I give up.

Jeg greide naturligvis ikke å holde tårene tilbake. Jeg greide naturligvis ikke annet enn å trekke på skuldrene når spørsmålet om Harstad kom. Om jeg vil inn på døgnavdelinga der når Silsand stenger på mandag? Jeg trakk på skuldrene. Akkurat i det jeg ytrer “hva er vitsen?” faller de første tårene. Ikke de som renner langs kinnene, men de som faller i stor fart.

(tumblr)

Jeg hater å formulere ord når jeg gråter. Det krever så mye å holde stemmen stabil. Uten at den brister. Jeg snakker lavt, som om det hjelper. Som om noe som helst hjelper? “Jeg skulle ønske jeg kunne si noe magisk” sa team 2.

“Har du noe?” spør hun. Jeg kan ikke annet enn å nikke. Om jeg har noe? Jeg har alltid noe. Jeg har alltid barberblader. Absolutt alltid. Noen lurer sikkert på hvorfor? Fordi det å ikke skade seg selv må være mitt valg. Det må være min avgjørelse. Om jeg virkelig, inderlig hadde ønsket å skade meg selv hardt nok, så hadde jeg alltids funnet en eller annen løsning. Men å vite at jeg selv kan velge, at å velge å være sterk er et bevisst valg kontra “jeg har ikke muligheten”, det er det som gir mestring. Det vil trigge mer enn hva som er hensiktsmessig.

Sammenlignet med spiseforstyrrelsen; du kan alltids kaste opp. Du kan alltids nekte å spise. Derfor; alltid barberblader.

Men jeg ga dem fra meg. Én liten glipp på dette stedet kan ikke sammenlignes med Harstad. Hundre glipper  i Harstd vil alltid lede deg ned på akutten, én glipp her vil føre rett på tvang og lukket. Jeg rister på hodet, jeg vil ikke dit. Jeg vet at jeg ikke vil dit. Hva godt skal det gjøre å stå i den samme korriodoren hvor jeg med vilje mistet blod sist?

Tirsdagshåpet jeg nevnte i forrige uke holdt heller ikke mål. Den låste døra forblir låst. Takk Helse Nord, for at dere gir meg en sjanse til å bli frisk. Takk for systemet deres. Dere kan forresten takke dere selv når dere går over økonomien deres og ser hvor mye penger psykiatrien egentlig koster dere. Hvis dere gidder å undersøke MEG som enkeltsak kan dere sikkert også konkludere med at det hadde vært mer hensiktsmessig å sende meg dit jeg ville i utgangspunktet. Dere kan takke dere selv for at jeg er og forblir svingdørspasient. Hvordan kan jeg ikke være det, når jeg ikke får den hjelpa jeg vil ha? Ikke bare én, men TO ganger har jeg nå sagt ordene høyt og tydelig. Det handler ikke om at jeg ber om behandling som er feil, det handler om penger. Det handler alltid om penger. Jeg kvalifiserer åpenbart ikke for prisen av et liv. Jeg er ikke verdig. 

“Men du er jo så sterk. Dette greier du selv. Vi ser det an i ti år til, da har du sikkert kommet videre. Det blir bedre, bare hold ut. Du er jo skadefri, det har du greid selv. Du greier dette også”. 

Å holde ut betyr ikke at man blir BEDRE. Det betyr at man fortsatt eksisterer og blir eldre. Det betyr forverring av sykdomsbildet. Ja takk, bring it.

Gi meg sjansen, jeg gir ALT” sa jeg. Jeg mente det også. Av hele mitt hjerte mente jeg akkurat det. Helse Nord ser på det som siste utvei. Om jeg noensinne skal få dra dit jeg egentlig ønsker meg, må jeg innom to andre steder og feile grovt først. Jeg er ikke interessert. Jeg ORKER ikke. Og hvor er det logisk forvaltning av penger?

Så. La oss stryke det jeg vil av lista. 

  • Behandlingen jeg tror jeg hadde hatt best utbytte av
  • Valper
  • Skole
  • Sertifikat
Fortell meg nå hva som gjenstår? Er jeg kravstor som har forsøkt å si hva jeg trenger av behandling? Burde jeg heller holde kjeft istedenfor?
Hva har jeg? Av stabilitet?
s p i s e f o r s t y r r e l s e.
(2008)
Jeg vil ikke ha smerteLINDRING. Jeg vil kurere problemet. Kanskje det er naivt å tro at problemet kan kureres når det allerede står “kronisk”? Er det derfor jeg ikke får sjansen? Jeg vil ikke ha brannslukking når jeg ikke lenger fungerer i en hverdag med særdeles få mikroskopiske momenter av normalitet. Jeg har for faen ikke lyst til å være inn og ut av psykiatriske sykehus. Jeg vil ha livet, kan jeg ikke få det? Er det også kravstort kanskje?
Det er så jævlig nok nå. 
Verdiløs. Mindreverdig. Bortkastet. Overflødig. Tar plass jeg ikke har krav på. Jeg fortjener åpenbart ikke sjansen. 
(tumblr)
Youth Group synger; When everything’s gone, at least you’ve got nothing that holds on.
Advertisements

0 Responses to “I give up.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: