Hvil i fred Tittemor.

Jeg måtte ta turen innom bloglovin. Jeg klikket innom bloggen til Merete. Leste innlegget om Stina. Det er rart, senest igår eller dagen før så jeg på ett bilde jeg komponerte i photoshop for tre år siden. Jeg husket ikke konkret hva det var med dagen idag, jeg greide ikke å koble. Jeg bladde gjennom kalenderen på telefonen, men fant ingen bursdager. Det var ikke en fødselsdato jeg ikke greide å sette fingeren på. Det var motsatt.

Jeg kommer alltid til å huske den dagen. Den beskjeden. Tåka. Uvirkelighetsfølelsen.

Jeg hadde vært ute og gått, jeg var nesten hjemme når telefonen ringte. K ringte. Jeg synes det var litt merkelig, for vi pleide mest å sende meldinger. Men jeg tok telefonen mens jeg dro ut den ene ørepluggen og gikk nedover asfaltveien til huset jeg en gang bodde i.

“Herregud” sa K. Hun hadde problemer med å finne ord, og jeg forsto ingen verdens ting “Det er Stina” sa hun og fortsatte “Stina er død”. Det gikk ikke inn. Det gikk ikke inn i det hele tatt. Man reagerer med vantro. “NEHEI, du tuller” sier jeg. “Seriøst Karianne, jeg tuller IKKE”. Jeg tror jeg sa “HÆ?”, deretter “Hva mener du nå? Dette er ikke morsomt! Død, som i DØD på ordentlig?”

Vantro. Jeg ville slettes ikke tro. Egentlig hadde jeg aller mest lyst til å bryte ut i latter. Dette blir for dumt, dette er ikke sant, dette er ikke MULIG. Dette er UMULIG. Jeg fikk formulert “hvordan” og følelsene mine vaklet mellom å bryte ut i latter eller å la tårene trille. Ingen av delene skjedde. K gråt i telefonen. Fortalte.

Sangen som spilte inn i det ene øret mitt minner meg alltid om Stina. Hver éneste gang. Soundtracket til filmen “Requiem for a Dream”. Sangen beskriver opplevelsen også. Sangen sto på repeat hele den dagen. Uvirkelighetsfølelsen ville ikke forsvinne, etterhvert kom tårene. Tårene som triller også nå, med Requiem for a dream spillende i loop.

Jeg husker hvordan jeg vantro bladde gjennom adresselista mi i den røde sony ericsson telefonen. “Stina R” sto det. Hjerte bak. Deretter bladde jeg gjennom anropsloggen på telefonen. Inngående, utgående, Stina R. Det slo meg at hun aldri noensinne kom til å ringe meg igjen.

Jeg traff henne aldri, men fant henne på internett i 2005 vil jeg tro det var. På nettstedet Blink hvor vi begge var medlem i samme gruppe. Vi sendte ofte mailer og kommuniserte på nettet. Etterhvert begynte vi å ringes. Jeg husker en dag den sommeren. Den siste samtalen. Jeg hadde overspist hjemme og trasket ut for å kaste opp. Jeg skulle ringe Stina etterpå. Det var ettermiddag, sommer. Skolefri. Jeg gjorde det jeg skulle og ringte Stina mens jeg trasket bortover asfalten for å finne et sted å sette meg ned.

Trasket langs en kontorbygning og satte meg oppå ei rist. Ventilasjonsrist. Jeg stakk strå ned i rista og så dem falle halvannen meter ned på betongen under.

Det føles ikke riktig. Det føles enda uvirkelig, selv om jeg har snakket med moren hennes, sett bilder av graven hennes og alt. Jeg husker hvordan det føltes å sitte med fingrene skjelvende over tastaturet. Som administrator følte jeg at det var min oppgave å formulere det til de andre medlemmene. Det hadde jeg også sagt til K at jeg skulle, for hun orket ikke. Jeg lette etter ord, for å sjokkere 70 andre medlemmer. Jeg brukte lang tid på å finne disse ordene.

Jeg avsluttet med “Hvil i Fred Kjære Stina, vi tenker på deg“.

 

Advertisements

9 Responses to “Hvil i fred Tittemor.”


  1. 2 LC 14. July 2011 at 01:00

    Så trist.. Kan jeg spørre hva som skjedde med henne?

    <3

  2. 4 mee 14. July 2011 at 12:54

    Hei! Ville bare si at jeg liker bloggen din! Herregud du har gått gjennom mye! jeg får så vondt av deg! Jeg syns du er en så sterk person, å du fortjener masse! Dette er vell lett og si men, ikke vær så selvkritisk, du virker som en så goood jente! Eller etter alt som jeg nå har lest så er du det.

    R.I.P til vennina di!
    <3

  3. 5 jenta 14. July 2011 at 12:58

    Kondolerer så mye. Jeg har også mistet en person.

  4. 8 Merete isabell 14. July 2011 at 23:34

    <3 Husker Stina godt….

  5. 9 Kris 15. July 2011 at 00:11

    Jeg føler det på samme måten som deg, det er helt uvirkelig. Jeg kan ikke forstå det. Husker enda telefonsamtalen som det var i går..
    Finner fremdeles ikke ordene.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: