Lørdag.

Dag 16. 16 døgn. Jeg tenker ikke over det.

Team 2 vekker meg klokken 1014 med pilleglass og fresubin. Jeg setter meg opp i senga, fortsatt i halvsøvne. Pliktskyldigst spiser jeg pillene, drikker vannet og legger meg ned i senga igjen. Team 2 forlater og jeg blir liggende i senga litt til.

Omsider står jeg opp. Før jeg kan drikke fresubin gjennomgår jeg diverse tvangshandlinger jeg ikke har greid  å legge fra meg. Deretter drikker jeg fresubin med dårlig samvittighet. Jeg føler meg ikke sulten. Jeg føler ikke at jeg har sug etter mat, eller som om jeg er døende når jeg våkner.

Deretter trasker jeg ut døra til uteplassen som er nesten rett utenfor rommet mitt. Den nye pasienten som ankom igår virker smålig skremmende, han spør om jeg spiller fotball mens jeg går forbi. Han spør om jeg spiller håndball, jeg er nesten ute og svarer “nei” over skulderen før jeg blir møtt med en vegg klam varme. Sommer idag, tydeligvis.

Dumper ned i en ledig stol. Tenner en sigarett og sier god morgen til de som allerede sitter der. Halvveis i sigaretten kommer angsten bølgende. “Heteslag, du kollapser, bombesikkert, du har ikke drukket hverken vann eller kaffe”. Jeg blir brått skjelven, sneiper røyken og reiser meg litt for fort fra stolen. Jeg svaier mens jeg svinger inn døra igjen, den nye pasienten sier noe igjen, men jeg oppfatter ikke hva.

Fyller ei rosa vannflaske med vann, drikker halvparten. Romsterer i klesskapet etter lettere klær. Finner, kler på meg. Slenger klærne på badegulvet og priser meg lykkelig over at det er helg – da er ikke vaskerne her. Det er typisk meg å rote på badet. Jeg har langermet genser på, men den er tynn, løs og hvit.

Vel ute igjen setter jeg meg ned i stolen igjen. Jeg spør team 2 et hypotetisk spørsmål. “Om jeg kler av meg genser, hva skjer da?”. Hun sier at det ikke er så farlig, men at jeg kanskje burde vurdere å kle på meg om noen reagerer.

Etter en kaffekopp trasker jeg inn og plukker med meg boka jeg kjøpte igår. “Postcard killers”. Krim.

Kommer ikke langt i boka, det er fin stemning ute. Vi smiler og ler alle sammen. Noen andre som jobber her forteller meg at jeg burde laste ned noe i Android Market på telefonen, noe jeg gjør og setter pris på i etterkant.

Mens de andre spiser lunsj sitter jeg på nett. Prøver å besvare 62 nye mail som har dukket opp iløpet av natta.

“Si fra når du skal ha ny fresubin” sier team 2. Det greier jeg ikke, men får den til slutt uten at jeg trenger å si noe som helst. Jeg drikker den alene på rommet – slik jeg alltid gjør.

Dagen snegler seg videre. Jeg er inne, ute, på internett, leser noen sider til. Vaktskifte kommer og Team 1 kommer på jobb. Det er overskyet ute, så jeg sitter enda å prøver å besvare mail, noe jeg til slutt blir ferdig med. Til slutt lurer Team 1 på om jeg har gått tur, noe jeg ikke har.

Så vi gjør det. Går tur. Samtalen begynner med edderkopper. Det henger en fin, svær jævel utenfor vinduet når man går ned trappa. Den er virkelig enorm. Samtalen går videre til blogging, og deretter til reservebesteforeldrene mine som er engelske. Reservebestemoren min kommer på torsdag. Jeg håper jeg får sett henne før hun drar. Jeg og team 1 snakker mest om John. Reservebestefar. Hvordan han i en alder av 60 + dro meg med til Englands største fornøyelsespark, Alton Towers i 2004, og hvordan han fikk meg til å ta skremmende berg og dalbaner jeg var redd skulle gi han hjerteinfarkt. Den med 60 meter dropp på 87 grader rett ned, den skulle vi ta.

Det er fine minner. Jeg blir glad når jeg tenker på dem. Om 8 dager er det ett år siden han døde. Det gjør meg trist at han ble syk så voldsomt fort at jeg aldri fikk sett han før han tapte kampen mot kreften. Jeg gråt når mamma ringte og fortalte det. Jeg satt i bilen til Elin, vi sto parkert under brua til Gratangen og jeg var halvveis midt oppi noe spiselig som skulle kastes opp rett etterpå.

Plutselig sier Team 1 at vi kan gå til neste skilt før vi må snu. Jeg spør om vi har gått i femten minutter, noe hun bekrefter. Pliktskyldigst snur vi uten enorme protester, selv om jeg helst skulle ha gått veldig mye lenger. Jeg drakk nettopp nok en næringsdrikk før vi gikk, men tretti minutter er og forblir tretti minutter.

Til slutt sier vi takk for turen og jeg surfer litt mer på nett. Til slutt blir jeg lei, plukker opp Postcard Killers igjen, setter meg ute med flere sigaretter og kopp kaffe nummer hundreogørten. Boka er en real pageturner, greier ikke å legge den fra meg før  medpas kommer ut og forteller at hun hadde gått til Storvannet og “herregud, jeg traff faen meg fire NUDISTER”. Jeg ler ustoppelig. “Seriøst?”, og jada.

Vi sitter slik. Og prater. Deler hemmeligheter, ler godt. Hun er minst dobbel så gammel som meg, men på steder som dette har ikke alder nødvendigvis en betydning for hvem man knytter seg til.

Himmelen har begynt å bli alvorlig grå, og plutselig braker det i torden i det fjerne. Sekunder senere blåser vinden opp noe voldsomt. Vi tar en siste røyk mens vi tviholder på kaffekopper og rekker å smette inn døra akkurat når regndråpene begynner å dryppe.

Jeg lukker vinduene på rommet og ser betongen bli mørk grå utenfor. Himmelen har virkelig åpnet seg. Jeg vurderer nesten å gå ut, stille meg i regnet og bli gjennomvåt.

Jeg trykker enda mer rundt på nettet, besvarer flere mailer. Team 1 dukker omsider opp med nok en næringsdrikk. Denne gang er samvittigheten så uutholdelig at jeg ikke får den i meg. Det ergrer meg litt. At det skal være så vanskelig. Jeg har ikke fått til økningen på 200 kalorier noen av dagene. Den ene dagen gikk det fint med 100. Igår ikke. Idag ikke. Jeg heller dem i vasken i frykt for å drikke dem. Nesten i mål, men bare nesten.

Deretter går jeg ut. Det har nesten tørket og sola skinner igjen. Jeg prøver å ringe Eirin. Får ikke kontakt. Ringer det andre nummeret og er akkurat i ferd med å legge på innen hun plukker opp. Jeg har ikke snakket med henne på eviglenge. Hun lurer på om jeg er på Modum Bad.

Mens jeg står ute i sola og snakker får jeg en voldsom allergisk reaksjon. Jævla gress! Synet av regnbuen får meg nesten til å glemme kløen i øynene som jeg allerede vet er røde. Deretter diagnostiserer jeg dagens vær som “Borderline”. Ubesluttsom, opp, ned, impulsiv.

Deretter logger jeg på internett igjen. Av en eller annen grunn har jeg de siste dagene klikket meg gjennom bloggen igjen og igjen. Leter etter noe. Leter etter livet som forsvinner mellom linjene. Jeg lurer på hva jeg veier. Tanken vil ikke vike. Prøver å kjenne etter på klærne. Mindre? Større? Samme? Jeg er speil-blind og vet at jeg ikke greier å se meg selv korrekt.

Og nå? Nå er det medisintid.

Advertisements

0 Responses to “Lørdag.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: