A m b i v a l e n s !

Hva sier man egentlig? Hvordan formulere noe som er dødsvanskelig, men du vet at den eneste veien ut er gjennom?

Jeg hadde samtale med overlegen igjen. Han som tok meg på alvor forrige tirsdag. Det gjorde han idag også. Men han jatter ikke bare med, for å si det på den måten. Det stilles krav også til meg. Sånne krav som får magen til å vrenge seg i frykt. Krav som handler om tall, næringsdrikker og kalorier. Jeg sa “jeg kan ikke love deg at det går, men jeg kan love deg at jeg prøver.” Han mente inntaket per dags dato er altfor lite, særlig til å takle denne medisindosen som allerede har sendt meg i bakken én gang, nesten to.

Medisinen skal også økes ytterligere, men ikke mer enn neste dose. Jeg tar medisinen omtrentlig klokka ni om kvelden, passer gjennomtenkt nok på å plassere meg i senga med maccen på fanget – ingen flere ulykker TAKK. Innen 22-23 har jeg sovnet uansett og trenger nærmere 11 timer for å bli funksjonabel igjen.

Flere krav som stilles? Mer sosialisering. Mindre datatid isolert på rommet. Flere turer på butikk / kiosk. Det er foreslått så fint at jeg burde gå på butikken hver dag, omså bare for å kjøpe brus. For eksponeringens del. Og jeg har fått beskjed om å drikke mer vann, selv om jeg synes jeg konstant drikker ett eller annet.

Og som om ikke det var NOK, så snakker vi trehundrede kalorier. Økt på én uke. Pluss hundre idag, onsdag og torsdag. Pluss 200 fredag, lørdag, søndag. Pluss 300 på mandag.

Hvordan det føles? Jeg har ikke ord. 

Get the picture?


Mhm.

Og:

Men jeg vet jo hva som henger i den tynne tråden. Turer ut. Jeg kan jo velge. Innta lite = ingen eller veldig begrenset utgang = null eksponering. Det finnes vel også grenser for hvor mange ganger jeg kan kollapse og skylde det på medisinen?

 vs.

Motivert? Ikke motivert? Skal? Skal ikke? Må? Burde? Kanskje? Kanskje ikke? Late som? Spille skuespill? PRØVE? Være ærlig? Be om hjelp? Prøve hardere? Fucke det opp? Lyve? 

[ps. gårdagens sorg kan jeg ikke sette ord på før neste mandag. Jeg ber om mirakler, hvis ikke blir sorgen dobbel.]

Advertisements

7 Responses to “A m b i v a l e n s !”


  1. 1 Solveig @ poona 5. July 2011 at 16:35

    Til helvete med motivasjonen. Den kommer ikke før man faktisk har gått en god del skritt, det er min erfaring. De første skrittene kan ikke være AV motivasjon, da reiser man seg aldri. De må være FOR motivasjonen, i håpet om at den er rundt hjørnen. Men så lenge hodet og kroppen ikke fungerer, forblir man gjerne likegyldig.

    Så hvorfor ikke bare gjøre? Ikke tenke, vurdere, lyve, surre. Bare gjøre. Selvom, likevel, uansett.

    De første skrittene er verst.

  2. 2 tine 5. July 2011 at 19:55

    Hør på solveig over her :)

  3. 3 laipai 5. July 2011 at 21:29

    Solveig skriver smarte ord her..Skal huske på dem selv,for sliter også med ambivalensen…Men du,hvis du ikke prøver,så vet du heller ikke om du kan klare det. (prøver å la dette bli et nytt mantra for meg…høhø) Du vil jo bli bedre,da må utfordringer til. Skulle ønske det var en lettere vei å gå…

    *wub* LT <3

  4. 4 Ingeborg 5. July 2011 at 23:33

    Steike Solveig, du er så på banen i dag! Du sa det så godt, bare dilter etter i en signering jeg.

    Og en kjempeklem.

  5. 5 Marita 5. July 2011 at 23:41

    Stå på Karianne. Detta klarer du. Jeg heier på deg =D

  6. 6 Linn L. 6. July 2011 at 12:54

    Jeg er såpass original at jeg også signerer Solveig over her – fantastisk bra skrevet! Og vit at du har en hel liten (stor?) heiagjeng bak deg, Karianne! :)

  7. 7 Lille Store Meg 6. July 2011 at 14:10

    Vil også virkelig signere de over, og tenk på målet, der du skal. Tenk på at du ved å gjøre dette kan slippe angsten.. Tenk på hva du vinner på det (selv om jeg vet at det er vanskelig når man står ved startlinjen.

    sender over en klem ♥


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: