I give up.

Jeg greide naturligvis ikke å holde tårene tilbake. Jeg greide naturligvis ikke annet enn å trekke på skuldrene når spørsmålet om Harstad kom. Om jeg vil inn på døgnavdelinga der når Silsand stenger på mandag? Jeg trakk på skuldrene. Akkurat i det jeg ytrer “hva er vitsen?” faller de første tårene. Ikke de som renner langs kinnene, men de som faller i stor fart.

(tumblr)

Jeg hater å formulere ord når jeg gråter. Det krever så mye å holde stemmen stabil. Uten at den brister. Jeg snakker lavt, som om det hjelper. Som om noe som helst hjelper? “Jeg skulle ønske jeg kunne si noe magisk” sa team 2.

“Har du noe?” spør hun. Jeg kan ikke annet enn å nikke. Om jeg har noe? Jeg har alltid noe. Jeg har alltid barberblader. Absolutt alltid. Noen lurer sikkert på hvorfor? Fordi det å ikke skade seg selv må være mitt valg. Det må være min avgjørelse. Om jeg virkelig, inderlig hadde ønsket å skade meg selv hardt nok, så hadde jeg alltids funnet en eller annen løsning. Men å vite at jeg selv kan velge, at å velge å være sterk er et bevisst valg kontra “jeg har ikke muligheten”, det er det som gir mestring. Det vil trigge mer enn hva som er hensiktsmessig.

Sammenlignet med spiseforstyrrelsen; du kan alltids kaste opp. Du kan alltids nekte å spise. Derfor; alltid barberblader.

Men jeg ga dem fra meg. Én liten glipp på dette stedet kan ikke sammenlignes med Harstad. Hundre glipper  i Harstd vil alltid lede deg ned på akutten, én glipp her vil føre rett på tvang og lukket. Jeg rister på hodet, jeg vil ikke dit. Jeg vet at jeg ikke vil dit. Hva godt skal det gjøre å stå i den samme korriodoren hvor jeg med vilje mistet blod sist?

Tirsdagshåpet jeg nevnte i forrige uke holdt heller ikke mål. Den låste døra forblir låst. Takk Helse Nord, for at dere gir meg en sjanse til å bli frisk. Takk for systemet deres. Dere kan forresten takke dere selv når dere går over økonomien deres og ser hvor mye penger psykiatrien egentlig koster dere. Hvis dere gidder å undersøke MEG som enkeltsak kan dere sikkert også konkludere med at det hadde vært mer hensiktsmessig å sende meg dit jeg ville i utgangspunktet. Dere kan takke dere selv for at jeg er og forblir svingdørspasient. Hvordan kan jeg ikke være det, når jeg ikke får den hjelpa jeg vil ha? Ikke bare én, men TO ganger har jeg nå sagt ordene høyt og tydelig. Det handler ikke om at jeg ber om behandling som er feil, det handler om penger. Det handler alltid om penger. Jeg kvalifiserer åpenbart ikke for prisen av et liv. Jeg er ikke verdig. 

“Men du er jo så sterk. Dette greier du selv. Vi ser det an i ti år til, da har du sikkert kommet videre. Det blir bedre, bare hold ut. Du er jo skadefri, det har du greid selv. Du greier dette også”. 

Å holde ut betyr ikke at man blir BEDRE. Det betyr at man fortsatt eksisterer og blir eldre. Det betyr forverring av sykdomsbildet. Ja takk, bring it.

Gi meg sjansen, jeg gir ALT” sa jeg. Jeg mente det også. Av hele mitt hjerte mente jeg akkurat det. Helse Nord ser på det som siste utvei. Om jeg noensinne skal få dra dit jeg egentlig ønsker meg, må jeg innom to andre steder og feile grovt først. Jeg er ikke interessert. Jeg ORKER ikke. Og hvor er det logisk forvaltning av penger?

Så. La oss stryke det jeg vil av lista. 

  • Behandlingen jeg tror jeg hadde hatt best utbytte av
  • Valper
  • Skole
  • Sertifikat
Fortell meg nå hva som gjenstår? Er jeg kravstor som har forsøkt å si hva jeg trenger av behandling? Burde jeg heller holde kjeft istedenfor?
Hva har jeg? Av stabilitet?
s p i s e f o r s t y r r e l s e.
(2008)
Jeg vil ikke ha smerteLINDRING. Jeg vil kurere problemet. Kanskje det er naivt å tro at problemet kan kureres når det allerede står “kronisk”? Er det derfor jeg ikke får sjansen? Jeg vil ikke ha brannslukking når jeg ikke lenger fungerer i en hverdag med særdeles få mikroskopiske momenter av normalitet. Jeg har for faen ikke lyst til å være inn og ut av psykiatriske sykehus. Jeg vil ha livet, kan jeg ikke få det? Er det også kravstort kanskje?
Det er så jævlig nok nå. 
Verdiløs. Mindreverdig. Bortkastet. Overflødig. Tar plass jeg ikke har krav på. Jeg fortjener åpenbart ikke sjansen. 
(tumblr)
Youth Group synger; When everything’s gone, at least you’ve got nothing that holds on.
Advertisements

13 Responses to “I give up.”


  1. 1 myfunnydays 12. July 2011 at 15:21

    Åhhh, Karianne, jeg tenker på deg… Jeg vet ikke hva annet jeg kan si eller gjøre…

  2. 3 Nathalia 12. July 2011 at 16:15

    Huff.. Høres ikke ut som om du har det så greit akkurat nå.. Jeg håper følelsene dine blir bedre etterhvert! Er ikke så lett å vite hva man skal si heller, som kunne fått deg til å føle deg hvertfall litt bedre. Du kvalifiserer selvfølgelig prisen av et liv! Du er verdig! å du skal vite at du er kjempe verdifull! Aldri glem det. Du er en kjempe pen jente, å det mener jeg. Syns det er synd at du har det så vondt. Får helt vondt inni meg av sånn som du har det. Det er trist. Men jeg håper at alt kommer til å ordne seg for deg.
    Stå på videre, Karinne <3

  3. 4 Kaktus 12. July 2011 at 16:35

    Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne gjort noe for deg, Karianne.
    Du fortjener så uendelig mye bedre.
    Tenker på deg. <3

  4. 6 Maria R. 12. July 2011 at 17:01

    Jeg aner ikke hva jeg skal si, så jeg trykker bare “Like” på Bloglovin’. Bare fordi du er så flink og skrive, og fordi du er så sterk. Ikke gi opp!

  5. 7 Sandra 12. July 2011 at 17:11

    Kjære. Fra mæ til dæ. Gleda mæ til vi ses igjen. <3

    ~Don't give up ~
    (Peter Gabriel og Kate Bush)

    In this proud land we grew up strong
    We were wanted all along
    I was taught to fight, taught to win
    I never thought I could fail

    No fight left or so it seems
    I am a man whose dreams have all deserted
    Ive changed my face, Ive changed my name
    But no one wants you when you lose

    Dont give up
    cos you have friends
    Dont give up
    Youre not beaten yet
    Dont give up
    I know you can make it good

    Though I saw it all around
    Never thought I could be affected
    Thought that wed be the last to go
    It is so strange the way things turn

    Drove the night toward my home
    The place that I was born, on the lakeside
    As daylight broke, I saw the earth
    The trees had burned down to the ground

    Dont give up
    You still have us
    Dont give up
    We dont need much of anything
    Dont give up
    cause somewhere theres a place
    Where we belong

    Rest your head
    You worry too much
    Its going to be alright
    When times get rough
    You can fall back on us
    Dont give up
    Please dont give up

    got to walk out of here
    I cant take anymore
    Going to stand on that bridge
    Keep my eyes down below
    Whatever may come
    And whatever may go
    That rivers flowing
    That rivers flowing

    Moved on to another town
    Tried hard to settle down
    For every job, so many men
    So many men no-one needs

    Dont give up
    cause you have friends
    Dont give up
    Youre not the only one
    Dont give up
    No reason to be ashamed
    Dont give up
    You still have us
    Dont give up now
    Were proud of who you are
    Dont give up
    You know its never been easy
    Dont give up
    cause I believe theres the a place
    Theres a place where we belong

  6. 8 Frida S. 12. July 2011 at 17:22

    Jeg skjønner at motivasjonen og hele pakka som følger med går i dass når man blir avvist og motivasjonsfaktorene man har bare..forsvinner. Jeg må bare fastslå at det er helt på trynet at du ikke får den behandlingen du ønsker, men over til noe annet.

    Ok, så har ikke jeg like mange år bak meg med sykdom som du har, men selv om både diagnoser og grader av sykdom er forskjellige om man sammenligner oss to på den måten, vil jeg våge å trekke noen paralleller et sted. (Med respekt, altså.)

    Selv hadde jeg helt ærlig ikke noen ting jeg hadde lyst til å jobbe for. Vennene mine var long gone og jeg var helt sikker på at jeg aldri mer kom til å være sosial fordi jeg hadde lyst, jeg hatet skolen til tross for at jeg faktisk fikk lov til å begynne mens jeg enda var syk, og det var ingenting som interesserte eller motiverte meg.

    Jeg hadde kanskje litt lyst likevel. Til å være frisk liksom. Som du muligens fikk med deg via bloggen min (?) gjorde jeg ganske stor fremgang på KORT tid, og verken den gang eller nå skjønner jeg hva det var som fikk meg til å satse så enormt. Der og da føltes det ikke som om jeg hadde NOEN garantier for å få et godt liv – jeg bare hoppet fra stupet uten fallskjerm liksom. Lot min eneste trygghet, anoreksien, dø hen, uten å vite hva jeg gikk til.

    Så begynte jeg å friskne til, men ting ble liksom ikke bedre heller. Jeg fikk såklart mer frihet og flyttet derfor på hybel og begynte 100% på skolen, men utenom det var alt jævlig. Hver dag over flere uker var like: jeg sto opp, gråt, gikk på skolen uten å ha kontakt med noen, kom hjem, gråt og prøvde for all del å ikke ty til selvdestruktivitet i fysisk form, ventet på at den uutholdelige dagen skulle gå over, og la meg så fort klokka viste noe som kunne kalles ”leggetid”.

    Men så, uten at jeg helt vet hvorfor, hvordan eller når, begynte Frida-livet å bli bedre. Sånn sakte men sikkert. Og plutselig hadde jeg (som følger av et overgrep alltid har hatet meg selv og min kropp, nærkontakt med andre mennesker) kjæreste. Og venner. Og et sosialt liv. Hva var oddsen for det?

    Ikke helt frisk da, og er heller ikke helt frisk nå. Men nå har jeg i det minste noe å jobbe mot – noe jeg VIL.

    Æsj, jeg føler dette ble veldig egosentrisk. Det er jo tross alt DIN blogg, det her :P Poenget mitt forsvant kanskje litt i teksten, men det jeg mente å fortelle deg er at selv om det kanskje ikke er så forbannet mye å jobbe for nå, så vil det i alle fall ikke åpne seg flere muligheter om du står på stedet hvil eller blir dårligere. Det kommer: motivasjonen og mulighetene og håpet og lyspunktene og alt slikt. Kanskje ikke med en gang, men absolutt etter hvert. Man må bare… gjøre noe. Sparke fra ut og inn i det store intet.

    Så lett jeg får det til å høres ut, herregud. Jeg vet du sliter med angst og slikt, og det er jo ikke akkurat barebare å skulle ”legge fra seg” den heller. Men stå på og kjemp Karianne, selv når dette pengegriske sutremordihelsevesensystemet vender ryggen til deg. Svingdørpasient skal du IKKE bli, og herregud jente, du er jo kommet langt allerede.

  7. 9 Piumen 12. July 2011 at 19:30

    Faen også! Jeg blir så forbanna på helsenorge. Jeg blir så sint fordi de ikke lytter. Jeg blir så forbanna fordi de ikke ser verdien i liv. Liv er verdt så mye mer enn de vil se.
    Jeg håper du finner en løsning som er ok, som gir deg sjansen til å holde hodet over vannet. Som gir deg håp og tro på at dette vil løse seg – om enn med litt fartsdumper i veien.
    Styrkeklemmer sendes i din retning. <3

  8. 11 Ingeborg 13. July 2011 at 20:32

    Dette er praktisk talt det samme ststedet jeg hadde etter RKSF i 2009.
    Uten tilbud, uten sjans. En venninne tipset meg om Østmarka, og jeg hamret på dørene til jeg fikk komme. Sa at jeg var villig til å gå opp de tretti kiloene, villig til hva som helst, jeg visste at nå måtte jeg få stabilitet, ellers ville jeg dø.
    Jeg fikk komme. Og her er jeg fortsatt. Det tar tid og tillit å bli frisk. Du må finne stedet som er villig til å gi deg det -og du må være villig til å betale prisen.

    • 12 arikanne 13. July 2011 at 21:25

      Det er sant. Man må være villig. Akkurat mtp dette stedet har jeg alltid hatt en “yes” feeling, om du skjønner hva jeg mener?
      But I don’t know. Men det skal inkluderes i epikrisen, og det virker som om noen… har tatt det opp igjen og ikke gitt opp, selv om jeg fikk negativt inntrykk igår.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: