I eat Me.

Jeg leter etter svar. Humøret er null å skryte av, finner ikke det jeg leter etter. Jeg graver gjennom gamle digitale dagbøker, leser gjennom hemmelige blogger med passordbeskyttelse, graver meg gjennom bilder av blod, sår, kutting og ødeleggelse. Jeg leser lapper om døden, jeg leser om hvor vondt jeg hadde det. Hvor jævlig spiseforstyrrelsen behandlet meg. Leser om min egen sorg, leser om de store spørsmålene, “tar det aldri slutt?“.

Jeg får vondt i meg. Vondt av meg selv. To år senere, fortsatt det samme? Jeg leter noe som kan få meg til å ta bunntenning, noe som kan få meg til å eksplodere i raseri rettet mot spiseforstyrrelsen. Jeg leter etter motivasjon, noe å kjempe for. Noe som kan gi meg guts til å kjempe imot. Jeg finner ikke noe konkret. Jeg får bare vondt i meg av å vite at det fortsatt er så nært, så likt, så smertelig realistisk? Jeg finner ikke guts, selv om jeg kjenner at jeg blir sint.

Jeg er oppgitt. Fordi jeg ikke kjemper. Hvorfor kjemper jeg ikke imot? Hvorfor kjemper jeg ikke for livet? Hvorfor er det så jævlig lett å bare lene seg tilbake og la spiseforstyrrelsen herje videre? Hvorfor sitte musestille med hodet bøyd og ta imot slag etter slag? 

Tirsdag 17. November 2009.

Jada, jeg tenkte kanskje det passet seg med en liten tur hjem, uavhengig av hva jeg liksom tilbringer tiden min med der. Så jeg kom hjem og gjorde i stand til en runde, det ble faktisk to. Jeg gjorde mitt, spydde, svelgte noen sovetabletter jeg fant og la meg ned på sofaen for å sove ett par timer.

Det gikk sånn halvveis. Helt til jeg bråvåknet og ikke fikk puste. Det prikket i hele kroppen, jeg trodde jeg skulle besvime, jeg ble varm og kald om hverandre, kvalmen grep meg som en kvalm hånd. Jeg lå der og hev etter pusten og skjønte ikke hvor dette hadde kommet fra, skjønte ikke hva det ville med meg, hvorfor vil denne sykdommen aldri la meg være i fred? Hvorfor vil den meg så vondt? Først fikk jeg full panikk og lurte på om jeg hadde blacket ut eller dissosiert og tatt den helvetes overdosen som har ropt på meg de siste dagene, jeg var redd for at jeg skulle ha funnet tabletter likevel og stappet dem i meg. Og nå ville kroppen vekke meg til live igjen for å gjennomgå ett siste smertehelvete før døden endelig hadde besluttet å omfavne meg.

Jeg forsøkte å konsentrere meg om å puste, men det var skrekkelig vanskelig. Jeg ble så redd – “nå dør jeg, tenkte jeg. This is it, min tid er omme nå.” Jeg tenkte at det var da forferdelig trist å skulle dø ensom, nitten år gammel, på en sofa med søppel og bevismateriale som tydelig forteller den tragiske historien. This is it, nå ender alt sammen.
Jeg lurte til og med på om jeg skulle ringe noen. For at de skulle finne meg og hjelpe meg. Men skammen var for stor. Dette er ikke slik jeg ser for meg døden. Jeg vil ikke dø blandt mitt eget rot, mitt eget matsøppel. Jeg ville ikke dø der, blandt skitne tallerkener, tomme poser og rot på kjøkkenet. Jeg brukte alle mine krefter på å sette meg opp å begynte å drikke det første og nærmeste. Pepsi max. Sju slurker pluss sju slurker til. I all hast konkluderte jeg med at jeg trengte en blodsukkersvingning for å stå i stormen. Jeg fant sukker, i form av puvlerpadder og begynte febrilsk å trykke de i meg. Deretter spiste jeg opp knekkebrødene med nugatti eller hva pokker first price sitt sjokoladepålegg egentlig heter. Og for det om jeg var nesten like dårlig, så klarte jeg å buksere meg ut på badet, kvitte meg med all min synd til jeg harket opp gul, illesmakende magesyre, og jeg skjønte at det var over.

Deretter skalv jeg meg gjennom den verste rydderunden noensinne. Jeg vasker kopper og kjeler og fat og bestikk, tørket kjøkkenbenk og komfyr, mobiliserte alt søppelet som lå her og der og puttet i søpla, og deretter sank jeg ned på gulvet å ble liggende å skjelve. Tankene som kverner under topplokket. “Hvorfor gjør du dette her? Hvorfor holder du ut? Hvorfor gidder du å leve i dette helevetet her? Kommer det noensinne til å ta slutt? Kanskje jeg bare burde akseptere døden som en lettelse, en befrielse?

Det eneste lille jeg klarte å se klart, som også ble min trøst, der jeg lå strødd utover stuegulvet – fullt påkledd til å gå de fem minuttene ned på avdelinga, var tallene. Tallene. Morgendagens tall. Jeg kan ikke DØ i dag fordi jeg MÅ se hva tallene viser i morgen. Jeg lovte meg selv at hvis tallene var feil, så kunne jeg dø. Men jeg er skrekkelig redd for at tallene skal vise akkurat det jeg håper på, noe som innebærer at jeg fortsetter å holde ut. Fordi jeg holder fast i tallene, den eneste konstante faktoren i hverdagen, det eneste som kommer som lyn fra skyfri himmel, det eneste som er sannhet – det eneste som er ekte. Min trygghet.

Også tok jeg mot til meg, stablet kroppen på beina og sjanglet fra min ryddige, fine leilighet som ikke bar spor etter bulimiens strabasiøse kamp i dag heller. Jeg sjanglet ned til avdelina med besvimelsen surrende rundt hodet mitt. Jeg gråt av smerte mens jeg gikk, gråt fordi livet gjør så vondt å leve. Og mens jeg gikk der og stirret på den svarte nattehimmelen, falt en ensom stjerne nedover og skapte en lang glitrende hale av lys – ett lite sekund som var over. Det føltes som om det var mitt liv som slukket. At stjerna døde for meg. Men mens jeg sto der og gråt og kjente den iskalde vinden i ansiktet innså jeg at jeg fremdeles lever. Det er lett å dø, men smertelig grusomt å leve.

Per dags dato tenker jeg enda akkurat de samme tankene, forholder meg nøyaktig like passiv ovenfor sykdommen og lar den herje på sin grådige måte. Tenker akkurat de samme magiske tankene om dette jævla tallet. Jeg har lyst til å slå meg selv hardt i hodet når jeg enda tilber badevekta som en eller annen gud jeg forventer skal tilgi alle mine synder, gjøre samvittigheten min ren og overrekke meg en ny sjanse til å leve.

Hvorfor er jeg passiv? HVORFOR? Hva venter jeg på? Jo lenger jeg venter, jo verre blir livet per dags dato. Jo lenger jeg venter, jo verre vil sykdommen bli å kjempe i mot. Jo lenger jeg venter, jo mer kritisk blir det. Jo mer jeg venter, jo mer vil jeg dø. Lenger kommer, går, fortsetter. Sykdommen vil feste seg hardere og hardere for hvert kilo jeg taper.

Hva i helvete er det jeg venter på? Har jeg bare akseptert at “det er sånn det er”? Men hvordan kan jeg det? Jeg sier jeg vil leve, sier jeg vil være spontan, oppleve ting, le, ha det gøy, være impulsiv på en konstruktiv måte, jeg sier jeg har lyst til å bli noe, noen, sier jeg vil bli frisk, at livet er verdt å leve når man lever det, men… Jeg finner ikke svar eller forklaringer. Jeg forstår ikke meg selv, jeg henger ikke med på den spiseforstyrrede logikken. Dette er vanvittig.

Advertisements

20 Responses to “I eat Me.”


  1. 1 Ida-mari 4. July 2011 at 20:23

    føle me dæ<3 passiv i sf'n. hver dag tenke æ at det her kan æ bli frisk fra, det her kan æ klare, men hver dag gjør æ det samme. Det e så frustreranes at man vil bare slå sæ sjøl i hodet. Enkelt e det ikkje. Sf'ns klør!

  2. 2 Ingeborg 4. July 2011 at 20:25

    Skal du lete etter svar til du dør?

    Eller skal du heller legge spørringen til sides en stund, og heller stole på andre, og gjøre noe med situasjonen, så får svarene komme når de kommer?

    Som bestemor sa: spytt i den ene hånda, ønsk i den andre, og se hvor du har mest.

  3. 6 Ingeborg 4. July 2011 at 20:26

    **litt hard den der, men du vet at jeg sier det av kjærlighet, og ERFARING.

  4. 7 Malin 4. July 2011 at 20:52

    Jeg tror du er på god vei jeg – fremover!
    Du ser hva du trenger, du avslører at du trenger noe for å eksplodere. Når man bevisstgjør seg hva man trenger, så leter man, og man finner – enkel psykologi:)

    Og slik jeg ser og leser det, så kjemper du hvert eneste sekund.

    Ha tålmodighet og velg “radikal akseptering”.

    Beste tanker til deg.

  5. 8 LC 4. July 2011 at 21:30

    Jeg skjønner hva du mener, hva du føler. Hvor frustrerende det er når man innser all den tapte tiden, alle de tapre tankene som sier “i morgen skal jeg bli frisk”, og alle de skuffelsene som kommer fram når man utsetter det en dag til. Og enda en.. For det er hvertfall det jeg gjør, jeg utsetter. Alt som er vondt blir utsatt, rett og slett fordi jeg er redd. Og det er nok det du også er, redd for å ta tak i det vonde. Jeg har i det minste forstått det nå, at det vonde må taes tak i, så nå venter jeg egentlig bare på at jeg skal bli modig nok. Men det er så vanskelig, man føler seg aldri modig nok. Men man er modig når man gjør ting man egentlig ikke tør. Det er dét som er mot. Og jeg tror man må ha mot i situasjoner som dette. Mot til å forandre. For vil du at ting skal forandre seg, så må du forandre noe. Det sier seg egentlig selv, men jeg fikk en syk oppvekker av å høre denne kommentaren, for jeg hadde aldri tenkt på det sånn. Jeg må forandre noe. Men så er det jævlig vanskelig å forandre ting, for det er så skummelt. Særlig når alt du gjør er blitt så rutinert at man ikke helt vet om det er en rutine eller en tvangstanke. Saken er hvertfall at jeg må gjøre, og ender opp med å gjøre det. Finner unnskyldninger for hvorfor jeg må følge rutinene, vanene, “bare i dag”.

    Det er så jævla irriterende når man vet og forstår hvor mye krefter man bruker på noe som ikke kommer til å gi oss noe som helst. Falske følelser, falsk verden, selvkreert slik at jeg kan føle jeg har kontroll. Bare piss. Det er hvertfall et steg bare det å tenke på å bli frisk. Men så er det det å gjøre det i praksis. Jeg tror vi må slutte å utsette å bare se djevelen i øynene i dag, for hvis ikke kommer det aldri til å gå. For det vil nok føles som å hoppe utfor et stup. Men uansett hvor lenge man kvier seg, så vil ikke stupet synes mer fristende. Man blir ikke modig av å kvie seg, man piner seg jo egentlig bare. Det er en vanskelig kamp å ta opp, men den må taes, en eller annen gang må den taes. Og mens den ikke taes, så mister man dager man aldri får tilbake. I denne situasjoner vinner vi ingenting på å utsette, ingen faens ting! Jeg tror jeg vet hva jeg må gjøre for å bli bedre. Hive vekten, matvekten, målebåndet, speil(?), spise mer, oftere, be om hjelp og oppfølging. Det er bare det å gjøre det som er så skummelt. Men man kan jo kanskje ta et steg om gangen. Starte med å.. hive vekten. Grøss, blir redd bare ved tanken. Men det må gjøres, og jeg lurer meg selv ved å tro at jeg kan utsette det til i morgen. Du har kanskje tenkt alt dette før, men jeg kommenterer likevel, kanskje litt for min egen skyld. Bare for å ha sagt det høyt. Det føles jo litt godt å se at fornuften min faktisk fungerer. At den i det minste er der. Jeg håper du finner ut at det er på tide å forandre noe. Du har så mange ressurser, du fortjener livet, du fortjener å leve ut alle de gode kvalitetene du har i deg. Smart, flink, pen, sterk! Det er synd at spiseforstyrrelsen hindrer deg i livet. Ikke la den, du bestemmer jo. Vi er jo sjefen over oss, selvom det ikke alltid virker sånn. Men vi er jo det. Og jeg må bare beklage om dette er klisjefylt pjatt som du kanskje har hørt tusen ganger før og som for deg bare er tomme ord, men jeg vet ikke. Når jeg først begynner å skrive, så renner det visst ut et halvt ukeblad fra fingrene mine.

    Ønsker deg alt det beste <3

  6. 10 ida 4. July 2011 at 21:46

    Jeg hadde lyst til å skrive noe motiverende, men jeg sliter med motivasjonen selv.
    Men jeg kan i allefall legge igjen noen gode ord og ønske deg alt godt.Selv om
    det nok ikke hjelper. Men det sies jo at det er tanken som teller :)
    Eller…. I såfall skal du vite at jeg heier på deg og håper du en god dag slår
    knock out på spiseforstyrrelsen!

  7. 11 Lene 4. July 2011 at 23:20

    Vet ikke ka mer æ ska si enn: <3 ….

  8. 12 laipai 4. July 2011 at 23:36

    Jeg har tenkt,og tenker mye av disse tankene selv også,og det er så fordømt vanskelig å motivere seg selv! Noen dager går det bra,men det skal så lite til før det raser ned igjen.
    Men du har klart mye Karianne,du har beveget deg framover,enkelte ting er endret på. Du trener ikke på tvang daglig lengre,du har oppkastfrie dager,du har klart skole,du har prøvd om og om igjen på de ulike skjemaene dine,du har klart å fortelle hvordan du har det,du sier ifra,du klarer å forholde deg til kcal inntak,selv om det kun dreier seg om nutridrikker. Alt er ikke bare sorgen,alt er ikke akkurat sånn det var,selv om mange av tankene er like.

    Jeg skal ikke komme med noen moralpreken eller klisjeer,du vet hva jeg mener og tror. Jeg vil heller legge igjen klemmer og gode tanker. Masse glad i deg vennen <3

  9. 13 blomsten 4. July 2011 at 23:42

    Jeg heier jeg og!!!

  10. 14 GK 4. July 2011 at 23:44

    Skulle ønske det var noe jeg kunne skrive her som ville motivere og hjelpe deg. Men det blir bare en gjentagelse av det andre har sagt. Legger heller ved en link til en vakker sang som bl.a. fikk meg til og tenke på deg: http://www.youtube.com/watch?v=lTLiuYyAuvk

  11. 15 Tuva 5. July 2011 at 00:04

    Kjære Karianne <3 Jeg feller en tåre. Fordi ord ikke kan beskrive nok. Men jeg føler med deg. Fem ord vil jeg likevel si. Jeg er glad i deg.
    Klem

  12. 16 gjest 5. July 2011 at 00:20

    Fine, aller fineste Karianne…

    Tenker på deg.

  13. 17 Jeanette Bye 5. July 2011 at 06:24

    Sender deg en god klem Karianne…. føler med deg….. <3 ALDRI gi opp, og det gjør du heldigvis ikke heller!! <3

  14. 18 Inger 5. July 2011 at 07:37

    Jeg har ingen spiseforstyrrelse,så jeg har ingen forutsetning for virkelig å forstå din situasjon,men forsøker meg likevel med noen refleksjoner.
    Det store spørsmålet er hvorfor den ubevisste delen av hjernen overkjører den bevisste slik at resultatet blir spiseforstyrrelser. Jeg tror at også den ubevisste delen forsøker å løse problemer, selv om det ikke ser slik ut. Vi mennesker er ofte styrt av symboler. Den ubevisste delen av hjernen bruker fysiske symboler for å løse sjelelige problemer.
    Overspising kan være et symbol på det å fjerne den sjelelige følelsen av tomhet, og det å kvitte seg med maten igjen et symbol på det å ha sjelelig kontroll, beherske egen livssituasjon.
    Hvis det er slik, så vil det å angripe selve spiseforstyrrelsen være å angripe virkninger i stedet for å gjøre noe med årsaker. Ved å fjerne denne strategien må andre strategier settes i stedet som kan være like skadelige.
    Følelsen av tomhet, livløshet og manglende kontroll tror jeg bare kan fjernes ved å oppdage at vi har i oss alt som skal til for å bli sjefen i vårt eget liv, skippere på egen skute.

  15. 19 Linn L. 5. July 2011 at 12:16

    Det vil alltid være tunge dager – dessverre. Heldigvis kommer det også gode dager, hvor du kanskje kjenner litt på motivasjonen for å bli frisk?

  16. 20 Nina B 5. July 2011 at 21:58

    Sterk lesning dette!
    Tøft å lese hvordan du har slitt, og ikke minst fortsatt sliter med tanker etc :(
    Har ingen fasitsvar å komme med…
    Men håper du finner styrke til å fortsette å kjempe i mot, og finner motivasjon til å ta en dag av gangen.
    Ønsker deg masse lykke til videre, og god sommer :D


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: