“Det går bedre.”

Det sto det i alle fall i brevet jeg åpnet idag, epikrisen fra døgn i Harstad. All sorg og nedstemthet ble erstattet med voldsomt rive-av-seg-håret-raseri. Det første jeg gjorde var å rase fra meg på tastaturet. Deretter sutret jeg til team 1. Jeg sa “Herregud, er det mulig?”, og hun så på meg med forståelsesfulle øyne, for hun tilhører faktisk den kategorien som bryr seg om RESTEN.

Det føles litt surt å skulle forklare forskjellen atter en gang, men jeg blir så oppgitt! Er det ingen som forstår det? Det er forferdelig banalt, regelrett simpelt. SPISEFORSTYRRELSER.

Diagnosen jeg har : ANOREKSI MED BULIMISKE TENDENSER. Det står til og med i epikrisen. Hva betyr det i praksis? Det betyr BÅDE ÓG! Om jeg spiser, så spyr jeg. Om jeg ikke spyr, så konsumerer jeg ikke NOK kalorier. Hvilken del av dette er det som er så forferdelig, uendelig vanskelig å forstå?

Det betyr at uansett hvordan du vrir eller vender på hva jeg spiser, hva jeg konsumerer, hva jeg spyr, hva jeg trener eller hva jeg veier og hvordan jeg ser ut; SÅ ER DET IKKE FRISKT. Alt jeg foretar meg er syke handlinger på én eller annen måte!

I epikrisen står det “Det går bedre med spiseforstyrrelsen, færre dager med oppkast“.

Jeg er ikke FRISK bare jeg ikke SPYR. Det går ikke BEDRE med SPISEFORSTYRRELSEN for det om jeg ikke spyr! At jeg har FÆRRE dager hvor jeg kaster opp er selvsagt BRA PÅ DEN ENE SIDEN, men medaljen har en BAKSIDE også. Underskudd i kalorier! Og 100% næringsdrikker? Fortell meg hvordan “DET GÅR BEDRE MED SPISEFORSTYRRELSEN” kan veies opp mot det?

Hvorfor er dette så forbannade vanskelig å forstå?

Hva leste jeg? “KEEP ON STARVING AS LONG AS YOU DON’T FUCKING PURGE“, videre forsto jeg derfor at jeg nå har det bedre. Djee, jeg har ikke kastet opp på 18 dager, jeg er sikkert frisk – rett rundt neste sving – sant? 

Det sto null, niks nada om hva jeg konsumerer og beholder. Det står “pasienten drikker næringsdrikker og spiser knekkebrød innimellom”. Ingen aner hvor mange (ingen spør), ingen vet hvor mye jeg spyr (en sjelden gang er det noen som spør om jeg har spydd “idag”), ingen vet hvor ofte jeg forlater avdelinga for å nettopp gjøre det; spise og spy (det er ALLTID derfor jeg forlater avdelinga).

Det var Harstad sin versjon. Her på Silsand ser de BAKSIDEN AV MEDALJEN. De ser kaloriene jeg går i underskudd, de registrerer faktisk hva jeg får i meg, de spør om jeg snakker sant, de spør om jeg har kastet opp. De bekymrer seg over kaloriene jeg mangler og prøver å oppfordre meg til å innta flere kalorier for at jeg skal føle meg litt bedre. Og de bryr seg VELDIG om hvor mye jeg beveger meg. 30 minutter ER og forblir 30 minutter. Ikke mer, punktum.

Selvfølgelig skulle jeg ønske det var så enkelt som om at hvis jeg ikke hadde spydd, så hadde det automatisk betydd at jeg hadde beholdt all maten jeg spiste. Men selve diagnosen i seg selv avslører jo at jeg IKKE gjør det.

Harstad og Silsand er samme greia. To døgnavdelinger med like mange sengeplasser. Begge avdelingene har en overlege hver fra Åsgård Psykiatriske Sykehus som gjør de store avgjørelsene. Selv om det høres likt ut når det snakkes om, så er disse to veldig forskjellige i praksis.

Hvorfor er det så enorme forskjeller? Team 1 lurte på om det var noe hun kunne gjøre, og jeg ba henne om å sørge for at denne epikrisen jeg kommer til å få i posten fra Silsand faktisk forklarer tingenes TILSTAND og ikke kommer med utsagn som “DET GÅR BEDRE” når det faktisk ikke stemmer.

“Fryser du stakkars? Er du svimmel? Er du sliten? Orker du ikke? Det går bra, så lenge du IKKE spyr…”

Er det rart jeg ikke føler meg MISFORSTÅTT?

Og videre, reaksjonen min, som SPISEFORSTYRRET pasient? Når man ikke føler seg sett eller hørt? “Da skal jeg hvertfall ikke spise. Kanskje de ser meg da. Da skal jeg hvertfall gå ned i vekt, kanskje det blir mer synlig da.” 

Silsand stenger dørene sine på mandag. Hva som skjer da ANER jeg ikke. Jeg kan si at jeg ønsker meg til Døgn Harstad om jeg VIL, men det er jeg neimen ikke sikker på. Jeg vil ingenting, helst. Jeg er så fed up, drittlei av å være pasient, psyk, sårbar, spiseforstyrret, feilbehandlet, misforstått, brannslukket, svingdørspasient, selvdestruktiv, fortapt, ensom.

Selv med samarbeid. Selvom jeg forsøker å BE om hjelp. Selv om jeg prøver å formulere det MED ORD. Jeg kommer ingen vei. Jeg står på stedet hvil. Jeg er d-r-i-t-t-l-e-i. Gud forby at jeg får være ett sted hvor noe fungerer på ALLE hold.

Jeg er redd for hva frustrasjonen gjør med hodet mitt.

På Silsand ser de Karianne som trenger hjelp med angsten, Karianne som trenger hjelp med maten, Karianne som kan finne på å bli impulsivt selvdestruktiv. De ser Karianne som har behov for eksponering, Karianne som har behov for oppfordring til økt kaloriinntak. Karianne som faktisk samarbeider og gir fra seg skadelige gjenstander på oppfordring.

I Harstad ser de bare én ting om gangen. Januar var brannslukking og impulsivt destruktiv. I Mars/April var det “mindre oppkast” som sto på agendaen. Nå nylig var det “impulsivt destruktiv” igjen. No more, no less. Symptombehandling = brannslukking.

Jeg står så fast.

Advertisements

7 Responses to ““Det går bedre.””


  1. 1 Christine 13. July 2011 at 00:07

    Jeg har ikke ord Karianne, det må være så vanskelig for deg! Det skulle nesten vært en lov som sier at de som arbeider med spiseforstyrrede personer skal selv ha vært i samme situasjon. Ingen klarer å se eller forstå hva en med anoreksi/bulimi tenker, absolutt ingen bortsett fra oss selv. Stå på<3 VI forstår deg!

  2. 2 Maria 13. July 2011 at 05:11

    Det skulle ikke vært lov for Silsand å ta ferie – herregud, psyken tar jo ikke akkurat fri?? Jeg vet ikke hva jeg skal si, Karianne. Jeg håper de i Harstad får opp øynene og ser helheten, før de ødelegger mer enn de hjelper.

  3. 3 E 13. July 2011 at 15:22

    Silsand høres ut som et veldig bra forbilde for Harstad, noe de kan strekke seg etter for å bli bedre. Jeg synes det høres ut som en god ide å la alle i Harstad lese dette og hvis noen glemmer det, vis dem det på nytt. Du har erfaringer som kan bli nyttige for mange om du lærer dem bort til Harstad.

  4. 4 Ingeborg 13. July 2011 at 20:26

    Har behandlerne i Harstad lest dette?
    Om ikke, kan de få lese det?
    Hadde jeg vært i gruppen/teamet ditt ville jeg satt stor pris på så klare ord som dette på agendaen på neste morgenmøte.

  5. 6 laipai 13. July 2011 at 20:40

    Karianne,du også vet jo at når det er sommerferie,så må sf og angsten også ta ferie. Og så vet du jo veldig godt at du faktisk snart er frisk fra sf’n,18 dager oppkastfri er jo nesten det samme som frisk. Kanskje du skal sende et brev til Harstad og fortelle dem at du ikke trenger noe plass der,du som er frisk. Djjeez.

    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: