I LOVE YOU, DON’T LEAVE ME.

Les med respekt, større ærlighet har jeg aldri før formulert. 

24. Mai gjesteblogget mamma et innlegg her på bloggen. Hele innlegget kan du lese HER. Mamma skriver blandt annet:  “Jeg strakk ut armen og hun hogde den av.” Det siste avsnittet i teksten lyder “Senere skal jeg få oppleve en enorm sorg over at jeg hadde “mistet” dattera mi enda mer.  En sorg over at ei så flott jente med slike enorme ressurser og framtida foran seg, skal måtte kjempe en sånn djevelsk vei. Men også en enorm stolthet over den styrken hun viser mens hun går den tunge veien.  Det kan jeg si mer om i et senere innlegg….

Jeg ønsker å fortelle dere hva hun mener. Jeg ønsker å fortelle. Dette innlegget gir meg fysisk vondt i magen. Vondt i sjela, vonde følelser, minner, smerte. Sorg. En enorm sorg. Jeg føler og sorg, akkurat slik mamma forteller. Hvorfor? 

Jeg går i vranglås. Jeg slamrer igjen døra metaforisk sett, jeg legger på midt i en telefonsamtale. Jeg vil ikke snakke mer. Jeg er misforstått, diskusjonen har allerede blitt høylydt. Jeg kjemper for å holde igjen tårene over at denne samtalen finner sted, nok en gang. Beskyldninger. Ultimatum. “Du tuller nå?” sier jeg, vantro. “Det kan du ikke mene. Forventer du at jeg skal svare på det?“.

Når det kommer til mine egne problemer og plager er jeg svært tilbakeholden på detaljer når det kommer til familie. Det gjør vondt når direkte spørsmål stilles, særlig når jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare det. Det føles som å klø på gamle sår. Når du klør og klør til blodet igjen begynner å piple fram under den oppskrapede huden.

Jeg sier lett “det har ikke du noe med“, jeg sier lett “hvem faen tror du at du er? Mamma eller behandler?

Det virker som, føles som om mamma ikke forstår. Selv om hun vet, selv om hun har lest om, selv om hun har gjort alt hun kan for å sette seg inn i sykdommen, forstå tankegang og følelser, så føles det som om jeg snakker for døve ører. Jeg føler meg så uendelig misforstått, og etter så mange år gjør det meg rasende.

Jeg vet ikke hva det er som gjør at mennesker i nær relasjon har så store vanskeligheter for å forstå. Er det fordi de ikke tør å tro på den grusomme sannheten? Forenkler de situasjonen fordi de skulle ønske at det ikke var så vanskelig? Er det en forsvarsmekanisme de har laget seg fordi det gjør dem så vondt å føle seg maktesløs?

Jeg vil ikke snakke om det” sier jeg, fordi det virker dødfødt allerede. Jeg føler at jeg har foklart meg titusen ganger før, og likevel føler jeg meg fullstendig, mutters alene. Hjelpeløs, isolert uten å egentlig ønske å være det. Men jeg orker ikke mer. Jeg makter ikke å sette flere ord på det. Det føles som om jeg har brukt opp alle adjektiver som finnes i hele verden. Jeg har repetert de metaforene jeg hadde håpet noen kunne forstå, jeg har blogget opp og ned i flere år. Jeg har skrevet, jeg har latt dem lese, jeg vet at de leser.

Likevel. I mars. Jeg forsøkte å fortelle mamma hvor vanskelig jeg hadde det med maten, og at jeg hadde tenkt til å be Therese-behandler om en innleggelse på døgn i Harstad for å få snudd litt på vaner jeg selv ikke klarte å vende om på egenhånd. Hennes reaksjon? Hennes frustrasjon? Hennes håpløshet? Hennes svar?

“Kan du ikke bare spise og beholde maten?”

Jeg e-k-s-p-l-o-d-e-r-e-r verbalt. “Hallo, for svarte satan innerst i helvete, fatter du ingenting?“, tårene renner i strie strømmer. “Forstår du ikke at jeg gladelig hadde gjort det om det hadde vært så fette jævla enkelt som du framstiller det? Her har jeg vært syk i flere ÅR, og likevel ser du ikke at det stikker hundre hakk dypere enn som så? Fatter du ingenting?” deretter lirer jeg av meg sårende fraser i raseriets navn. Jeg føler meg misforstått og alene, jeg svarer stygt og ekkelt for å såre. “Fy faen, du er så jævlig dum! Fatter du INGENTING? Følger du ikke med? BRYR DU DEG IKKE? Jeg er en verdiløs, ingenting, du burde FAEN meg aldri født meg! Du burde aldri!” Jeg beskylder henne for min eksistens. Som om jeg trenger en knagg å henge det på. “SURVIVAL OF THE FITTEST” gnåler jeg, “Fatter du ikke at du fucker med naturen når du går så langt som å lage prøverørsbarn? Fatter du ikke at jeg har vært fucked up og ødelagt hele mitt jævla liv? Forstår du ikke at jeg er et jævla misfoster, og ifølge Charles Darwin hadde jeg aldri noensinne i hele verden sett dagens lys?

Vi krangler. Vi kriger med ord og sårende fraser. Jeg griner, jeg hyler. Hun forsøker å holde seg. Ikke gråte. Som om hun må være sterk, eller som om hun ikke riktig vil vise meg at jeg faktisk treffer ypperlig perfekt på hennes emosjonelle knapper. Jeg sårer med vilje. Jeg gjør det.

Jeg har også følelser” pleier mamma å si. “Tror du ikke jeg bryr meg og vil gjøre alt for deg? Forstår du ikke at jeg elsker deg?” pleier hun å si. Bitterheten min er enorm. Den har bygget seg opp i ni år. Dette såret er betent, og det virker ikke som om noe som helst hjelper på helingsprosessen. “Uansett hvor stygge ting jeg sier til deg, så kan det aldri gjør opp for hvordan du har sviktet MEG. Det kommer aldri til å såre deg så dypt som du har såret meg. ALDRI“.

Her om dagen sa mamma i telefonen “Hvem er det som snakker nå? Er det deg eller spiseforstyrrelsen?

Jeg klikker i vinkel. “Hvem faen tror du at du er? Behandler eller mamma? Du har ingen rett til å stille meg slike spørsmål. Jeg er IKKE to!” roper jeg og sliter med å holde stemmen stabil, hard, kald og sterk. “Husker du, …” spør mamma før jeg avbryter henne. “Spiseforstyrrelsen er ikke en hemmelig venn! Spiseforstyrrelsen er ikke som min Skybert, det er ikke en usynlig bestevenn jeg har som ingen kan se! Det er ikke en skikkelse jeg deler hemmeligheter med, det er ikke en skygge som følger etter meg hvor enn jeg går.

JEG ER IKKE TO! Spiseforstyrrelsen er en DEL av meg, ikke ALT, men det er INNI meg. Ikke utenpå. Det er ikke en usynlig Skybert jeg kan såre med ord for å få til å vende seg fra meg, forlate meg alene og la meg leve livet videre.

Og slik fråtser spiseforstyrrelsen GLADELIG i et forhold som faller fra hverandre, tæres i biter og henger i en tynn tråd. Slik vokser spiseforstyrrelsen seg sterk og stor. Jeg som legger på midt i en kraftig samtale. Jeg som ikke tar telefonen når den ringer igjen og igjen. Jeg som gråter og hyler, hulker i ensomhetens navn fordi det er nettopp det jeg er. Det føles som om jeg har INGEN. Det føles som om jeg er helt alene i hele jævla verden. Det føles som om det ikke er en levende sjel der ute som forstår noe som helst.

Nå kan du angre” sier jeg, “Nå kan du FAEN meg angre på at du fikk meg! Jeg er sikker på at jeg er det verste som har skjedd deg noensinne og at du angrer bittert på at det er slik det har blitt! Hæ? Er det ikke sant kanskje? Om vi ikke hadde vært kjøtt og blod, delt dna, jeg er sikker på at du hadde vendt meg ryggen for lenge siden! Du hadde solgt meg på finn.no til første bud! Kan du ikke bare GJØRE det? Kan du ikke bare slutte? Ikke ring, ikke snakk til meg – fuck off!

Jeg er ondskapsfull. Jeg er slem. Jeg er iskald. Jeg er følelsesløs selv om jeg gråter hjelpeløse tårer alene. Jeg skyver unna. Jeg sårer.

I 2008 hadde vi en krangel jeg aldri kommer til å glemme. Jeg var rasende, hun likeså. Hun ropte gjennom stua “Du bruker meg som høggestabben din, du tar ut all dritten du har inni deg på meg! Jeg er din kanal, jeg er den som får skylda for dine problemer“. Der og da hadde jeg på meg tights og en altforstor grønn DC t-skjorte. Ordene hennes traff meg midt i magen, med tårer i øynene roper jeg tilbake “Hvis jeg bruker DEG som høggestabben min, hvorfor i HELVETE tror du at jeg ser ut som dette?!” Jeg løfter mine oppkuttede armene slik som man trekker på skuldrene når man ikke vet.

Det ble stille. Jeg gikk. Gråt, ukontrollerbart. Jeg var nødt til å dra dyna over hodet fordi jeg ikke ville at noen skulle høre meg hulke.

Det har alltid vært sånn mellom oss etter at hun fant ut at jeg ble syk. Helt siden den første gangen hun forsøkte å tvinge meg til å spise frokostblanding før jeg skulle på skolen. Jeg gikk i tiende klasse. Jeg spiste ikke frokost den morgenen og jeg gråt hele skoleveien. Tårene kjentes iskalde mot huden i den skarpe februarvinden. Jeg gjorde ingenting denne dagen. Jeg satt ikke sammen med klassen min, jeg bare gråt.

Because I’m so fucked up. Fordi jeg skammer meg over mine ondskapsfulle, jævlige, harde, slemme, grusomme tendenser. “Leave me the fuck alone” roper jeg, “jeg vil ikke snakke om det. Det er ikke din sak, det har du ingenting med! Du har ingen rett til å spørre meg om noe som helst. Jeg er VOKSEN på papiret.

Jeg mener ikke alt jeg sier. Alle ordene jeg lirer ut av meg. Det hender jeg sender en tekstmelding, skriver “<3” eller “glad i deg”. Det hender at jeg unnskylder, forsøker å si “jeg mener ikke alt jeg sier. Men du får meg til å føle meg så misforstått.”

Av og til pleier mamma å rope “DU HATER MEG“, og jeg roper tilbake “DET HAR JEG ALDRI SAGT“. Det er fakta. Jeg har aldri ytret ordet HAT mot min egen mor.

Jeg vet også at hun mener det godt. At hun føler seg maktesløs og at hun ikke når inn. Det hender at hun forsøker å rose meg. “Du er flink, det du gjør nå er bra Karianne“. Jeg flerrer tilbake at jeg aldri har vært god nok for noen, at jeg bare burde gå å dø. “Fy faen, jeg vil ikke leve mer. Jeg er VERDILØS, jeg er INGEN, INGEN liker meg, JEG ER SLEM, jeg FORTJENER ikke å leve. DU HATER MEG“, roper jeg tilbake.

Vi har ETT samtaleemne vi til en viss grad kan diskutere i fellesskap. Rolig og behersket, i alle fall 80% av tiden. Zahra. Det er det ENESTE punktet vi er på bølgelengde. Vi har ikke felles interesser, hun liker ikke filmer jeg liker. Hun liker ikke musikken jeg liker, og det er gjensidig fra min side.

I hate you, don’t leave me. Setningen sier alt i hele verden, for jeg skulle ønske det var så annerledes. Jeg ønsker meg tilbake til 2001-2002. Jeg skulle ønske jeg ble SETT OG HØRT da. Når jeg TRENGTE det. Jeg skulle ønske ordene mine som jeg forsøkte å formulere som barn ikke ble avfeid som “du har så god Fantasi, Karianne”.

Helt siden da har jeg skjøvet bort og unna. Helt siden da har jeg ønsket å lide i stillhet. Helt siden da har jeg isolert meg selv – selv om det ikke var det jeg innerst inne skulle ønske. Jeg har spydd, jeg har gått dagevis uten mat, jeg har gått ned i vekt, jeg har spist piller jeg ikke burde spise, jeg har blødd, jeg har skjært dypere. Mine handlinger har ropt “SE MEG, HJELP MEG, ELSK MEG. SE MEG, JEG TRENGER DEG, HJELP MEG“.

Innen mamma fikk øynene opp for problemet virket det for meg, det føltes for meg som om det toget hadde gått for fire år siden. Jeg hadde, pent og pyntelig bygd opp forsvarsborgen som mamma så fint kaller den. Jeg hadde forskanset meg der inne, med bitterheten. Bitterhet gjør ondskapsfull. Hevnfull. Grusom. Jeg mister kontrollen når bitterheten blir for stor. Jeg vet at det jeg sier er grusomt. Jeg vet inderlig godt at jeg formulerer meg horribelt for å flerre dype sår i mammas sjel. I mammahjertet.

Jeg klandrer. Dette er så sårt. Det er ikke mammas feil at jeg er syk, men det har likevel vært der jeg har plassert skylda. Hvorfor? Fordi jeg formulerte det med ord i 2002. Fordi hun ikke hørte meg. Hun hørte ikke mitt rop om hjelp. Hun hørte meg ikke før hun fikk se, erfare og kjenne på sykdommen hun håpet ikke eksisterte. Jeg klandrer fordi tanker som “OM hun hadde sett meg, OM hun hadde hørt meg, OM hun hadde hjulpet meg” – da hadde jeg ikke vært her jeg er idag. Da hadde jeg ikke gått glipp av alt jeg har ofret for å klamre meg fast i sykdommen. Som om det er det eneste i hele verden som aldri kan svikte meg. Som om det er det tryggeste, som om det er det eneste, som om det er alt som betyr noe – fordi sykdommen har vært en konstant faktor i mitt liv. Sykdommen har blitt min stabilitet. Sykdommen har blitt min livbøye, tallene på vekta har fått meg til å holde ut netter hvor jeg ønsket meg evig søvn, endelig hvile, ekte død.

Når mamma lo og sa jeg hadde god fantasi – da var det bare sykdommen jeg hadde igjen.

Jeg vet jeg er fæl. Jeg vet jeg er forferdelig. Jeg vet at, jeg vet alt. Alt selvhatet er der for en grunn.

Jeg skulle inderlig ønske jeg kunne gjøre ugjort, gå tilbake, HYLT tilbake til min mors fantasikommentar, hylt DA, når det betydde noe, når hun kanskje hadde hørt etter om jeg hadde hylt det høyt nok, mange nok ganger. Jeg skulle ønske jeg hadde visst at det var der og da, når jeg var elleve, at det var DER jeg skulle hyle fra meg. Ikke ni år inn i framtiden.

Advertisements

21 Responses to “I LOVE YOU, DON’T LEAVE ME.”


  1. 1 Kaktus 10. July 2011 at 21:08

    Sterkt. Veldig sterkt, Karianne.
    Hva skriver man i en kommentar til slike innlegg?
    Det vet jeg ikke.
    Men respekten min for deg vokser stadig. Du er brutalt ærlig og dyktig med ord.
    Sterkt.
    Klem.

  2. 2 Ingeborg 10. July 2011 at 21:14

    INgen ord. Enda. Dette var det sterkeste jeg har sett deg skrive. Må la det synke litt…klem.

  3. 3 myfunnydays 10. July 2011 at 21:16

    Bare ett ord i mitt hode… : Gripende! Har tårer i øynene.

  4. 4 Mona Underdal-Loktu 10. July 2011 at 21:32

    Det er umulig å kommentere dette, og føle at jeg har sagt noe fornuftig. Dette er utrolig sterkt å lese Karianne! Stor varm klem. Du er en stor inspirator, selv om jeg kan skjønne hvis det ikke er helt “logisk”!

  5. 5 Lene 10. July 2011 at 21:52

    Brutalt, ærligt og utrolig sterkt innlegg Karianne.

    Æ kjenne følelsen, de håpløse følelsan over å ikke føle seg forstått, spesielt fra foreldre, for de står så nært. Det å bli møtt med et eneste stort spørsmålstegn, og ordet “koffer?” e grusomt. Horibelt jævlig for den deprimerte og syke.

    Heie på deg, og heie på at forholdet ditt med mammaen din vil overleve den endeløse, bitre stormen. Heie på at det en dag vil synke inn for ho.. For Karianne, du e en nydelig jente, som æ e hundre prosent sikker på at mammaen din e utrolig stolt over! <3

  6. 6 Tuva 10. July 2011 at 21:56

    Dette var sterk lesning, Karianne. Jeg har ikke så mange ord til deg, men respekten er stor. Takk for at du deler.
    Klem<3

  7. 7 Piumen 10. July 2011 at 22:02

    Dette slo pusten litt ut av meg. Fy faen så rå du er, Karianne. Du viser en enorm styrke og innsikt ved å skrive ord som dette. Du er dyktig som få. Virkelig…

  8. 8 Frida S. 10. July 2011 at 22:25

    Enig med Ingeborg. Etter bare få avsnitt var jeg helt fanget i teksten, og det bærer stor respekt av det du skriver. Har også et veldig trøblete forhold med mamma, men har aldri klart å sette ord på det på samme måte som du har her – hverken på papir eller i eget hode. Beundringsverdig. Veldig.

  9. 9 Iris Margareta 10. July 2011 at 22:31

    Du skriver om viktige og såre temaer, og det er igjen sterkt å lese. Jeg vil gjerne legge igjen noen ord for å vise at jeg leser og bryr meg, men samtidig vanskelig å helt vite hva jeg skal skrive.

    Uansett hvor mye din mor ønsket å være der for deg, greide hun ikke å se deg slik du trengte å bli sett, forstå deg og møte behovene dine. Det er uendelig vondt å føle seg misforstått, alene og sviktet – særlig av sin mor, og det er lov å virkelig anerkjenne de følelsene og den smerten, uten at du skal ha noen dårlig sammvittighet overfor din mor. Samtidig er det ingen grunn til å klandre din mor for hennes utilstrekkelighet, så lenge hun har vært der for deg etter beste evne – det er alt noen av oss kan gjøre.

    Det er lett å tenke at ting skulle vært annerledes – at mennesker rundt burde gjort annerledes. Slike tanker suger derimot bare fokus og energi, og virker destruktive. Jeg vet de følgenede ordene er store, og at de ikke alltid er så lett å praktisere, men jeg vil likevel skrive de, fordi de er viktige nøkler som aldri kan gjentas for ofte. Det beste er å akseptere ting akkurat som de er. Det er som det er. Aksepter også smerten ved at det er som det er. Ved å akseptere smerten, kan en kjenne på den og jobbe seg gjennom den. Du fortjener så inderlig å få oppleve en større balanse i livet, og finne større trygghet og livsglede.

    ♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

  10. 10 ThisISmeThen 10. July 2011 at 22:34

    Brutalt og ærlig…Sterkt og modig! <3 <3

  11. 11 konkylie 10. July 2011 at 23:27

    Dette var veldig sterkt å lese. Utrolig tøft av deg å legge det ut.

  12. 12 laipai 10. July 2011 at 23:51

    You know where to find me Karianne. Jeg er her når du trenger å skrike ut. Jeg skulle så ønske at ting var sånn du ønsker de skulle være. At jeg kunne tatt deg med 9 år tilbake i tid. Men det fungerer dessverre ikke sånn. Men det hadde vært så utrolig kjekt å kunne gå tilbake i tiden med den erfaringen man sitter med i dag.
    Alt du ønsket var å bli sett og hørt,men de så ikke,og de hørte ikke,fordi du sa det ikke i klar tekst. Det man ikke ser eller hører kan man ikke gjøre noe med. Men nå vet hun,hun har sett og hørt,jeg skulle ønske utfallene hadde vært annereledes. At ting som har blitt sagt hadde forblitt usagt,at ting kunne rettes opp i,bli løst. Jeg skulle ønske at du aldri fikk de siste ordene hun sa til deg…

    Jeg er her for deg vennen <3
    Glad i deg <3

  13. 14 Annika 11. July 2011 at 01:11

    Du har skrevet ordene jeg aldri tør å skrive noen andre steder enn i dagboken min. Selv ikke der.

  14. 15 Karoline 11. July 2011 at 01:28

    Brutalt og ærlig. ENDA et bevis på hvor sterk du er. Virkelig. Jeg ble helt målløs og ordløs og.. ja. Du er fantastisk – glem aldri det.

  15. 17 sverre 11. July 2011 at 03:32

    Hva skal en si?
    Du legger fram budskapet brutalt og nakent.
    Du skriver fantastisk. Du ER fanstastisk!
    Respekt å legge ut dette.

  16. 18 pernillegulette 11. July 2011 at 11:00

    du er utrolig flott og sterk, uansett hva noen andre får deg til å føle. du er sterk, ikke tro noe annent selv om det er vanskelig. fine deg

  17. 19 S.D 11. July 2011 at 12:10

    jeg har ikke ord, men det står stor respekt av dette innlegget. du er sterk. jeg har det selv vannskelig med forholdet til moren min, lettere sagt jeg prater imme med henne.
    klem <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

  18. 21 anonym 16. July 2011 at 14:30

    har stor respekt for det du skriver her.
    Leser på kommentarene at det har rørt ved mange, og at skjønner at du ønsker sterkt at moren din skal forstå deg, skjønne hva du tenker hva du føler og hva du trenger.

    Men vil bare legge til en ting.. Ord som er vanskelig å forklare.. Tanker som jeg sitter igjen med etter å ha lest og grått meg igjennom innlegget.
    Som mor til to små barn, vil jeg skrive om “mammahjerte”!
    Mammahjerte kan ikke forklares, det bærer en kjærlighet som er annerledes en alt. som ikke kan sammenlignes med noe. ikke i nærheten av noe.
    Hvor mye du enn måte ønske at moren din skal skjønne ALT, så er det like vanskelig for henne å forstå seg på “sykdommen” inni deg, den delen av deg, som det er for deg som ikke har barn, og skjønne en mors kjærlighet til sitt barn.

    Du skriver:
    “Jeg vet ikke hva det er som gjør at mennesker i nær relasjon har så store vanskeligheter for å forstå. Er det fordi de ikke tør å tro på den grusomme sannheten? Forenkler de situasjonen fordi de skulle ønske at det ikke var så vanskelig? Er det en forsvarsmekanisme de har laget seg fordi det gjør dem så vondt å føle seg maktesløs?

    Et mammahjerte forenkler aldri en situsjon. Det kompliserer den. Det slutter aldri å sende tanker. Forferdelige tanker. Alltid det værste. Tenk hvis? Hva om ? Hvordan? Det finnes ingen forsvarsmekanisme i mammahjertet.
    Mammahjertet ønsker å vite ALT. Ønsker og være tankeleser ønsker og hjelpe og strekke til ALLTID. Millioner av tanker surrer, men finner ikke fast grunn.

    Det jeg sier er at en mor gjør ALT for sitt barn, men hun trenger hjelp til å forstå dine tanker. Hun er bare et menneske, og ord strekker ikke alltid til, de kan komme ut feil, misforståes osv. Alle mennesker trenger rom for å trå feil..

    du skriver:
    “Jeg skulle inderlig ønske jeg kunne gjøre ugjort, gå tilbake, HYLT tilbake til min mors fantasikommentar, hylt DA, når det betydde noe, når hun kanskje hadde hørt etter om jeg hadde hylt det høyt nok, mange nok ganger. Jeg skulle ønske jeg hadde visst at det var der og da, når jeg var elleve, at det var DER jeg skulle hyle fra meg. Ikke ni år inn i framtiden.”

    Jeg er sikker på at moren din ønsker det samme. Ønsker at hun hadde forstått DA, kjempet for deg DA, men det er jo ikke for sent, Et mammahjerte gir aldri opp, det har tatt henne tid og forså, skjønne hvor alvorlig dette er. Gi henne rom for å snakke, gi henne rom for og trå feil med ord., gi henne noe å lytte til. Et forhold har alltid to sider. Jeg er sikker på at det ikke finnes noe hun ønsker mer enn å skjønne deg å dine tanker, ta dine tunge bører på sine skuldre og hjelpe deg.

    du skriver:
    ““Du bruker meg som høggestabben din, du tar ut all dritten du har inni deg på meg! Jeg er din kanal, jeg er den som får skylda for dine problemer“. Der og da hadde jeg på meg tights og en altforstor grønn DC t-skjorte. Ordene hennes traff meg midt i magen, med tårer i øynene roper jeg tilbake “Hvis jeg bruker DEG som høggestabben min, hvorfor i HELVETE tror du at jeg ser ut som dette?!” Jeg løfter mine oppkuttede armene slik som man trekker på skuldrene når man ikke vet.”

    Tilbake til mammahjertet.. et lite skrubbsår på et barns kne føles som tusen sår i mammahjertet.

    ….

    Det jeg ønsker med denne kommentaren er å prøve på det umulige, og vise en annen side av problemet.
    Jeg håper at moren din og du, kan jobbe for og forstå hverandre begge to.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: