jeg vet og hater hva jeg blir og jeg vet inderlig godt hva jeg er i stand til som Borderline. Jeg vet ikke hva jeg IKKE er i stand til som borderline.

Derfor blir jeg ikke frisk. For ingen ser de andre siden av Rubiks kube annet enn den grønne de forsøker å vri på plass. Uten å ta hensyn til de andre sidene med alt kaoset.

Advertisements

0 Responses to “Derfor blir jeg ikke frisk.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: