Hoping with a Fragile Hope.

I det siste har jeg hatt problemer med å sette ord på ting. Jeg lagrer ett innlegg om dagen i kladdeboksen, og så poster jeg det aldri fordi det ikke føles riktig. Fordi jeg ikke føler at jeg fikk formidlet poenget, at ordene bare er ord, tatt ut av sammenheng, ubrukelige og verdiløse. Meningsløse er vel ordet.

Jeg har lurt på hvorfor det er sånn. Det jeg føler for tiden er så rart. Jeg har lurt på hvorfor. Og etter dagevis med grubling har jeg greid å sette fingeren på fornemmelsen.

Jeg har ikke funnet ord for å forklare hvordan det føles å bli tatt seriøst eller på alvor. Sånn som nå. Det er så fremmed. Jeg har jo blitt tatt alvorlig før, men det var ikke på grunn av ordene jeg formulerte. Det var på grunn av tilstanden jeg var i. Oppskjært, sammenlappet, utsultet, med spy på kinnet eller piller i magen. Synlige momenter som har skapt bekymring.

Ord har alltid vært noe jeg har skrevet i bloggen. Forklart, formulert, forklart nærmere, underbygd mine egne teorier, satt to streker under svaret, gjerne skrevet med STORE bokstaver. Mens nå? Jeg trenger ikke en gang tenke så hardt for å vite hva jeg vil si eller formidle. Jeg blir spurt.

Omsorg. Det føles… trygt? Godt? Rart? Forvirrende? Jeg prøver ikke å si at folk ikke har brydd seg før, men dette føles annerledes. Det er ikke oppbevaring, det er ikke “gud, vi har sett alt før”. Dette er ikke “du må dekke til arrene dine”. Dette er ikke “fotfølging en time etter mat”. Dette er ikke en kamp. Dette er ikke en arena hvor jeg står alene og kjemper mot alt og alle. Dette er ikke basert på løgner, trass og barnslig (psyk) oppførsel. Det er udramatisk. Dette er samarbeid.

Igår var jeg ute og gikk tur med Team2. Jeg var veldig dårlig i formen igår. Svimmel, skjelven, angst. Ustø. Vi gikk en liten tur til “Storvannet”. Jeg sa “wow, så stort det er!” og Team2 sa “det heter jo STORvannet da…”. Så satt vi der, lenge og så på vannet. Og snakket. Jeg som drar “story of my tragic life” med skuldertrekk, som om jeg prater om noe fullstendig dagligdags. Jeg forteller ikke med innlevelse og lidenskap, jeg forteller det ikke dramatisk, jeg bare sier. Ikke sykdom, ikke psykisk sykdom, forteller som om jeg skulle ha fortalt om en hyttetur eller hvordan det er på skolen.

Plutselig sa jeg noe. Og hun sa “hvorfor ikke?“, og jeg forklarte. Hvorfor ikke. Og hun sa “men“, og jeg forsto ikke hva hun mente. Hun fortsatte med “vi prøver!“, deretter “hvor motivert er du?“, og jeg sa “jeg hadde gitt alt“.

Jeg hadde glemt det da jeg våknet idag tidlig, men det hadde ikke hun. Hun fortalte at de hadde drøftet det på morgenmøte og forklarte. “Vil du snakke med psykologen om det?” Jeg nølte. Den døra smalt igjen for halvannet år siden, låsen ble vridd om og i mitt hodet ble det håpet kassert i en eske som aldri mer skulle åpnes. Utenfor rekkevidde. Hvorfor skulle jeg rive opp i det nå? Men jeg sa “greit“.

Klokken ett snakket jeg med psykologen. Den samme damen som kalte meg for kronisk og ristet på hodet for noen uker siden. Denne gang var jeg ikke sint i det hele tatt, og når jeg så etter så oppdaget jeg at hun også er vanvittig pen. Denne gang hadde hun en annen tone. Som om hun håpet mer enn jeg gjorde. Og hun spurte. Jeg svarte. Hun skriblet, noterte. “Har du merker på ryggen?” spør hun, og jeg svarer “nei.” hun spør om jeg forstår hvorfor hun spør. Jeg nikker, hun fortsetter; “har du merker på hendene?“, og jeg sa nei. “Har du merker noen andre steder på kroppen?“, denne gang svarte jeg “ja“. “Hvor?” – “på knærne“. “Fordi?“, jeg forklarte. Hun sa at det var skummelt. Særlig at jeg ikke hadde merker på hendene – for da hadde de ingenting å gå på. Ingen nett å fange meg opp i.

Ville du svart ærlig om du ble spurt?” – “om spørsmålet var direkte; ja“.

Etterpå følte jeg meg litt svevende. Et snev av håp. Som om noen kanskje revurderer å låse opp den låste døra. Grave opp det gamle håpet som jeg virkelig brant for, men som det aldri ble noe av. Der og da opplevdes det som om toget var gått. Som om jeg ikke var verdig den sjansen. Jeg fikk aldri bevist hvor sterkt jeg ønsket akkurat det. Det var bare tomme ord som jeg aldri fikk fortalt de som burde ha hørt etter.

“Hadde du nølt?”, jeg sa “nei“.

Jeg tør ikke å håpe så hardt, for mye. Det ender med hjerter knust, drømmer i grus, en god porsjon bitterhet og forverring av sykdomsbildet. Men likevel er det noe inni meg som håper likevel. Det er mange som har hørt ordene mine nå. Og det er mennesker som rangerer høyere enn fastlege som kan trekke i tråder. Mer autoritet, tyngre vekt på min side.

Ett og et halvt år har gått. Problemet har ikke forsvunnet, det har bare endret karakter.

Advertisements

6 Responses to “Hoping with a Fragile Hope.”


  1. 1 lillepinne 9. July 2011 at 00:01

    uff, jeg skjønner ingenting av dette her jeg! men det jeg forstår er at du har et håp. og det er så ufattelig bra!! krysser fingrene mine for deg, karianne! :)

  2. 2 Helené 9. July 2011 at 00:09

    Du skriver så urolig bra!
    Har fulgt med på bloggen din over lengre tid nå, og du skriver på en måte du blir forstått på!
    Jeg ser rett og slett ser opp til deg, det virker som om du prøve så godt du kan. Og det er utrolig bra at har håpet oppe!

    Stå på, Karianne. Alt kommer til å bli bra til slutt! :)

  3. 3 laipai 9. July 2011 at 01:40

    Jeg krysser alt jeg krysse kan! Jeg håper sammen med deg,stille og forsiktig.

    ilult <3

  4. 4 myfunnydays 9. July 2011 at 06:55

    Jeg fikk en lignende opplevelse i vinter/vår. Jeg skal håpe med deg, Karianne.

  5. 5 hibustudenten 9. July 2011 at 11:32

    Jeg fortod ikke sammenhengen i alt, men dette med å fortelle om forferdelige ting som om det var en helt ålreitt hyttetur, den kan jeg relatere meg til. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gjort det selv, En dag kom jeg til en psykolog som reagerte på det, før jeg i det hele tatt var ferdig sa han “ser du selv hvordan du snakker om dette?” Og jeg skjønte ikke helt hva han mente, før han påpekte at her satt jeg og snakket om noen av de verste opplevelsene i livet mitt som om det skulle vært “a walk in the park”. Det var i første omgang ikke mer enn det som skulle til før det forsvaret bare ramla sammen, iallefall der og da. For det er det det er. et forsvar en mestringsstrategi, som ikke er særlig gunstig. I alle fall ikke i alle sammenhenger. Det er klart, noen ganger er det lettere å fortelle uten å legge følelser i det, men da må man også kunne fortelle det MED følelser til de som er viktig også.
    Jeg tror kanskje denne måten å fortelle ting på kanskje gjør at andre ikke alltid tar en seriøst. Jeg kom til å tenke på det akkurat nå, at jeg kjente ei for endel år siden, vi snakker ikke så mye sammen lenger. Jeg husker hun fortalte at hun hadde vært innlagt akkurat som om det ikke var noen dig deal i det hele tatt, og jeg husker at jeg selv da tenkte at det umulig kunne være særlig alvorlig med det tonefallet. Dette var jo før jeg var klar over at det faktisk er et slags forsvar, hadde jeg visst det hadde jeg reagert annerledes, kanskje hadde jeg benyttet samme frase selv “hører du selv hvordan du snakker om det?” da kan man kanskje få en ekte og fin samtale om det!

  6. 6 Mona Underdal-Loktu 9. July 2011 at 17:45

    Det er et fantastisk menneske Karianne, og håp er viktig :-) Krysser fingre for at håpet spirer enda mer og slå rot – og gir gode frukter! :-)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: