Empty Bliss.

Det kjenner ut som om noen har satt en pistol mot tinningen min og presset ned avtrekkeren. Som om kula har gått tvers gjennom og ut på andre siden. Som om jeg må sette pekefingrene der det imaginære skuddsåret befinner seg, for å forhindre å blø ihjel. Som om det hjelper, som om det gjør mindre vondt da.

Jeg har vært rastløs i hele dag. Dette med Zahra. Ser på klokka. Konstant. Tripper. Rastløst. Sløvt. Svimlende. Svimmelheten har irritert meg grenseløst i hele dag. Igår er første gang jeg greide den fulle økningen jeg ble enig med overlegen om. Hva er takken? Svimedårlig form idag? Det har plaget meg. Irritert meg. Hvordan kroppen befaler å få tilfredsstilt sine behov, som om kroppen mener det er større sannsynlighet for at jeg skal gi etter for sulten idag?

Jeg føler meg hjernevasket. [av anoreksien]

Uansett. Siden jeg kjedet meg helt skrekkelig mye tok jeg faktisk initiativ og spurte team 2 om vi ikke kunne spille kort. Vi har konstant noe uoppgjort når det kommer til “Hamburger”, så da måtte vi spille kort. Igår slo hun meg fire ganger på rad, hadde behov for hevn. Noe jeg også fikk.

Vi satt i den store stua. I bakgrunnen sto South Park og surret på skjermen. Jeg hadde akkurat foreslått at hun måtte lære meg et nytt kortspill, “Skip-Boo” eller noe i den dur. Hun har akkurat guidet meg gjennom prøveomgangen innen det ramler folk inn døra. En, to, tre, fire, fem, hvorav tre setter seg ned og skal spille det samme spillet på bordet vedsiden av.

Her kommer helvetet. Jeg ser ikke hva som står på kortene jeg holder i den vesntre hånda. Som om jeg er blind. “Jeg går om dette blir jævligere” mumler jeg til team 2. Hun forteller meg at jeg skal puste, at det går bra, and all that jazz. Det føles som om jeg er i ferd med å tippe over i sofaen når som helst. Jeg myser på kortene, spør konstant hva som ligger på bordet, jeg stresser. Jeg vil helst avslutte omgang nummer to så fort som overhodet mulig. Bort, vekk, nok eksponering. Fingrene skjelver. Jeg føler at jeg holder kortene fem centimeter unna nesen for å klare å tyde de egentlig store tallene. Angstbriller, jeg liker å kalle det angstbriller. Når angsten forsøker å blinde meg gjennom sanseforstyrrelser.

Behandlingsplanen sier “minst” en halvtime i felles oppholdsrom per vakt, innen da hadde jeg sittet i nøyaktig en klokketime. Fingrene skjelver og hodet verker. Verker fordi jeg trekker underkjeven bak når jeg blir anspent. Det syns ikke, men team 2 har greid å bli godt nok kjent med meg til å se at det skjer noe med øynene mine når jeg blir distrahert, stresset og redd. Hodet verker. Verker fordi det føles som om øynene mine har tørket ut og ruller rundt i sand kontra væske. Langsomt, sviende.

Mhm. Som om det var over der? Neihei. Dream on. Jeg og team 2 skulle på butikken. “Nå dør jeg, dette går IKKE. Kan vi snu?” sa jeg. Det betyr “nå kollapser jeg, får anfall eller faller om”.

Jeg stopper opp på parkeringsplassen. “Vent, jeg må bare se hvor mye verden snurrer først”. Ingen ser verden krystallklart når de går eller løper. Det er likevel en bevegelse man er vant til og ikke tenker over. De fleste mister ikke balansen for det om kroppen beveger seg, fordi synet ikke er i vater, fordi det ikke er som å stirre på et bilde som henger på en vegg, urørlig.

Jeg tåler ikke denne bevegelsen. Rettere sagt; angsten har gjort meg allergisk mot den følelsen. Jeg føler meg sjøsyk når jeg går. Om det er ute, inne, korridor eller asfalt, det krever selvinstruksjoner for å overbevise seg selv om at det er HELT normalt, og at alles verden beveger seg på den måten når deg går / løper.

Så, innimellom må jeg stoppe opp for å se hvor mye verden spinner utenom den følelsen. Heldigvis var det ikke så ille som det føltes til å begynne med, hvilket betyr at vi trasket inn på prix. Djeezez Chraizt. Jeg får alltid panikk når jeg ser hvor mange mennesker som står i kø. Umiddelbart begynner jeg å repetere “dette går ikke, dette går ikke, dette går ikke, hold kjeft, det går fint, nei, det går til helvete, du faller, nå faller du, kjenn, du har ikke bein lenger, løft blikket, du faller, nå faller du, nei – det går fint, det går greit, ingenting kan skje, hva skulle skje – nå spyr du, du må spy, du er kvalm, nå dør du” inni hodet mitt. Ikke riktig. “Nå dør jeg” er også noe jeg formulerer verbalt mens jeg trekker jakken oppunder haka og stirrer på flisegulvet som beveger seg.

Etter feiltrykking, tilbaketrykking, mysing, lesevansker og svimling fikk jeg omsider trykket på disse dumme automatene for å få riktig røyk. Prince menthol, jeg tenker at jeg skal slutte hver gang. Men ikke når jeg er innlagt. Det er et veldig sosialt ledd som innimellom bidrar til å trosse angsten for å eksponere når jeg ikke alltid MÅ.

Deretter kø. “NÅ går jeg” sier jeg til team 2. “Hvor skal du gå? Du kan ikke gå nå? Du skal jo ha med deg varer?”, og jeg, jeg mener at jeg absolutt kan løpe nårsomheltsbareventåseNÅløperjeg. Liksom.

Jeg har praktisk talt, nesten viftet legitimasjonen i ansiktet på butikkmannen lenge før han rekker å spørre eller noe som helst. Han smiler, som om han hadde tenkt til å spørre likevel og nå heldigvis slapp. Innen jeg har overfokusert øynene på disse dumme bittesmå tallene på kortautomaten greier jeg å trykke rett kode på første forsøk. “Skal du…” jeg har allerede sagt NEITAKK og begynt å gå innen butikkmannen har rukket å spørre om kvittering.

Jeg føler meg som en robot, som om jeg har stivnet i en ubehagelig bevegelse i overkroppen. Jeg går rett fram, registrerer den dumme jævla hvite røykelappen, røsker med meg prince menthol og går ut.

Jeg har lyst til å gråte – så vondt gjør det. “JEG SKAL ALDRI MER HANDLE” erklærer jeg høyt.

Team 2 ler. “Du må handle, for du døde ikke, husker du?”

Jeg føler meg skutt. Og jeg har fortsatt lyst til å gråte.

Advertisements

10 Responses to “Empty Bliss.”


  1. 1 Maria 11. July 2011 at 20:53

    Enda så fælt det må ha vært, så greide du det. Du gjennomførte, og greide tilogmed å gjenoppleve det ved å skrive det ned i dette innlegget.

    Du er så flink! All ære til deg :)

  2. 2 Monica Helene 11. July 2011 at 22:22

    Du er kjempe flink ! Kjempe bra skrebet :)
    Måtte nesten le litt når jeg så at du lærte deg Skip-Boo, det var det nesten det eneste vi spilte når jeg var innlagt. Hadde aldri ført om det før da :)

    Dette kommer du til å klare :D

  3. 3 gjest 11. July 2011 at 22:26

    Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for deg, hvasomhelst…

  4. 4 Ingeborg 11. July 2011 at 23:47

    Team 2 ler…LER…? I all verden…? Det hørtes vondere ut enn all eksponeringa til sammen…at noen ler.

    Men har der efunnet rasjonalen? Ingen eksponering fungerer dersom man ikke har funnet minst en rasjonal til følelsen/tanken/handlingen og behandler ut i fra den. Jeg synes det høres ut som det blir verre for deg, og det er desverre ikke uvanlig. Ifg ekspertene behandles mange med eksponering som er feil for dem, fordi behandlerne ikke har funnet riktig rasjonal. Jeg er IKKE en av ekspertene, så jeg skal ikke uttale meg mer enn det jeg sier i denne kommentaren.

    Håper du får kommet forover snart. Dette er ikke noe liv. Du fortjener så mye bedre.

    • 5 arikanne 12. July 2011 at 11:58

      Hun ler, ikke på en ondskapsfull måte, men på en spøkefull måte. Det var ikke ondskapsfull latter.
      Hva mener du med rasjonal? Årsaken til angsten?

      • 6 Ingeborg 12. July 2011 at 13:57

        I eksponeringsterapi må man finne det som heter rasjonal i forhold til det man har tvang på/unngår/demper osv. Det som gjør handlingen rasjonell kan man kanskje si. Dette bør (må, egentlig) behandlere som benytter seg av eksponering kunne forklare, og mye bedre enn meg.

      • 7 arikanne 12. July 2011 at 14:32

        Ingen har forklart det for meg. Siden det er epilepsianfall / kollaps jeg er redd for; blir det rasjonal da?

  5. 8 Mona Underdal-Loktu 12. July 2011 at 00:35

    Du er flink Karianne, tross angsten og redselen så fullførte du! Klapp deg selv på skulderen. <3

  6. 9 gjest 12. July 2011 at 01:31

    Du er i mine drømmer


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: