Om å ta gleder og sorger på forskudd.

Idag tidlig ble jeg glad når jeg våknet. Ingen hangover, kontra hangover from hell igår.

Sol ute. Turvær?

Definitivt bedre humør idag enn igår. Trenger definitivt stativ, speilbilder er kjedelig.

Romvask – Sengeskift? Boring, men det må til. (Navn på team 1, 2 & 3 er fjernet)

Flink – liksom. Fortsatt like kjedelig.

Men så gikk jeg ut i sola, snakket med kontakten min, noe som var veldig hyggelig.

Men så kom nedtur.

Det er så typisk meg å lete etter noe fint å holde fast i. Man trenger det. Alle trenger det. Ett eller annet. Når det liksom ikke finnes noe som er verdt det, også greier jeg likevel å finne omså bare én ting som gjør meg lykkelig, én ting å se fram til, én ting som jeg tenker på, gleder meg til og kanskje, om jeg er heldig – drømmer om om natta. Bare én ting. Dette som kanskje er uvesentlig for andre, men som likevel blir en stor greie for meg.

Idag tidlig våknet jeg opp til en tekstmelding fra mamma. Jeg har svevd i hele jævla dag på grunn av den meldinga. Jeg har tatt meg selv i å smile ut i lufta bare fordi den tanken, den vissheten gjorde meg så glad innvendig. En melding om at hun skulle til dyrlegen med Zahra, for å ta ultralyd eller røntgen. For å få svar, for å se om det fantes noe i den lille magen, for å se om det var liv. For å se om det var noe.

Etterpå ringte mamma og sa at de hadde vært på ultralyd. Men de fant ikke noe spesielt. De så liksom ingenting ekstraordinært. Det så bare vanlig ut. Som om ingenting fantes – selv om dyrlegen ikke ville avskrive det fullstendig. Så Zahra har fått en ny time neste mandag. Ny ultralyd, eventuelt røntgen.

Parring var vellykket. Ganger tre, dag tolv og tretten.

Selvfølgelig, borderlinesvingninger. Det er sort – eller hvitt. Det var hvitt, nå er det ingenting. Ingen glede. Hvorfor glede seg over noe i én uke til, når det kanskje blir knust likevel? Hvorfor la det knuse meg dobbelt, om jeg ikke tar sorgene på forskudd? Som om jeg ikke kan styre det velger tanker og følelser å ta nedtur på forskudd, kutte ut og av gleden, for å heller få en opptur, hvis-om-at, dersom-at.

Deretter gråt jeg bitre tårer, alla “livet hater meg”. Sort.

Noen sa “Men du har jo fortsatt Zahra uansett”. Ja, det er selvfølgelig sant, men jeg hadde uansett gledet meg enormt til ny valp. En ny liten kropp, en ny liten sjel å oppdra, overøse med kjærlighet, pakke inn i genseren, en ny liten kropp som trenger nærhet og uendelige mengder med kjærlighet. Jeg vil at noen skal være avhengig av meg. Jeg vil at noen skal trenge meg, sette pris på meg og verdsette meg. Jeg vil at noen skal elske meg for den jeg er, ta meg for den jeg er, trenge meg. Jeg vil føle meg nyttig. Som om noe jeg gjør her i verden er meningsfylt. Jeg vil gi noe til noen som gir tilbake.

Igår fant jeg til og med navn. Akkurat som da Zahra skulle få navn, det ramlet bare inn i hodet mitt én dag, og jeg visste at det var perfekt og holdt fast i det. Akkurat på samme vis dukket dette lille navnet opp igår. Finnes hun ikke likevel?

Noen vil garantert påstå at det kommer nye sjanser og flere løpetider. Ja, det gjør sikkert det. Men hva med NÅ? Inntil da? Denne gleden lå tre uker unna, og nå? Bare “kanskje”, dog ett negativt ladd “kanskje”. Hva NÅ? Hva skal jeg glede meg til NÅ?

Jeg tør vanligvis ikke å ta gleder på forskudd. For eksempel tør jeg ikke å glede meg til høsten og skolestart. Jeg vet at sjansen likegodt kan vært umulig å gjennomføre, jeg tør ikke å glede meg fordi jeg uansett kommer til å kjenne nederlaget altfor godt -kanskje. Jeg gjorde ikke det i fjor heller. Jeg takket ja til plassen umiddelbart, men jeg tok ikke valget før tidligst ei uke før skolestart.

Det er sjelden jeg tør å ta gleder på forskudd – jeg er altfor redd nederlag som dette jeg føler akkurat nå. Jeg er altfor redd for å rammes av dette tungsinnet som skygger for sola, som skygger for livet, som gjør tilværelsen grå og meningsløst. Borderlinefølelser er ofte slik. Man føler ENORMT, om det er glede, sorg eller likegyldighet. Det blir så overveldende at jeg ikke håndterer det. Jeg vet ikke hvordan.

Og når det beste svaret jeg kommer opp med er “ingenting”, vel, da er det bare dette siste halmstrået jeg alltid klamrer meg fast i. Dette siste lille som ingen kan ta ifra meg, dette siste lille som jeg kjenner så altfor godt. Når alle mine svar blir ingenting, så er det alt jeg står igjen med. Det som gjør meg nummen og hard. Det som forhindrer meg fra å ta alle følelser så sterkt innover meg. Det som bygger en mur rundt meg, det som gir meg en trygghetssone hvor jeg slipper unna gleder og sorger. Selvmedisinering. Hva da? Sulten. Anoreksi, bulimi. Gjør meg nummen, gjør meg følelsesløs. Gjør meg svevende, gjør meg likegyldig, la meg flyte. Gi meg en pause, la meg bare kjenne på ingenting.

“Karianne er en veldig følsom jente” var det en familieterapeut som fortalte foreldrene mine i 2008. Jeg skulle ønske jeg var bedre rustet til å takle ting rasjonelt, ta det som en voksen, se på det med hevet hode, kontra å slippe alt inn som om jeg var ett lite barn som også gråter og blir lei seg når ting ikke går slik de vil. Jeg skulle ønske jeg kunne se den store sammenhengen istedenfor å slippe all verdens smerte rett inn i sjela, som om håpet dør gang på gang.

Janteloven synger for full hals inni hodet mitt. “Du skal ikke tro at du er noen. Du skal ikke tro at du fortjener noe”.

Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne håndtere det som er emosjonelt ustabilt inni meg. Jeg skulle ønske jeg visste om bedre løsninger og alternativer enn noe som gjør tilværelsen mer uutholdelig i det lange løp. Jeg skulle ønske jeg visste om en bedre måte å takle ting på enn å legge alt det som er vanskelig i maten. I sult eller oppkast. Jeg skulle ønske det fantes andre løsninger enn å spy opp all smerte, svimle vekk alle nederlag.

Noen tenker kanskje “kognitiv adferdsterapi” når jeg skriver dette. Jeg kjenner KAT og har jobbet med det i flere år. Jeg KAN snu på tankene og se det fra andre perspektiver – problemet er bare at jeg ikke FØLER det for det om.

Og hva da? Ei uke i uvissheten? Supert. Just great. Jeg som ikke en gang vet hva som skjer på noen andre aspekter her i verden heller. Ut på torsdag? Lengre opphold? Trappe opp medisiner enda mer? Og OM ut på torsdag; hvilke løsninger da? Kontakten min i PT drar på ferie på fredag – gudene vet hvor lenge. Frk.Fastlege er på ferie denne uka og neste, har ikke time før 20. juli. Jeg har forsåvidt ny psykolog – men jeg kjenner henne ikke etter knappe tre samtaler med henne. Er det nok? Legge alt på henne?

Jeg vet ingenting. Og akkurat nå kjenner jeg at det gjør meg rasende. Hodet spinner på repeat, “hvorfor, hvorfor, hvorfor”. Jeg er sliten. Jeg vil sove. Sove vekk og bort.

Advertisements

0 Responses to “Om å ta gleder og sorger på forskudd.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: